Bønn for 2026

Herre, gi meg av din fred slik at jeg kan finne hvile, ro og glede i møte med alt som først virker uutholdelig vondt, forvirrende og overveldende. Om jeg kan bidra til å gjøre verden bedre, ber jeg om din hjelp til å se hvordan. Om ikke ber jeg om din fred også i møte med dette. Og om det er mulig, dele av denne freden i møte med de jeg har rundt meg, da verden ser ut til være skremmende og vanskelig for så mange i dag, slik den har vært opp gjennom historien mange ganger tidligere.

Vis oss hvordan mennesker til alle tider og og alle steder har lært seg å leve med  usikkerhet og frykt for hvordan de skal skaffe seg det de trenger for å leve og med uro for barnas fremtid. Vis oss hvordan vi finner trygghet når vi ikke kan stole på at de som leder oss ikke har vårt ve og vel for øye.

Lær oss hvordan vi kan leve sammen uten å angripe mennesker som ikke tilhører vår nærmeste krets og hvordan vi åpner hjerter og sinn for alle som lever. Lær oss å se alle mennesker som en del av våre: de vi bryr oss om, de vi tolker i beste mening og leter etter det gode i.

Takk for alt du har gitt meg av din kjærlighet og godhet, din glede og din omsorg fra den dagen jeg ble til og til mine dagers ende. Takk for at du aldri slipper meg, aldri forlater meg, aldri blir sint, men hele tiden holder meg varsomt i din hånd.

Amen

11. Bibel under armen

“Sell your cleverness and purchase bewilderment instead. It is such a willingness to live with bewilderment that characterizes the true wise man.”

― Richard Rohr, Adam’s Return: The Five Promises of Male Initiation

Midt mellom spisesalen og rommet der vi sov var kirkesalen. Når det ikke var møter var store skyvedører dratt til side og den fungerte som en del av oppholdsrommet der folk spilte ping-ping, satt og snakket eller slappet av. I den ene enden av rommet var det det som røpet at dette også var et kirkerom, en liten alterring med en altertavle bak, og to dører på hver side. Nå når det var leir ble ett av de to små rommene der brukt til soverom for noen av lederne og det andre til et bønnerom.

Og nå gjorde jeg store øyne. En av guttene jeg hadde blitt best kjent med gikk med lange skritt forbi alterringen med kurs for bønnerommet. Under armen hadde han en stor rød bibel.

Der og da stoppet tiden litt opp, jeg fikk det ikke til å stemme. De siste dagene hadde vi sittet og snakket. Denne fyren var som meg, tenkte de samme tankene om de temaene som hadde kommet opp, funderte og grublet og lo av de samme vitsene. Så hvordan kunne han gå der med bibel under armen og hva i alle dager skulle han på et bønnerom. Det ga ingen mening.

Senere samme dag spurte jeg han, og joda, han var kristen, og ja, han brukte bønnerommet, og ja, han leste i Biblen. Den samme boka jeg hadde lest fra perm til perm som barn men siden lagt helt bort, for kristne folk var ikke bra folk, de var dumme, de var urasjonelle, ja, de var faktisk slemme og fordomsfulle. De var De Andre.

I løpet av minutter raste det jeg hadde tenkt de siste årene sammen. Om en person som mente det samme som meg kunne kalle seg kristen, kunne jeg da kalle meg kristen og fremdeles mene, si, gjøre og tenkte slik jeg gjorde?

Det slo meg at medlemsavisen til Human Etisk Forbund jo nettopp var full av fordommer og ideer om kristne, det sto knapt om andre ting der enn hvor galt alt var med folk som kalte seg kristne, og der og da så jeg at det ikke stemte alt jeg hadde lest og lært. Tankene mine gikk til noe annet som kom i postkassa, menighetsbladene jeg også hadde lest mange av. Hadde jeg noen gang der sett den samme måten å omtale folk med annet livssyn på? Nei, det hadde jeg ikke. Noe skurret veldig. De siste dagene hadde jeg heller ikke hørt et vondt ord om folk basert på hva slags tro eller livssyn de hadde.

Var det rett og slett ikke slik at en gruppe mennesker var mer smålige og fulle av fordommer enn en annen? Var det ikke slik at det var religiøs tro som gjorde mennesker fulle av forakt for andre? Var det rett og slett slik at mange mennesker har fordommer, og de rammer grupper de ikke er en del av, uansett livssyn og tro? Ja, slik måtte det være. Slik var det, jeg var helt siker.

Det betydde også noe annet, noe stort og viktig: Jeg kunne kjenne etter hva jeg selv mente og trodde, for hva jeg måtte mene og tro gjorde meg ikke til et dårligere eller bedre menneske. Jeg var fri til å følg min egen overbevisning.

Hva var min overbevisning?

Jeg husket opplevelsen av å være omfavnet. Jeg kjente roen fra skogen og det som dro meg til å sitte foran døpefonten søndag etter søndag og enda en gang høre «jeg tegner deg med korsets tegn, på din panne og på ditt bryst.»

På nyttårsaften var det nattverdsgudstjeneste og jeg reiste meg for aller første gang og gikk til alteret.

Det kjentes som å hoppe utfor et stup.

10. Busstur


Stedet var en togkupe av den gamle gode sorten mellom Oslo og Nordagutu. Vi hadde snudd setene slik at vi satt fire ungdommer sammen. To kjente jeg litt fra den nye speidergruppa jeg hadde blitt med i Metodistkirka, den fjerde hadde jeg bare så vidt sett på grøtfesten før jul der hun hadde vært med de to andre. Ikke visste jeg at disse menneskene skulle bli noen av de viktigste menneskene i livet mitt resten av tenårene. I midtgangen gikk ungdommer til og fra, jeg la spesielt merke til noen gutter som nok var noen år eldre enn oss, og som virket som om det gode humøret og de høyrøstede stemmene kom fra gyldne dråper. Jeg lurte på hva slags fest de skulle på. De gyldne dråpene viste seg å være eplesider, og når vi hoppet av på Nordagutu for å ta bussen videre til Li-fjell fjellkirke og leirsted så gikk de på bussen sammen med oss. Hos denne gjengen var det lite poco-loco og lacoste, det gikk i frakker, skjerf og hatter, noen naglebelter og fillete bukser. Første kveld og dagene og kveldene som fulgte hadde jeg som 13 åring den erfaringen man kanskje bare har som tenåring – opplevelsen av å ha funnet sin flokk, sin stamme. Samtalene fløt, vennskap ble knyttet og disse dagene var fylt av noe det var lenge siden jeg hadde kjent på, at det var spennende og fint å være til. At jeg hadde noe å glede meg til, å våkne opp enda en morgen og være her, med disse folkene.

9. Ball og Busnel

Jag vill va som alla andra

gjöra som dom andra gjör

jag vill inte skilja mig from mengden

jag vill inte vara utanför

jag vill bare va,

sånn som jag skal va

så alla andra tycker jag er bra

Ungdomsskolen kom med for meg en fornyet interesse, å kle seg som andre! Dette var tiden for poco loco og Ball-gensere. Ingen av de to endte opp i skapet mitt, men det gjorde derimot utallige 501-bukser etter at de hadde vært noen turer i vaskemaskinen med enorme mengder klorin. Da snøen falt ble det Isba-sko med strikker og b-lue med striper i hvitt og blått. Jeg forelsket meg i årets dunjakker, de hadde skinn på skuldrene, og det skulle også henge en pelshale ned. Det var viktig at det var riktig jakke, ikke de billige kopiene hvor skuldrene glinset og helt tydelig ikke var ekte skinn, forskjellen var enorm i mine øyne.

Dette nyfødte ønske om å være som alle andre varte et halvt års tid. Det snublet litt før jul, da jeg hadde fått med meg mamma til byens kuleste klesbutikk for å handle inn til juleball. Der forelsket jeg meg for første gang i et plagg: En sort dress med silke i jakkeslag, hvit silkeskjorte og rosa tynt silkeslips.

Det ble ikke bare kjøpt inn for juleballet, men også fordi jeg hadde meldt meg på nyttårsleir, med nyttårsball.

I ettertid er det rart å tenke på hvordan denne invitasjonen, og det at jeg som en nærmest fiks ide skulle dra til et sted jeg aldri hadde hørt om, med folk jeg knapt kjente skulle få så utrolig mye å si for livet mitt videre.

Gaza

jeg unngår å skrive om det
jeg unngår å snakke om det

for jeg går i stykker
som når jeg ikke tør å møte øynene til tiggeren
for om jeg gjør det
hva skjer da

må jeg ta med meg personen hjem?

Kan jeg leve videre uten å gi alt
for å løfte opp denne personen

Kan jeg snakke om Gaza
kan jeg våge å ta inn over meg Syria, Ukraina, Yemen, Myanmar, Sudan

uten at hjertet mitt trampes på og knuses
samtidig som jeg klarer å la være å stå på torget og bare skrike

hyle ut

at det gjør for vondt

at det er galt

det er urettferdig

at det ikke må skje

Så i stedet har jeg lagt lokk på hjertet mitt,
og latt den rasjonelle delen ta over

«jeg kan jo ikke bære all verdens sorger på mine skuldre»

Men det er galt

det er så galt,

for da har jeg stengt det beste i meg bort i et lite rom

La meg da heller stå her og rope

DETTE ER FORFERDELIG!
DETTE ER FORFERDELIG!
DET SOM SKJER ER GRUSOMT, HELT UUTHOLDELIG GRUSOMT!

Rope til jeg ikke har stemme igjen

til det er mulig å leve videre med åpent hjerte
og bære det

for koret av mennesker som roper sammen

gir styrke nok til å se virkeligheten i øynene
også når hjertet brister

Og plutselig blir det forståelig
hvordan barn kan leke i krigsherjede gater
hvordan man kan samles rundt bålet og synge
både de triste og de glade sangene
med ruiner på alle kanter.

På hvordan man kan feste når kisten er i grava

På hvordan den gamle kvinnen kan svare på hilsenen
«hvordan står det til»
med å fortelle om både de triste og de gode tingene om hverandre
uten å legge skjul på noe

Det er som skjell faller fra øynene
og verden blir klarere

I all sin herlighet
og grusomhet

Og kjenne at vi kan leve i spennet det er å se alt som det er.

8. Boble

“The mind is its own place, and in itself can make a heaven of hell, a hell of heaven..”
― John Milton, Paradise Lost

8. Boble

“The mind is its own place, and in itself can make a heaven of hell, a hell of heaven..”
― John Milton, Paradise Lost

Stedet var en parkeringsplass på fjellet. I det jeg lukket bildøra bak meg var det som om en glassklokke falt ned og omsluttet meg, en boble. Lyd, syn, følelser, det var som alt var langt borte, som om jeg så det på film. Jeg hadde hatt det slik en gang tidligere for mange mange år siden, en gang i barnehagehalder en uke på sommerferie. Nå var det også sommerferie, men jeg var 12 år nå, og det skulle ikke ta en uke før boblen forsvant, det skulle ta 14 år. Ett 14 år langt mareritt.

Det var ikke noe snakk om psykisk helse på 80-tallet. Ingen helsesøstre eller lærere var innom klassene, det var ikke noe som ble skrevet om i hverken aviser eller tidskrifter jeg leste, enten det var fagblader i postkassa eller Det Nye. Ikke engang «Klara Klok» spaltene i Norsk Ukeblad og Hjemmet skrev om slikt. Det var først da jeg ble student på Blinderen og ganske tilfeldig havnet på et kontor hos en psykolog for en større utredning at det fantes en person som både så og interesserte seg for det jeg hadde og fortelle om hvordan jeg hadde det mentalt. Og selv med studier i psykologi og mye faglitteratur skulle ta enda 15 år og et godt etablert miljø av både psykologer og pasienter før jeg fant relevant informasjon om diagnosen hun satte «PTSD».

Jeg har fundert over hvordan jeg kan forklare hva dette gjorde meg meg mentalt, med bevisstheten min og med forholdet mitt til verden rundt som er relevant for disse små historiene som i utgangspunktet skulle handle om livssyn. Men jo mer jeg har lært om psyke og hvordan mennesket er skrudd sammen, jo mer har jeg skjønt at de er to sider av samme sak. Og å skulle snakke om erfaringer av hvordan jeg ser på verden, og ikke minst det som kommer videre om opplevelser som sprenger rammene for et materialistisk verdenssyn blir ikke å snakke sant om livet.

For en del av det som rammet meg var å oppleve verden nesten som i en febertåke. Som om jeg var under vann og beveget meg under vann, der både syn og hørsel var preget av nettopp det.

De første årene slet hadde jeg hallusinasjoner som var skremmende og ubehagelige. De var i sidesynet mitt, og varte sjelden så mye som et par sekunder, men det var nok til å være utrolig skremmende for en 12-åring. På vei til skolen i vintermørket så jeg monstre som like etter var brøytebilen. En flokk med ungdommer på vei opp gata var folk jeg kjente, før ansiktene plutselig var fremmede. Aller verst var det når jeg satt og snakket med noen venner, og veggen bak dem revnet og et dragehode stakk ut.

Jeg var mørkredd. Jeg var redd hele tiden, og den minste lyd kunne få meg ti å hoppe. Verst var det om vinteren da alle vinder ble som gapende hull ut i det skremmende før gardinene ble dratt for. Nettene var fylt av mareritt der jeg løp og løp og løp og aldri slapp unna, hverken de som kom bak, det nede i dypet som ville dra meg under, eller en verden der alt var grått.

Og det aller meste var grått også når jeg var våken. Det var bare noe få følelser i disse årene, og de var vonde. Alt som som kunne være kritikk og avvisning kjente jeg i hele meg. Ført mange, mange år senere, det året jeg lå uten å kunne snakke eller bevege meg mer enn noen minutter i døgnet kom minner fra gode ting disse årene opp, og jeg oppdaget folk som brydde seg, som tok vare på meg, som ville meg vel. De hadde vært helt usynlige den gangen.

Om barn ikke blir behandlet bra av de voksne rundt så tar de på seg skylda selv. Det er lett å forstå hvorfor, siden de er helt avhengig av de voksne, er en verden der de voksne ikke er bra for farlig å leve i. Det er en forsvarsmekanisme å skylde på seg selv, og tenke at verden er bra, det er bare jeg som gjorde noe galt. En slik ide tok jeg med meg også inn i tenårene, bare at «de voksne» også var de vennene jeg knyttet meg til. De kunne ikke gjøre noe galt, og noe skar seg var det min skyld. Det gjorde vennskap merkelig og skrudde, for jeg var ute av stand til å se og forstå hva som skjedde i relasjonene jeg hadde til folk.

Det tok også mange tiår før jeg var i stand til å se hvordan jeg selv i mange situasjoner oppførte meg stygt mot folk rundt meg. Jeg hadde ingen oppfatning av at ting jeg gjorde eller sa hadde noe som helst å si, og jeg kunne gjøre og si rare ting som om jeg ikke helt hadde kontroll over meg selv. Dette ble forsterket av at minnet mitt var dårlig, og at jeg kunne ha regelrette «black out». Jeg oppdaget det tilfeldig da jeg var på stupetrening, tok sats og så ikke registrerte mer før jeg var i vannet. Jeg forsøkte på nytt og på nytt, hver gang det samme; jeg tok sats, og så ble det svart, før jeg kjente vann rundt meg.

Hvordan dissasioasjonene artet seg forandret seg gjennom de årene jeg hadde det slik, men noe var det samme: Alt var grått. Det var sjelden og få gode følelser, men negative og vonde var daglige.

***

Det var en ting jeg lærte disse årene, vi mennesker har ikke nødvendigvis full kontroll over hverken hva vi tenker, sier eller gjør. Det er gode grunner til å ha empati med både seg selv og andre, uansett hva man måtte gjøre.

7. Bort fra religiøs tro

“Tiger got to hunt, bird got to fly;

Man got to sit and wonder ‘why, why, why?’

Tiger got to sleep, bird got to land;

Man got to tell himself he understand.”

― Kurt Vonnegut, Cat’s Cradle

Det ble aldri noe alvor av å titte nærmere på katolisismen, for det var raskt et helt annet livssyn som seilte opp som Svaret på hva som var Sant og Rett. De voksne i familien var medlemmer i HEF, og jeg tror det var samtidig at jeg begynte å lese lokalavisa at HEF sitt medlemsorgan også begynte å komme i avisformat. Siden det ikke var tegnserier der, så begynte jeg med leseren og leste meg igjennom.

Det ble snart klart at religiøse livssyn var noe stort tull, at kristne var fordomsfulle og det de var mest opptatt av var å se ned på andre. Et intervju som gjorde intrykk var av en tidligere misjonær som kunne fortelle om hvor nedlatende hun hadde vært til andre folkeslags tro og liv. Erfaringene med kristne som småelige og lite oppvakte, først og fremst med interesse for andres liv og handlinger ble støttet av fortellinger fra egen familie om hadde opplevd det på nær hånd.

De eneste formidlende stemmene kom fra et ektepar som skrev et leserinlegg om at de synte religionskritikken i HEF gikk litt vel langt, at det fantes gode ting å lære også fra religiøse tradisjoner. De trakk frem begrepet arvesynd som de syntes var et godt bilde på hvordan problemer i familier kunne forplante seg i mange generasjoner.

Uansett var jeg hellig overbevist om at religiøs tro ikke var noe for meg.

6. Barneskolelæreren

“Until we learn to love others as ourselves, it’s difficult to blame broken people who desperately try to affirm themselves when no one else will.”
― Richard Rohr, Falling Upward: A Spirituality for the Two Halves of Life





Stedet er et bibliotek med vinduer langt oppe på en høy vegg, dette året gjort om til et klasserom. Foran meg sitter det en lærer bak et kateter. Dagen starter som alltid med å synge salme 25 i Landstad: «Herre Gud ditt dyre navn og ære». For læreren er av den gamle skolen som mener at nyere pensum kommer til kort, og han tar skjeen i sin egen hånd. Dagen skal begynne med salmesang, og så skal denne fjerdeklassen drilles i prosentregning, analysering av setninger og stilskrivning, aller helst analystiske samfunnsstiler, men også hans favoritter, de absurde titlene «en sommerdag på Mjøsisien» og «Kvit var’n, sort var’n bak var’n framma».

Som fjerdeklassing så jeg fremdeles opp til lærerne mine, og hadde et stort behov for å knytte meg til dem og å oppleve at jeg var likt. Det gikk ganske bra det første året, jeg elsket å lære, og brukte ukevis på å drille både prosentregning og settningsanalyse til jeg kunne gjøre det i søvn. Jeg lærte meg å bruke biblioteket i byen og leste meg opp på Polen og Lech Walesa og skrev, for en 10-11-åring imponerende stiler om Solidarność. Lærerne mine var nermest guder, de kunne ikke gjøre noe galt, men jeg syntes det var litt rart når jeg leverte en stil jeg visste var den beste jeg hadde skrevet og fikk en kald kommentar i margen om at læreren var skuffet. Vakk med barneblikket og med femtiåringes erfaringer ser jeg læreren med nye øyne, og skjønner at han ikke taklet det jeg skrev, for den handlet om et barns følelser og vanskelige opplevelser i en vanskelig krangel med voksne.

For mannen vi hadde som lærer var på mange måter et menneske som ikke burde vært lærerer, og som nok hadde noen demoner å sloss med. Han var maktsyk. Han begynte gjerne timene med å komme brått inn, sette øynene i de svakeste elevene i klassen og spurte med høy røst noe han viste de der og da ikke klarte å svare på: «Hva er 7 ganger 8?» Det samme spørsmålet dag ut og dag inn, og nå i dag tenker jeg at det vel heller var at de som ble spurt frøys enn at de ikke visste svaret, de visste at han like etter ville himle med øynene og le hånlig av dem. Det ble sagt at han tidligere hadde slått elever, og det var ikke vanskelig å tro.

Nå så mange år etterpå så ser jeg plutselig også et annen mønster. Han var en slik mann som rakket ned på kvinner. Boka «Den brennenede senga» kom ut på denne tiden. Det handlet om en kvinne som levde i et voldelig ekteskap som til slutt setter fyr på ektesenga og tar livet av mannen. Denne boka fyret ham opp, han snakket om egen kone i nedsettende ordlag, om feminister og hva han ville gjort mot en slik ektefelle som den kvinnen. Det var ikke pent. Det var heller ikke pent når han og en annen lærer sto foran klassen som om vi ikke var der og snakket høyt og stygt om en av de flotteste kvinnelige lærerne på skolen, en lærer som nok aldri bøyde seg for maktsyke menn. Lærerens holdning til meg forandret seg, fra å bli behandlet som en mønsterelev han satte pris på til en han også forsøkte å sette på plass. «Beate, vet du hva P-piller er?» «Beate, ler du av meg?!!!!» Utbruddene var alltid plutselige og jeg forsto ikke hvor de kom fra. Nå tenker jeg at de skjedde samtidig som jeg gikk fra barnekropp til kvinnekropp, og at sinnet han tydeligvis hadde mot kvinner generelt også rammet meg.

Men det kom senere. I fjerdeklasse var han fremdeles læreren som satt bak kateteret og snakket. Snakket slik han kanskje i dag ville brukt facebook, om ting han var opptatt av og kunne rante om. Jeg lurer på om det var andre enn meg som faktisk fulgte med på det han sa når han i timevis snakket om hvorfor han var blitt katolikk, og hvor tullete det var å mene at tro alene kunne frelse, for om ikke tro førte til gjerninger, da var det jo ikke tro i det hele tatt, eller? Det måtte jo alle skjønne.

For meg ble det første møtet med teologi, og endte opp med at jeg gikk og grublet på nettopp slike ting der jeg vandret den lange veien til og fra skolen. Når han la det frem slik han gjorde, så ga det jo mening? Hadde kanskje katolikkene rett? Og i såfall hva betydde det for meg?








5. Beate, Jesaia og Frans


«En røst roper i ødemarken; Rydd vei for Herren, gjør stiene rette for ham!»

Verdens vakreste kirke. Det er mørkt, og i mørke er det min stemme som ljomer ut ordene fra Jesaia. Jeg hadde den teksten også året før i advent, når speiderne kom med adventsstaker vi hadde laget og etter gudstjenesten skulle vi ut og gi dem bort til eldre i menigheten. Men nå var det meg og Jesaia, teksten jeg husket så godt at når noen hadde rototet bort lappen sin så tok jeg over.

Det å kunne utforske kirken var en av fordelene med å synge i kor og delta på ting som dette. Gå rundt og ta på utskjæringene i benker og alterring.

Aller flottest var prekestolen, for der var Frans, omkranset av blader, fugler og dyr.

Tenk å være som Frans! Noe ved ham var slik at selv dyrene ville være der han var, og ikke var redde.

Tenk å være som Frans! Da han var født hadde det vær århundrer med borgerkrig der de forskjellige bystatene lå i en uendelig krig seg i mellom, og alle unge menn måtte ta del, også Frans. Etter hans tid var det fred i 100 år. Tenk å være som Frans! Tenk at det var mulig med mennesker som Frans. Tenk at det er mulig.

4. Barneløgner

“Before the truth sets you free, it tends to make you miserable.”
― Richard Rohr

Det er umulig å snakke sant om tro, religiøse erfaringer og opplevelser uten å snakke om psyke. Vi er mennesker i en en kropp som er så komplisert at det er en umulig oppgave å skille fantasi fra virkelighet, ideer fra sannheter, fri vilje fra handlinger vi ikke styrer.

En av mine første og ubehageligste erfaringer med dette var når jeg som en av barne i Barnegospelkoret ble intervjuet på NRK radio. Vi satt i kirkerommet etter en øvelse, båndoppdageren lå på en stol foran oss og mannen som intervjuet satt ved siden av.

En i familien min hadde klart å finne frem til Hedmarkssendingen og tatt det opp på kasett, og den fikk jeg av ham en stund etterpå. Da jeg hørte på så ble jeg fælen, og jeg skammet meg så mye at det er først nå, snart 50 år senere at jeg ikke lenger skammer meg, men synes synd på den lille jenta som satt der. Jeg gjemte kasetten langt inne i et skap, og forsøkte å glemme det alt sammen.

Hva var det som var så fælt? Jeg løy. Mannen spurte jenta: Er det noen som mobber dere på skolen da fordi dere synger i kor. Og jeg hører en fremmed stemme som absolutt er min egen svare. «Ja…» Mannen spør: Hva sier de da». «De kaller oss sang-gauler og slikt…».

Jeg løy, ingen mobbet, og ingen sa noe som helst. Nå når jeg har lagt skammen til side så ser jeg en jente som uten å tenke seg om, uten å mene det, uten å ville det svate på automatikk det hun trodde mannen ville høre. Det var ikke et valg. Det var ikke en vilje til å lure. Det var absolutt ikke et ønske om å henge ut klassekamerater og andre som mobbere. Det bare plumpet ut uten at jeg den gang skjønte hvorfor.

Det var galt å lyve. Det var ikke noe jeg brukte å gjøre. Det var ikke noe jeg noensinne hadde hatt behov for å gjøre. Jeg hadde ikke vært i den situasjonen før, at noe i en situasjon gjorde det hverken naturlig eller ønskelig. Men der og da altså, var det som om noen andre enn jeg svarte, brukte min munn, min stemme, og kom med ord jeg ikke kjente igjen som mine.

I dag vil jeg kalle det en slags traumereaksjon. I tillegg til å ta over styringen med «fight og flight» har kroppen også andre slike automatiske reaksjoner, nemlig «freeze og fawn». Når kroppen tar over styringen og velger «fawn» betyr det at den gjør det den tror andre ønsker av en. Noe i meg oppfattet at journalisten ønsket seg en historie, og noe i meg ga ham det.

Det er på tide å trøste den lille jenta i meg og si «det var ikke så farlig». Og «noen ganger er det slik, vi har ikke alltid styring over egen kropp, det er vondt, ekkel og det fører ofte til skam fordi kroppen slettes ikke gjør det vi vet er rett eller det vi ønsker, men tvert i mot det vi ikke ønsker å gjøre. Men det er greit, det er slik for alle.»

***

Så kroppen gjør ikke alltid hva jeg vil.

Det hadde vært enkelt om det stoppet med de fire F-ene. (Fight, flight, freeze og fawn.) Men også hvordan oppfatter verden rundt oss er styrt av prosesser jeg ikke har kontroll over. At minnefunksjonen vår ikke er til å stole på er kjent for de fleste. At vi heller ikke har kontroll over hva vi sanser derimot er det mange som ikke vet.

Hvert sekund tar vi inn enorme mengder informasjon gjennom øyne, øre, nese og hud, langt mer enn vi klarer å oppfatte og ta inn over oss, derfor siles alt hele tiden. Et par enkle eksempler på dette: Hørselen vår har en «buffersone». Når jeg sitter slik og skriver er jeg konsentrert på det. Om radioen står på eller noen snakker sammen lytter jeg ikke til det, og om fem minutter kan jeg ikke fortelle noen hva som ble sagt når jeg skriver dette. Men om navnet mitt plutselig blir sagt, så er jeg i stand til ikke bare å observere navnet mitt, men jeg kan også hente opp de siste setningene før navnet mitt ble sagt, det har vært lagret i en et bufferminne. I det navnet mitt blir sagt blir jeg oppmerksom på hva som blir sagt, og det lagres i ett nytt minne, og nå vil jeg også kunne huske dette fem minutter senere.

Vi siler også informasjon og legger ikke merke til noe som foregår over lengre tid, vi legger merke til det om det skjer noe nytt. Om noe har summet og gått blir kan det være vi først blir klar over det om lyden slutter, og om noen holder en på armen kan den følelsen forsvinne, og vi må se med øynene for å være sikker på om hånden fremdeles ligger der.

Med andre ord, vi kan ikke uten videre stole på at vi er i stand til å observere hva som skjer rundt oss, selv når det gjelder helt enkle observasjoner som hva vi hører, ser og kjenner.

Enda vanskeligere er det om man skal forholde seg til informasjon som krever tankekraft og høyere informasjonsbearbeiding. Hvem snakket mest på et måte, kvinnene der eller mennene? Hvilket fotballag brøt flest regler? Hvilke politikere løy mest på debatten i går? Dette er spørsmål som det ikke er mulig for oss å vite uten å ha funnet objektive mål og sørge for å bruke dem mens ting observeres, og selv da vil to mennesker kunne komme frem til forskjellige svar.

Vi mennesker er ikke skapt for å observere eller tolke verden nøytralt, vi er ikke laget for å «søke sannhet». Tvert i mot jobber både den fysiske kroppen vår og tankeprosessene våre vekk fra et slikt mål. Det er en av grunnene til at når vi gjør vitenskapelige eksperimenter og forskning har skapt en rekke regler og prosesser for å forsøke så godt vi kan å nærme oss en slags objektiv sannhet.

***

Hvorfor er dette relevant når jeg skal fortelle min historie?

Fordi jeg etter hvert vi skrive mer om religiøse erfaringer og hendelser som er vanskelige å forstå. Religion handler mye om en ide om verden, om sant og usant. Da er det viktig å vite at alle ideer vi har om verden kommer til kort. At erfaringer vi har er subjektive. At det vi opplevde skjedde ikke egentlig kan fanges og bestemmes. Jeg har allerede skrevet om den roen jeg kjente i skogen og i kirken. Jeg kan si at jeg husker en slik ro, men hvorfor den var der vet jeg ingenting om. Følelser og tanker lever sitt eget liv, de kan manipuleres og oppstå av ting som er utenfor hva vi bevisst kan oppfatte og vite. Folk som driver med hypnose og mentalisering har enkle øvelser som å koble sterke følelser til det å bli ntatt på den ene eller den andre skulderen, de kan få et menneske til å le eller gråte bare ved å berøre dem i etterkant på disse stedene.

Når jeg hadde en opplevelse av et nærvær, av å bli holdt, av å være trygg var det en god opplevelse. Men det betyr ikke at det faktis var et nærvær der, at jeg faktisk ble holdt.

En av sangtekstene i barnegospelkoret var slik:

Bygg ikke hus på en sandstrand

bygg ikke hus på grus

kanskje virker det ok,

men en dag du angrer deg

og du må bygge huset en gang til.

Du må bygge huset på et fjell

på et stødig fjell som ikke rokker seg

og når stormen presser på

så har du fred i huset likevel.


Å oppdage at jeg ikke kunne stole på mine egne minner, på mine egne sanser, ikke engang på egen logikk eller oppfattelse av hva som skjer rundt meg var det vanskelig å ta inn over seg og forsone seg med. Livsynet jeg har, politiske oppfattninger, tanker om hvordan livet mitt har vært, om hva som er bra og dårlig, rett og galt er ting som skaper trygghet . Det kjente jeg først når noen av disse tingene raste sammen. Men å se på alt med nye øyne, stille spørsmål til alt og ikke være redd for at svarene gjorde det mulig å bygge opp huset på nytt, med litt mindre sand under.

3. Barnesanger


«Barn er som svamper» – fritt etter Ingeborg Refling Hagen

Noen venner som vokste opp hos Ingeborg Refling hagen fortalte hvordan de nærmest fikk kjeft om de ble tatt i å synge enkelte sanger fra BarneTV. Ingeborg mente barn var som svmper, hva de hørte og lærte ville de ha med seg resten av livet, så det var viktig at de fikk lære ting det var verdt å ta med seg videre. Hun startet barnegrupper der man lærte utenat Wergeland, og rundt matbordet ble det lest store klassikere.

Da jeg hørte det viste jeg at det ville passet meg bra. Selv begynte jeg i en barnehage da jeg var gammel nok, 3 år, og der var det ingen som tenkte slik Ingeborg gjorde. Samlingsstundene hadde sang, men det var sanger som jeg opplevde som så kjedelige og dumme at det krøllet seg i magen og jeg ønsket å rømme. Slik jeg husker det var det de samme sangene hver dag, og ofte sanger som var morsomme for en ettåring, men ikke et barn som gikk fra tre til syv år og fremdeles måtte synge «Tommelfinger, tommelfinger hvor er du», «Hvilken dag er det i dag» og «Alle store sitter ved bordet for nå er det mat å få.»

Når det endelig tok slutt og skolen begynte var det også noe annet som skjedde. Et ungt par startet opp et barnegospelkor i den nybygde kirken. Jeg var på den aller første øvelsen, og gangen etter hadde jeg fått med meg mange av ungene i gata. Sammen sang vi hver mandag og ofte i helgene. Foruten å ofte synge på gudstjenestene i kirka vår, reiste vi rundt til nabokirker. Vi sang i mørket med lys i hendene, vi marsjerte inn, vi sang velsignelsen, og noen av oss ble plukket ut for å lese dikt. Jeg fikk to som hang sammen, det ene et salmvers som fikk tunga mi til å krølle seg og det festet seg aldri, noe med harper og cymballer. Men diktet som hørte til derimot, det ble mitt:

God morgen Gud!

Søsteren min sier vi ikke kan si god morgen til Gud,

men det blåser jeg i!

«Nu stiger solen atter opp»

Englene synger pent de

men jeg kan jo ikke vente til jeg blir en engel!

God morgen Gud.

Fremdeles våpker jeg opp og ikke sjelden ligger nettopp de ordene på tunga, og dagen starter med nettopp den hilsenen «God morgen Gud»

Og til forskjell fra barnehagens sang-mareritt var Eli og Geir gode på å finne skikkelige sanger, slike som virkelig var verdt å ta med seg videre, suge til seg som en svamp.

Hva er det som gjør at en sang har gode kvaliteter?

Som med all god kunst er det nesten umulig å fange i ord og det kan være så mye og så forskjellige ting. Men noen av sangene jeg fikk med meg var av de jeg mange år senere hadde med meg inn i et mørke der jeg ikke kunne røre meg, ikke kunne snakke og ikke kunne kommunisere, og alt jeg hadde å falle tilbake på var minner og tekster.

«Takk for denne dagen

selv om den var trist.

At det var en vrien dag

så du Herre Krist.

Takk for denne dagen

takk alikevel

Herre Jesus du har hatt

verre dager selv.

Herre takk for trøsten

som du lot meg få

takk fordi du er hos meg

jeg skal sove nå.

Jeg skal sove nå.»

I en verden der det aldri var rom for at barn hadde det vondt, (det var barna i Afrika som hadde det vondt, vi her i Norge, vi hadde det godt) var det å ha en slik tekst nesten en livline. Noen visste. Noen så.

2. Barn, bibel og bønn

“God is always bigger than the boxes we build for God, so we should not waste too much time protecting the boxes.”
― Richard Rohr, Everything Belongs: The Gift of Contemplative Prayer

Jeg vokste ikke opp i et kristent hjem, men jeg hadde et andre hjem i helger og ferier hos mormoren min og søsteren hennes. De gikk på bedhuset rett over veien, om kvelden sovnet jeg til at mormor sang «Nu lukker solen sitt øye» og innimellom besto gaver til jul og bursdag av kristne bøker. Jeg fikk en enormt stor barnebibel utgitt av Det beste og en bok av Kari Vinje som het «Gud og jeg er venner», om ei jente, som akkurat som meg gikk rundt og tenkte på nettopp ting som gud og sånn.

Barnebibelen ble slukt lenge før jeg begynte på skolen, sammen med eventyrbøker, Donalt, Bamse og den månedelige sendingen fra Boklubbens Barn. Bileams Esel, Moses og Den barmhjertige samaritan var historier jeg kjente like godt som Bukkene bruse og Carl Barks firkantegg. Og alt det kjentes riktig og viktig.

Litt annerledes var det med boka Gud og jeg er venner. Det var fint å ha noen å kjenne seg igjen i, men gudsbildet i boka lugget. De voksne i boka tegnet et bilde av en Gud som var så liten, som ble sur av småting og som minnet om en en voksen som var opptatt av å bli likt og sett opp, og ellers både ble såret og sint. Flere år senere ga C. S. Lewis sin Aslan den samme opplevelsen i boka «Til det ytterste Hav». Det var nok de første møtene mine med hvordan vi mennesker tegner gud i vårt bilde, uansett hvor mye vi forsøker å la være.

Lugget gjorde det også da jeg i en kristendomstime delte opplevelsen av å bli holdt rundt, det falt ikke i god jord hos læreren. Det ble et slags frempek på hvordan det neste tiåret skulle bli, med religiøse ideer som gjorde gud liten på den ene siden, og ikke-religiøse ideer som opplevde alt som hadde med religiøse erfaringer og opplevelser som latterlige på den andre.

Men enda var ikke det noe jeg var så bevisst på, og når kvelden kom ba jeg lange, lange aftenbønner for alle jeg var i familie med, for venner og ukjente som hadde det vondt.

1. Begynnelsen

“People who’ve had any genuine spiritual experience always know that they don’t know. They are utterly humbled before mystery. They are in awe before the abyss of it all, in wonder at eternity and depth, and a Love, which is incomprehensible to the mind.”
― Richard Rohr

Kan barn være født religiøse?

Jeg har sett barn være født musikalse, med estetisk sans, med sosiale evner. Barn som første gangen de ser en lekebil kaster seg over den som om de har møtt den store kjærligheten. Barn som stirrer med store øyne på et lite kryp som kravler over en kvist. På samme måte som voksne tiltrekkes av forskjellige ting, har forskjellige interesser og tanker tror jeg barn har det samme.

Og noen barn tror jeg er født religiøse.

Jeg var et slikt barn

Noen av de første minnene mine er av å sitte på en stein i skogen og bare være, mens humla suser og sola lager gullstråler mellom trærne. Den intense følelsen av å være, alt alt er godt, at alt er fred, alt alt er trygt som jeg senere bare har funnet gjennom meditasjon og uker med stillhet på retrett var med meg på slike steder.

Jeg kunne sitte i gyngestolen på rommet mitt og kjenne meg omfavnet av noe som ville meg vel, av noe som gjorde det umulig å falle bakover og ikke bli tatt i mot.

Da det ble åpnet en ny arbeidskirke i bydelen der jeg bodde våknet jeg klokka ti av at klokkene ringte. Jeg lå i senga i til de ringte på nytt en halvtime senere. Da sto jeg opp, kledde på meg i et stille hus og gikk av gårde til søndagskole eller familiegudstjeneste. De gangene det var dåp fikk barn lov å komme frem og sitte på trappetrinnene opp til døpefonten. Ordene «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, på din panne og på ditt bryst, til et vitnesbyrd om at du tilhører den
korsfestede Jesus Kristus og tror på ham», ga meg den samme roen jeg hadde ute i skogen, og på samme måte som er de et slikt minne som bare «er», det kan hentes opp når som helst, når jeg bare lukker øynene er jeg tilbake der og da.

Mange opplever at det å være ute i skog og fjell er en langt mer religiøs opplevelse enn å være i kirka, for meg har det alltid vært det samme. En varm, rolig og god følelse av å være på et sted det er godt å være.

Tro, livssyn og psykologi: Når ord ikke strekker til og kommunikasjon bryter sammen

Dette er del 9 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Jeg begynte på disse postene om livssyn fordi jeg ble oppfordret om å dele miner personlige erfaringer opp gjennom livet. Og jeg tenkte at jo, det kunne jo være fint å både bearbeide de, samle de og lage en slags livshistorie med det som fokus kunne være et fint prosjekt.

Når jeg ser tilbake på det jeg har gjort til nå, så handler det lite om meg, og mye om å gå rundt grøten. Jeg tror det i stro grad handler om en motstand om å faktisk dele mine erfaringer.

Hvorfor?

Fordi det er sårbart.

Fordi ord ikke strekker til.

Fordi man bare kan forklare enkelt det man selv forstår, og når sant skal sies, så vet jeg ikke hva religion er, hva tro er, hva livssyn er. Jeg vet ikke hva mine erfaringer faktisk består i. Jeg vet knapt hva et menneske er, hvordan vi tenker, føler og reflekterer.

Tidlig i denne bloggens historie delte jeg et dikt, og jeg har det fremdeles som mannen som har studert litt:

Til en mann som ingenting kan:
Fjell er fjell
vann er vann og
trær er trær.

Når han har studert og kan lite grann;
Fjell er ikke lenger fjell
vann er ikke lenger vann og
trær er ikke lenger trær.

Til en mann som omsider har forstått;
Fjell er igjen fjell
vann er vann og
trær er trær.

-Anonym

Men om jeg så hadde forstått mer og klart å se klarere, så er jeg er allikevel usikker på om disse tingene overhode kan fanges i ord eller bilder som ikke selv er flyktige, mangfoldige og rommer mer enn man først ser, slik man bare kan gjøre i poesi eller kunst. Noe annet jeg delte tidlig i denne bloggens historie er en historien om Esekiels hjul, den er slik:


Det var natt. Fire rabbinere ble vekket av en engel. Engelen tok dem med ogt bar dem frem til Det syvende hvelvet i Den syvende himmel. Der fikk de se Esekiels hellige hjul.

Siden ble de ført tilbake til jorden igjen.

En av rabbinerne ble gal, og vandret rundt på jorden til siden dagers ende.

Den andre rabbineren ble kynisk. «Jeg har nettopp drømt om Esekiels hjul. Det var alt. »

Den tredje rabbineren kunne ikke stoppe å snakke om det som hadde skjedd ham. Han var som besatt, la ut om det han hadde sett til alt og alle, han forsøkte å forklare hvordan hjulet var laget, og betydningen av det han hadde sett. Han gikk så langt at han forlot sin tro.

Den fjerde rabbineren var dikter. Fra ham kom det nye sanger og dikt, til aftenens pris, til sin nyfødte datter, til alle stjernene på himmelen. Og han førte et bedre liv enn tidligere.

(Gammel jødisk historie)

Så kanskje er hele prosjektet dødfødt. Kanskje er det bare mulig å gjøre som Hodja gjorde når folk tagg og bad om at han måtte komme til moskeen under fredagsbønnen og fortelle dem om Gud.

I lang tid hadde man forsøkt å få Hodja til å tale ved fredagsbønnen. Han hadde sneket seg unna, unnskyldt seg og funnet på gode grunner til å si nei, men en dag klarte han ikke å rømme unna lenger. Så han sa ja. Da fredagen kom satt han bakerst i moskeen. Da tiden kom for at han skulle tale reiste han seg sakte opp, gikk, opp gjennom midtgangen, ble stående der foran og se utover forsamlingen. Lenge. Så sa han:

– Vet dere hva jeg skal tale om i dag?
– Nei, sa de.
– Slike uvitende folk har jeg ikke noe å si, sa Hodja, før han langet ut nedover midtgangen og var borte.
Det ble stille. Så begynte alle å snakke i munnen på hverandre, og de la en plan.

Neste fredag ble Hodja kalt frem på nytt. Han reiste seg, gikk oppover midtgangen, så utover forsamlingen og spurte:
– Vet dere hva jeg skal tale om i dag?
– Ja, sa de.
– Så er det jo ikke bruk for meg, sa Hodja og var borte på nytt.
Igjen ble det lagt en plan.

For tredje gang ble Hodja kalt frem på en fredag, også denne gangen kom han opp, så utover forsamlingen og sa:
– Vet dere hva jeg skal tale om i dag?
– Ja, svarte halvparten av forsamlingen. Nei, svarte den andre halvparten.
– Da kan de som svarte ja, fortelle til de som svarte nei, så Hodja. Og så var han borte igjen.

Tre tanker fra 2006 da jeg begynte dette bloggporsjektet er det jeg fremdeles står igjen med snart 20 år etter. Et prosjekt med å sette ord på det som opptar meg, samtidig som det jeg kjenner mest på er at ord ikke strekker til, og kan skape mer forvirring, mer miskommunikasjon og flere misforståelser enn noe annet.

Materialismen er død – hva bryr det meg?

Dette er del 9 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Det hender innimellom at jeg har snakket eller skrevet med folk jeg kjenner godt om temaet ut av kroppen opplevelser, NDE og den forskningen som pågår på barn med minner av tidligere liv, parapsykologi, folk med evner vi ikke enda kan forstå og lignende. Flere og flere har fått med seg hva som rører seg på dette feltet, både innenfor medisin, matematikk og filosofi foruten psykologi og psykiatri. Men mange synes temaet bare er pussig eller uinteressant, og opplever ikke at det på noen måte har betynding for eget liv eller samfunnet forøvrig. Noen få som vanligvis er grundige på å sette seg inn i temaer med å lese det som finnes av forskning avviser det helt, uten å ha oversikt over feltet sjøl.

Det siste kan jeg forstå, fordi det er grenser for hvor mye man kan følge med på, og om man brukte tid på å sette seg inn i dette for 30 år siden, så var konsensuset på feltet et helt annet enn i dag, det kan har jeg også avist påstander og teorier folk kommer med, men som regel tar jeg meg tid til å sette meg inn i det om det kommer fra folk jeg har tillit til. Men for de fleste er tiden for knapt til å gjøre det på denne måten, livet strekker rett og slett ikke til for å følge med på alt som skjer, enten det er politikk, vitenskap eller noe annet. Derfor tar det svært lang tid før ny kunnskap blir en del av allmenkunnskapen, selv innenfor eget fagfelt, verden er for stor og komplisert til å ha oversikt over mer enn en liten del av det vi selv er mest opptatt av.

Jeg kan også forstå de som ikke ser nytten eller verdien av slik forskning av samme grunn. Vi har forskjellige interesser og ting vi er opptatt av. Men det har gjort at jeg har lurt på hvordan man kan si noe om hvorfor disse tingene faktisk er noe som er verdifult.

Når psykologi oppsto som fag på slutten av 1800-tallet var bevissthetspsykologi et av de store temaene, slik det også har vært tema i filosofi og religioner fra menneske ble til. I mange tiår ble det skrevet og diskutert og forsøkt forsket på hva bevissthet er, og hvordan det fungerer, intil man kom til en periode der man la vekk forsøk på å forske på ting man ikke kunne «veie og måle». Først nylig har vi fått gode nok instrumenter til å gjøre nettopp dette, forsøke på bevissthet med forskjellige mål for øyet, som hvor i kroppen er det plassert? Eller er bevisstheten, på samme måte som det vi tar inn via syn, hørsel og lukt ikke plassert i kroppen, men er det på samme måte som med de andre sansene noe vi tolker via kroppen, men som eksisterer utenfor oss selv?

Det å ha så mye kunnskap om oss selv som mulig, er for mange en del av den naturlige nysgjerrigheten, noe man synes er spennende å sette seg inn i, på linje med alt vi kan finne ut av. Jeg må inrømme at det å ikke se verdien eller gleden av å finne ut av slike ting er noe jeg ikke skjønner, for om noe ikke er direkte i mitt interessefelt, så forstår jeg at kunnskapen i seg selv er verdifull, om det handler om pokemon eller fotball, arkeologi eller astronomi. Og enda mer når det er noe som er så sentralt for hva det vil si å være et menneske som nettopp dette temaet.

Når man begynte å forsøke på Nær døden opplelveser (NDE) møtte man som regel folk som ikke hadde delt disse opplevelsene med noen, og som ikke kjente til andre som hadde opplevd det samme. For mange var det traumatisk, ikke selve opplevelsen, men det å komme tilbake, lure på hva som hadde skjedd. Var det inbildning, var man blitt gal? Og hva med det nye synet på livet, der verdiene man hadde for mange var byttet ut, og penger, kariere og materielle ting var ikke lenger noe man var opptatt av, noe som ikke sjelden hadde ført til skilsmisser fordi man ikke lenger delte det samme synet på livet. Også for disse menneskene var det å møte andre med samme erfaringer svært viktig, det å få bekreftet at man ikke var gal, at man ble trodd og bekreftet gjorde at problemene man hadde i etterkant ble mindre eller forsvant helt. Når man fornekter menneskers opplevelser kalles det gaslithing, og vi har kollektiv gaslithet store deler av befolkningen, alle de som har hatt opplevelser vi ikke har kunnet forklare innenfor det materialistiske paradigmet.

Med andre ord har det å nekte for at slike erfaringer finner sted og kan være reelle negative konsekvenser for de som har hatt slike opplevelser. For samfunnet har det også ført til mindre kunnskap, fordi vi har avfeid folks observasjoner. Men det er også en tredje grunn til at det er godt at disse tingene nå blir kjent: Den positive erfaringen det gir i folk liv når de har slike opplevelser kan oppleves også av de som ikke har slike oppleveser når man lærer om dem, og hører om disse erfaringene. Da tenker jeg først og fremst på dødsangst som blir mindre eller forsvinner helt, men også på den opplevelsen folk har om å at vi virkelig er verdifulle og elsket, og at måten vi forholder oss til andre har store konsekvenser, både for de vi møter og oss selv. Verdier og ideer som er forsøkt formidlet gjennom religion, etikk og kultur viser seg å være noe man kan observere og oppleve.

Materialismen er død – vi mennesker har en bevissthet som kan observere verden utenfra kroppen

Dette er del 8 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Da medisinen var kommet så langt på 60-tallet at man for alvor begynte med organdonasjon ble ett spørsmål svært viktig: Når dør et menneske? Eller mer påtrengnde å vite, når kan man fjerne organer fra et døende menneske, helt sikre på at mennesket ikke vil våkne til live igjen, slik at man er sikker på at man ikke dreper et menneske som ellers ville leve videre?

Som et ledd i å finne ut av dette, satte man leger for å observere ved sengekanten til døende pasienter. En av disse legene var Elizabeth Kübler Ross som ble sentral i hospice bevegelsen i USA.

Dette var på samme tid som flere og flere pasienter som ellers ville død en død etter skader eller sykdom som hjerteinfarkt ble vekket til live. Plutselig satt man med en større og større gruppe mennesker som kom tilbake fra slike opplevelser med erfaringer som man tidligere bare hadde hørt om i enkelte anekdoter, de hadde hatt det man endte med å kalle en «Nær døden opplevelse», en NDE.

Det virker som de fleste legene som kom borti dette fenomenet og endte med å bruke tid og krefter på å dokumentere og forske på disse erfaringene først trodde det var inbildning, eller kunne forklares innen det rådende materialistiske paradigmet. Men jo grundigere man gikk til verks, jo klarere tegnet det seg et bilde som pekte i en annen rettning.

En NDE innholder i følge wikipedia ofte disse elementene:

En følelse/bevissthet av å være død.
En følelse av fred, velvære, smertefri, positive følelser og en følelse av å være fjernet fra verden.
En oppfatning av å se egen kropp fra et sted utenfra (noen ganger observert under medisinsk personell som utfører gjennoppliving).
«Tunnellopplevelse» eller å se inn i et mørke. En følelse av å bevege seg opp eller gjennom en gang eller trapp.
En kjapp bevegelse mot eller/og et plutselig dykk med et kraftig lys («lysvesen»), som kommuniserer med personen.
En intens følelse av ubetinget kjærlighet og aksept.
Møte med et lysvesen, personer kledd i hvitt, og lignende. En mulighet å bli gjenforent med individets avdøde.
Se livet i reprise (ofte referert til som «å se eget liv blinke foran øynene»)
Å nærmes en beslutning fra seg selv eller andre om å vende tilbake til kroppen (kan være ledsaget av en motvilje til å komme tilbake).
Plutselig oppleve å være tilbake i egen kropp.

I tillegg til dette kommer det jeg nevnte i forrige bloggpost: Endret personlighet i etterkant som følge av opplevelsen, oftest av personene selv forklart med opplevelsen av kjærlighet og aksept samt det som skjer i det man ser sitt eget liv i reprise, og hvor man ikke bare er tilstede i egne minner, men også i de personene man møter sine minner, følelser og opplevelser av det som skjer.

Flere av de legene som begynte å bli nysgjerrig på fenomenet var skråsikre på at de ikke kunne være slik forlk opplevde dem, og forskningen deres gikk tidlig ut på å motbevise erfaringene. Dermed ble det viktig å finne ut av hvilke deler av opplevelsen det var mulig å forske på i så kontrolerte former som mulig.

En av delene var personlighetsforandringene, som jeg kommenterte i forrige post. Lenge antok man at disse kom av at man hadde vært nær ved å dø, ikke den delen man kaller NDE-opplevelsen. Dette viste seg å være feil.

Noe annet det ble, og fremdeles blir forsket på er hvor nære døden en person faktisk er, og om personen er i tilstand der man enten ikke skal kunne ha en fungerende bevissthet slik man tidligere har sett på bevisstheten koblet til en fungerende hjernefunksjon. Her har man slått fast at opplevelsene av en NDE skjer når personen er i en tilstand der man vanligvis ikke kan oppfatte noe hverken i eller utenfor seg selv.

De opplevelsene personer forteller om om lystunnel og en annen virkelighet er det ingen måte å sjekke ut om stemmer, men det man satte mye inn på var å sjekke opplevelsene av «ut av kroppen» erfaringer som andre observatører kunne bekrefte eller avkrefte.

Og det var her selv de mest skeptiske etter hvert måtte innrømme, det man satt på av data kunne bare forståes slik at en disse observarsjonene var reelle. Historie etter historie ble sjekket ut, og viste seg å være riktig. Noen av de mer oppsiktsvekkende enn andre, som når mennesker født uten syn kom tilbake og for første gang hadde kunne se, og beskrev opplevelsen av å se seg selv for første gang, se farger, gjenkjenne objekter som ringen de hadde på fingeren.

Ikke bare var folk i stand til å observere det som skjedde i rommet der de var fra et punkt utenfor dem selv, det virket også som både observasjonsevne, sansene og minne fungerte bedre enn når de var bevisst i egen kropp.

Innimellom kunne folk fortelle om møter med døde familiemedlemmer. En sjelden gang dukket det opp folk som ingen der og da visste var døde enda, fordi personen var nylig avdød, og informasjonen om dette kom etter selve opplevelsen.

*****

Innimellom har jeg lurt på hvordan ideen om at verden er materialistisk oppsto som det rådende dogmet i den vestlige verden. Det skjedde samtidig med at vi fikk et mer og mer vitenskapelig syn på tilværelsen, så jeg var overbevist om at det måtte basere seg på forskning. Men det gjør det ikke, det er en dogmatisk ide, og med forskningen på NDE-er, så er det også en ide som er motbevist av data. Grunnen til at kunnskapen om dette ikke ser ut til å bre om seg tror jeg at det jo snur opp ned på svært mye av hvordan vi ser på verden rundt oss, og det er en vanskelig og tung prosess. Det er nok også grunnen til at den enorme motstanden mot at dette kan være sant, uten at man tar seg tid til å sette seg inn i den enorme mengden av forskning som ligger til grunn.

Sånn sett går tankene mine til forskningen på klima – når det er noe vi ikke ønsker skal være sant, så krever vi beviser som langt overgår andre temaer.

****

Jeg har ikke brukt tid på å legge inn linker til dokumentasjon i denne teksten. Grunnen er at jeg opp gjennom årene har observert at få følger slike linker, og fordi formen min er så dårlig så er det en måte for meg å spare krefter på. Men om noen er interessert og ikke på egenhånd klarer å finne gode kilder, si i fra i kommentarene så skal jeg hjelpe til å lete opp. Et godt sted å begynne er som alltid fagfellevurdert forskning, og det finner man her: Journal of Near-Death Studies

Et institutt som har jobbet lenge med disse spørsmålene og som er et ok sted å begynne for å finne enklere foredrag, bøker og oversikter er University of Virginia, Division of Perceptual Studies.

Kort om status quo

Hei, til de som titter innom og lurer på hvorfor jeg er borte fra FB, ikke skriver stort her i bloggen og nå mer eller mindre borte fra Twitter også.

Formen min er rett og slett veldig dårlig. Medisinene som holder meg i live, pluss sannsynligvis kreften selv tærer på en kropp som har hatt ME i 40 år nå. Og da jeg tok covid-vaksinen så slo den meg ut helt, og selv om det går veldig sakte oppover så går det ofte noen skritt tilbake også når det er såpass lite å gå på.

Det å sitte og skrive, eller bare skrive en planlagt sammenhengende tekst ser ut til å sette meg ut i flere uker, selv om den er kort. Jeg klarer å skrive litt på impuls, så det som går bra, er å legge ut meldinger på Blue Sky, som er blitt mitt sted etter at Twitter ikke lenger opplevdes som et ok sted å bidra til. På Blue Sky er jeg rett og slett Beate for de som vil følge meg der: @beate.bsky.social

Jeg har fremdeles den serien jeg har startet på om religion og livsyn i bakhodet, men slik det er kommer det nok bare bruddstykker og jeg ser det er mindre sammenhengende og gjennomtenkt enn jeg hadde planlagt og ønsket. Ikke har jeg klart å lage en innholdsovesikt slik at det er mulig å finne frem lett heller.

Men sånn er livet, det blir sjelden slik det er planlagt.

Mest av alt så er det jo utrolig at jeg fremdeles er her. Ta vare alle som snubler innom. ❤

Materialisme, tro og livssyn

Dette er del 7 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Om ordet religion er vanskelig å få tak på, hva da med tro eller livssyn? Om noen sier “jeg tror på Gud”, hva betyr det? Er tro en følelse? Handlinger? Overbevisning?

På norsk ofte brukes kjærlighet som substantiv og elske som verb for det samme. «Kjærlighet ikke er en følelse, men handling» er et utrykk for å si noe om at ord kan være tomme når vi snakker om store følelser og det er hvordan de kommer til utrykk som betyr noe. For hva er følelser eller emosjoner? Ofte er det prosesser I kroppen som er vanskelige å tolke. Når et barn får vondt i magen heter det seg gjerne at “han er redd” eller “han har angst”. På samme måte tolker vi også egne fysiske symptomer om til følelser. Vi kjenner ikke forskjell på forelskelse og frykt, og tror vi likte personen vi møtte på en hengebru fordi hjertet begynte å slå så fort. Vi kan tro alt er greit, men så ser vi en trist film og klarer ikke stoppe å gråte, og skjønner etter hvert at det er noe vi er triste for også i eget liv.

Er tro en slik emosjon? En slags emosjon som sitter i kroppen og som vi innimellom er overbevist om, andre ganger usikker på? Et annet ord for tro er «å stole på». Eller er tro tvert i mot en ide om verden som vi ikke engang er klar over at vi har?

Når vi blir født har vi en kultur rundt oss med ideer om hvordan verden er. Disse ideene er det naturlig å ta til seg uten å stille spørsmål til, og de færreste av oss reflekterer over de holdningene og verdiene som omgir oss til enhver tid. Uansett om man er født inn i en familie som tilhører et trossamfunn eller ikke, så tror jeg vi kan snakke om et kollektiv livssyn for oss som er født fra etter krigen og flere tiår fremover. (Det er muligens også slik fremdeles, men dette er aldersgruppa jeg har snakket mest med og lest mest av og kan uttale meg mest sikkert om.)

Det vi har felles er et materialistisk verdensbilde der det ikke er rom for ting som ikke er rasjonelle. «Spøkelser» eller «gjengangere» er et slikt eksempel, skikkelser eller hendelser man ender opp med å kalle «overnaturlige».

Nettopp dette med «overnaturlig» er en sentral del av dette livssynet. Vi snakker, mener og tror at overnaturlige ting ikke eksisterer. Vi har ikke lyttet til slike erfaringer og sagt at dette er interessant, dette er ting vi ikke enda kan forklare eller har forstått. Slike erfaringer har blitt møtt med latterliggjøringer, og med forklaringer om hva som «egentlig» skjedde, nemlig at personen som forteller enten lyver, har misforstått hva som skjedde eller innbilte seg noe.

Dette var helt tilforlatelig for meg det meste av livet. Nå, i 2023 ser jeg på det jeg har skrevet, og det blir tydelig hva denne måten å møte andres erfaringer på virkelig er, det er en form for gaslightning.

Det tok lang tid før jeg så slik på det. Jeg var vokst opp med en klokketro på vitenskap og realisme, i en verden der folk lo av de som dro på alternativmesser eller som her i vesten trodde på reinkarnasjon. Jeg var også skråsikker på at dette var ting man hadde bevist ikke var reelt, i vårt opplyste samfunn. For det var det det handlet om, var det ikke? Når det kom til kunnskap om verden hadde vitenskapen erstattet religiøse myter. Før antok man og diktiet opp historier, nå visste man.

Nå i ettertid lurer jeg på hvordan det kunne gå så lang tid før jeg for alvor begynte å lete etter den forskningen som lå til grunn for å si at folks erfaringer som ikke passet inn i dette verdensbilde var overtro og innbildning. De få gangene jeg tilfeldigvis leste slik forskning, ble jeg nemlig ofte overasket over hva jeg fant. Det var lite, det var ikke spesielt bra, og ingenting handlet om annet enn enkelte fenomener forskerne mente var overtro, som tankeoverføring eller å finne vann med en pinne. Innimellom var konklusjonen også den motsatte av hva man skulle ttro ut fra et slikt rasjonelt syn på verden. Jeg husker jeg stusset og leste på nytt da det i læreboka mi sto at studier på parapsykologi tippet mot at slike fenomener var reelle. Men jeg skjøv det vekk, fordi jeg tok det for gitt at når jeg ble gitt et livssyn hvor vitenskap og forskning var det som besteme hva som var sant og usant, så måtte livssynet også ha blitt utviklet etter å ha gått igjennom en prosess hvor man hadde lett etter hva som var sant, og så valgt seg det som utgangspunkt for hvordan man så på verden. Men slik var det ikke. Slik er det ikke. På samme måte som med alle andre livssyn eller filosofier opp gjennom historien så var dette også ideer og teorier som har utviklet seg fra overbevisninger, erfaringer og fra menneskers begrensede evne til å observere verden rundt oss.

Man kan tro på flere ting på en gang, og de kan gjerne være motsetninger. Det gjelder også livssyn. Selv kristne i Norge har som regel et rasjonelt verdensbilde, selv om mange av dem har sett på en del religiøse erfaringer som et unntak fra regelen. Erfaringer som krasjet med dettehar i stor grad blitt holdt hemmelig, fortalt til noen svært få eller bortforklart av personen som opplevde det. Innimellom har små grupper delt slike historier, mens man har ledd litt av seg selv for å vise at man ikke ikke er helt alvorlig. Man er jo ikke overtroisk og man passer på å vise at man holder døra oppe for at det er en rasjonell forklaring bak. Men det var jo ganske merkelig det som skjedde, var det ikke?

Og så kom internett. På kort tid ble personlige erfaringer delt til et stort publikum, og med det begynte nye bilder av verden å tegne seg. Mennesker fant ut at det de hadde opplevd og blitt fortalt de var alene om var kollektive erfaringer. Kronisk syke, smertepasienter eller mennesker som ikke var nevrotypiske fant hverandre. Det samme gjorde folk som ikke kjente seg igjen i måten seksualitet og kjønn ble fremstilt. Internett og sosiale medier ble begynnelsen på informasideling og formidling i en skala som ikke hadde vært mulig tidligere, og gjorde at folk kunne lære av hverandres erfaringer, ikke bare av offentlig informasjon eller lærebøker. For de forskerne og behandlerne som lyttet ble dette også en gullgruve av informasjon, og en mulighet til å få tilbakemeldinger for å korrigere seg selv og sitt fag.

Folk med erfaringer som ikke passet inn i det materialistiske verdensbilde begynte også å dele historier, og mange grep muligheten til å analysere, katologisere og studere det som kom frem. Kanskje størst og mest kjent er studiene på nær døden opplevelser (NDE).

Alt er religion?

Dette er del 6 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Det heter seg at alt er politikk. Når jeg sitter og skal forsøke å si noe om hva religion er sitter jeg igjen med intrykk av at alt også er religion. For moro skyld, her er ett forsøk som står i Store Norske, laget av Religionshistorikeren Ninian Smart:

Sju dimensjoner ved religion:

  1. En rituell dimensjon: praksis og ritualer
  2. En opplevelsesdimensjon: erfaringer og følelser
  3. En mytisk dimensjon: fortellinger og myter
  4. En læredimensjon: lære og filosofi
  5. En etisk dimensjon: etikk og moral
  6. En sosial dimensjon: samfunn og institusjon
  7. En materiell dimensjon: bygninger, gjenstander og kunst

Religion er et ganske så nytt begrep slik vi bruker det, bare noen hundre år gammelt, og ble tatt i bruk her i vesten når man ville beskrive fremmede kulturer.

Mange her i Norge bruker et utrykk som «er du religiøs» som «har du en tro på noe gudommelig», men mange mennesker som oppfatter seg selv som religiøse har ikke en slik tro. De som snakker mest om dette som jeg kjenner til et ateistiske jøder. De ser på ritene, bønnene og helligdagene som en viktig del av livet og sin egen identitet, uten å ha en tro på en guddom. Her i Norge er det fremdeles sett på som rart med prester som ikke har en slik tro, og det er til dels tabu å snakke om, men sannsynligvis er det mange som startet utdannelsen og arbeidslivet som troende men som underveis ikke lenger har den formen for tro, i en kortere eller lengre periode.

Langt vanskeligere er det å forstå den særnorske ideen om at man må ha en slik tro for å være en del av en menighet og ha et religiøst liv. Jeg tror noe av grunnen er ideer vi har om historien som ikke stemmer, et slags bilde av at folk tidligere var mer troende, mer religiøse, mer aktive kirkegjengere. På samme måte som at «New Age» på ingen måte er ett nytt fenomen, så er heller ikke dagens situasjon hvor «hvert menneske har sin tro» noe nytt. Mange liker å fremstille det slik, noen for å ta avstand til det, andre for å etablere en slags idealisert bilde av hvordan ting var før, for å kunne si at det var bedre da, og vi må tilbake dit.

I norsk skole lærte man såpass mye om kristendom og bibelkunnskap at det her i landet nok er riktig at vi over en periode på noen hundre år har hatt mer kunnskap om slike ting enn vi har i dag, fordi det var mer av dette på pensum. Men selv når det har forsvunnet fra skolen har vi som innbyggere mer kunnskap i dag en man har hatt de siste 2000 årene av historien i den vestlige verden. Det finnes spørreundersøkelser fra flere hundre år tilbake som viser at selv prester ikke kjente til de fire evangelistene, at kirker stort sett sto tomme, selv i perioder der var påbudt med lov å møte opp, og kirkerom ble brukt på måter som får dagens kirker gjort om til kafeer eller museer til å være svært så respektfulle. Men selv om man har kunnskap om bibelhilstorien eller dogmene i en religion, så er det et langt skritt fra det til å være overbevist om at de er sanne, eller ha et forhold til dem. Dukker man dypere ned i slikt, så finner man også raskt ut at dogmene er teorier, oppstått på et punkt i historien, de er på ingen måte universelle selv innen sin egen religion og de har aldri vært omfavnet av alle eller er annet enn teorier. Det har også hele tiden funnets mennesker som ikke har hatt noen form for gudstro, eller som ikke synes det har noe som helst for seg i å spekulere om annet enn det daglige livet. Folk som «ikke skjønner vitsen». Det heter seg at lite er nytt under solen, men det er lett for oss å tenke at menneskene var annerledes før, at de da tenkte mer likt med hverandre enn vi gjør. Sannheten er at de var like forskjellige fra hverandre som vi er i dag.

Jeg tror vi med fordel kan fri oss fra mange av ideene vi har om hva kristendommen eller andre religioner har betydd i menneskers liv, og på den måten heller ta på alvor og ha større respekt for hva vi selv og andre har av overbevisninger om åndelighet, spiritualitet eller tro. Jeg tror det kan være et nyttig spørsmål å stille oss hvilke behov vi har i møte med de 7 dimensjonene Smart skildrer, og hvordan får vi de dekket i dagens samfunn. Noen av behovene har vi fordi vi lever og eksisterer i samfunn sammen. Andre behov er individuelle og personlige og vil variere sterkt fra person til person, og også opp gjennom livet, og de kan vi bare si noe om på egne vegne, ikke andres.

Definisjoner er noe tull



Dette er del 5 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Før jeg i det hele tatt forsøker å si noe mer om religion, religiøsitet og tro, må jeg si noe om det å bruke slike abstrakte begreper. Det var kanskje da jeg begynte på Blindern for å studere psykologi at jeg oppdaget at å definere et begrep var umulig. Vi ble presentert for flere forsøk på å si hva «psykologi» var. Hva «syk» var og hva som var «normalt». Uansett forsøk, så var det ting som burde vært innenfor som falt utenfor, og ting som ble innenfor som burde vært utenfor.

Ettersom årene har gått med samtaler og diskusjoner på nett så har også dette blitt en snublestein? I årevis gikk diskusjonen «hva er kunst». Jeg har brukt månedsvis med en person for bare å fosøke å bli enige om hva begreper betyr, slik at det skulle være mulig å begynne å finne ut av hva vi var enige og uenige om.

Det var derfor både overaskende og frigjørende å bli kjent med internettfenomenet og bibelforskeren dr. Dan McClellan som løste denne gordiske knuta for meg, slik den så ofte ender med å løses – med å kutte av repet slik at knuta forsvinner. Definisjoner av abstrakte begreper er tull, sier han, og sier at det er bedre å nærme seg slike begreper med med å bruke prototype-teori, slik man gjør det i kognitiv forskning. (Eller som sønnen min påpekte, som Platon gjorde en gang for lenge siden.) Vi hopper altså hopp over Aristoteles sine kategorier, fordi de har blitt en blindespor. Hvor galt det blir har vi sett det siste året når flere og flere ser ut til å mene at det er et aha-øyeblikk når noen ikke klarer å definere et ord som «kvinne», som om det skulle være enkelt. Det er ikke enkelt, det er ikke engang enkelt å definere «møbel», forsøk selv. Tankene mine går tilbake til da jeg og mannen min var uenige om hva en tomat var, frukt eller grønnsak. Når vi til slutt fant frem leksikonet sto det «Frukten av tomatplanten er et bær som brukes som grønnsak». (Ja, dette var før AltaVista og lenge før Google.)

Så, hva gjør man i stedet for å forsøke å komme opp med en god definisjon? Man kan forsøke å si noe om hva som er typisk for en kategori. For de aller fleste begreper så finner man raskt ut at de fleste av oss har nogenlunde samme forestillinger om hvilke ting som er typiske for en kategori, og hva som er mer perifere eller også diskutable.

Da skjønner man raskt at språk på ingen måte er en eksakt vitenskap – det er unøyaktig og usikkert. Og det er godt nok til vanlige samtaler. Men det er også grunnen til at når man skal skrive en vitenskapelig oppgave må være nøye med å si akkurat hva man snakker om, hvordan man definerer ordene man bruker og hvordan man forstår dem. Det er ellers ikke gitt.

Når det er så vanskelig å definere dagligdagse og velbrukte ord som kvinne og møbel, sykdom og kunst, hvor mye verre er det ikke når man snakker om store, abstrakte begreper som religion og tro. Eller en figur som «Gud» eller et utrykk som «synd»? Fra diskusjoner jeg har hatt med andre vet jeg at ideene man har når slike ord blir brukt er vidt forskjellige. Ikke bare det, hvordan jeg selv oppfatter slike begreper er i stadig forandring, ikke bare fra tiår til tiår, men kan forandre seg i på kort tid i det jeg leser en ny bok, hører et foredrag eller mediterer. Et ord kan gi en god varm følelse for ett menneske, et annet menneske kan bli iskald og sint av det samme ordet. Er det rart vi snubler når vi skal snakke sammen om slike ting?