Fordi seksualundervisning er viktig for ungdommen!

Labels: John Oliver resident Brit, Jon Stewart gjør meg glad i hjertet, Monty Python

Jeg liker ikke å anses som grunn. Ikke det at jeg tror jeg anses som grunn så veldig ofte. Jeg håper i det minste ikke det.
Alikevel er frykten for at folk skal få et slikt inntrykk av meg overveldende. Ok, det er kanskje en overdrivelse, men alikevel. Jeg liker ikke tanken på at folk skal tro utseende er det viktigste for meg.

Dette er grunnen til at jeg hater det de gangene jeg liker den konvensjonelt kjekkeste karakteren i en film eller tv-serie best. Eller enda verre, hvis jeg liker den peneste!
Jeg synes det er pinelig å innrømme at jeg liker Hammond best på Top Gear. Jeg er kjempeglad i May og Clarkson, men det er noe med temperamentet til Hammond, humoren og det voldsomme behovet for å beskytte de han er glad i som gjør at jeg elsker ham høyest av de tre. Alikevel føles det som om at folk ser på meg og tenker "Riktig, ja, gå for den kjekke med de store, brune bambi-øynene, din grunne, blonde bimbo!" Selv nå føles det som om dere dømmer meg for ikke å like James best. Alle liker jo James best! Om jeg skulle finne på å nevne at humøret hans til tider gjør at han ikke når helt opp på topp blandt de tre, føles det som om resten av verden tolker det dithen at jeg simpelten synes han trenger å klippe håret, og det er derfor jeg ikke liker ham best.

Jeg får litt samme følelse når jeg må innrømme at Michael Palin er min favoritt-Python. Cleese har aldri vært i nærheten av toppen der, engang. Etter Palin følger nemlig Chapman, og etter ham igjen følger Idle.
Det er ingen tvil om at Palin er den peneste av Python-gutta, men er det grunnen til at jeg liker ham best? Nei! Jeg klarer bare ikke å ikke la meg sjarmere av hvor tvers gjennom snill han virker. Uansett rolle han spiller, er han en sånn fyr man bare vil klemme! Et godt eksempel er A Fish Called Wanda, hvor absolutt alle heier på Michael Palins K-k-k-k-k-ken, og vi lider med ham hver gang han har det vondt. Dette gjør vi til tross for at han gjennom hele filmen prøver å drepe en uskyldig, gammel dame fordi hun var vitne til en forbrytelse han var med på. Palin så ikke engang spesielt bra ut i filmen, men han var fortsatt en av de to karakterene jeg likte best. (Sorry, men Otto topper nesten alt her i verden.)

Så har vi jo Han Solo.
Jeg beklager, Mark Hamill, men Harrison Ford er veldig mye kjekkere. Han er det. Og jeg liker Han Solo best i hele Star Wars serien. Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene om dette.
Liker jeg Han Solo fordi han er kjekkest? Ikke egentlig (selv om jeg må innrømme at det muligens spiller litt inn i dette tilfellet.) Jeg liker Han Solo fordi han er tøff på utsiden, men litt myk på innsiden. Jeg liker Han Solo fordi han kaster fra seg alt han har brukt livet sitt på til side for å hjelpe en sak han tror er tapt uansett. Jeg elsker Han Solo fordi han ga opp drømmekarrieren sin for å redde noen han ikke engang kjenner. (Ja, jeg har lest The Han Solo Trilogy, som forteller historien hans frem til han møter Luke og Obi Wan i en cantina på Tattooine. Hvordan tror du egentlig Han og Chewie ble kjent, eller hvordan Han fikk det arret på haka?)
Mest av alt elsker jeg kjærlighetshistorien mellom Han og Leia. Du kan slenge så mange romantiske filmer du vil etter meg, "I love you," "I know," vil alikevel alltid være en av mine ultimate kjærlighetserkleringer noensinne.

De gangene jeg blir for deppa over å like et par av de konvensionelt kjekke karakterene best, minner jeg meg selv på at jeg også er tiltrukket av karakterer som Mike i Spaced (barten inkludert!), så føler jeg meg bedre igjen.

Labels: Monty Python, nick frost, Richard Hammond, Spaced, Star Wars, Top Gear

Jeg vet at Kristin skrev en lignende post for en stund siden, men jeg føler at jeg fortsatt kan skrive min, siden jeg har hatt den i tankene lenge før Kristin planla ett eneste ord i sin post.
For en stund siden ble Richard Hammond kåret til #1 Weird Blokes It's Okay To Fancy. Jeg tenkte jeg kunne kombinere dette med den stadig tilbakevendene kritikken jeg får over min smak når det gjelder menn. Det ser nemlig ut til at det å bli litt betatt av menn grunnet personlighet, ikke utseende, ikke er så akseptert som man skulle tro. Her er da min liste over kjendiser og karakterer jeg egentlig ikke burde være tiltrukket av, men fortsatt ikke ville sparket ut av senga.

1. Gene Hunt (Life on Mars)
Gene, Guv, DCI Hunt, Gene Genie. Kjært barn har mange navn (kanskje det er derfor Gene insisterer på å kalle Sam for Tyler, Sammy Boy, Dorothy, Marjory og ikke minst Gladys) Gene er en mannemann. Han liker å kjøre bilen sin raskt rundt hjørner, han er aldri langt fra en flaske whiskey, han røyker som en skorstein og sier ikke nei til å slå mennesker han ikke liker i ny og ne, enten det er sin underordnede DI eller en mistenkt i Lost and Found. Han er og litt kjønnsdiskriminerende, og refererer ofte til kvinner som slags, slappers og tarts. Jeg mistenker ham alikevel for å ha akkurat det mest i kjeften fordi han stort sett respekterer forslagene til kvinnene han jobber med. Alikevel vil jeg påstå at han har hjertet på rett sted, og om han ikke var så åpenlyst forelsket i Sam, hadde jeg stått først i køen for å få meg noe av denne godbiten.


2. Jonathan Levinson (Buffy)
La meg først gjøre det klart at jeg elsker Spike. Han er den kuleste vampyren noensinne, og fortjener tusen ganger bedre enn dumme Buffy. Det forandrer alikevel ikke at Jonathan er den karakteren i Buffy jeg helst ville hatt. Han er godt under 1.60 m, men det er bare en fordel ettersom jeg har en litt småsyk ting for lave menn. Han er tidenes nerd og lekslåss med lyssverd når han ikke er travelt opptatt med å finne opp ting som usynlighetsstråler og trylle litt med det magiske beinet sitt. Hans akilleshel er at han er villig til å gjøre det meste for å få seg venner, og det setter ham i klisteret mer enn én gang. Det er alikevel noe i ham som jeg ikke kan motstå, spesielt når han blir ertet av skolens cheerleadere. Jeg får bare lyst til å klemme ham!

3. Richard Hammond (Top Gear)
Jeg innrømmer det, jeg ville sparket Hamster ut av senga, men kun fordi jeg digger kona hans. Hammond er en lav (Yay sær ting for lave menn!) og litt hissig programleder på bilprogrammet Top Gear som dere kanskje har merket at jeg har nevnt en gang eller to i denne bloggen. Han er glad i å gjøre farlige ting, noe som sørget for at han tilbrakte to uker i koma, (foreløpig foreligger det ingen uttalelser som tyder på at han i løpet av disse ukene tilbrakte tid i 1973) og ifølge to av hans nære venner (Jezza og Captain Slow) er det å slå og å kaste opp de to tingene han gjør best. Han er muligens litt mediahore, men han er veldig søt og morsom, og av og til er han så beskyttende overfor vennene sine at det er ubeskrivelig bedårende

4. Michael Palin (Monty Python)
The Nice Python. Det er et eller annet ved ham som gjør at du vil klemme ham, og det er bare fælt å se at han har vondt, selv om det er i komiske situasjoner. Rekk opp hånda, alle dere som kjente et lite stikk i hjertet da Kevin Kline torturerte ham med fish and chips i A Fish Called Wanda. John Cleese sa en gang at Palin kunne spille den kjipeste nazien du kunne forestille deg, og publikum vil fortsatt ta hans parti. Jeg kan se hva han mener med det.
A spanking, a spanking, there's going to be a spanking tonight!



5. Christopher Walken
Jeg ville mest sannsynlig tisset i buksene av frykt om jeg noensinne møtte ham, men den mannen oser så mye kulhet at det blir sexy. Dessuten har han danse-movesene inne, bare sjekk Fatboy Slims Weapon of Choice musikkvideo!







6. Joss Whedon
Etter å ha gitt meg serier som Buffy, Angel og ikke minst Firefly tilber jeg bakken denne mannen går på. Talent er tiltrekkende, og er det noen som kan det å skrive, er det Joss! Han ga meg Spike, Jonathan, Mal, Jayne, River og så mange fler at jeg står i evig gjeld til ham! Dessuten er han litt søt på en sånn kosete måte.
Du skal også være ganske hard for å motstå Equality Now talen hans. (Best... Speech... Ever!)
He's the Chosen One.



7. The Master (Doctor Who)
Allerede da du hører at han kaller seg selv "The Master" burde det ringe et par alarmklokker, og med rette. The Master er nemlig meget ond, og har store planer om å ta kontroll over hele universet. Han ler høyt når han dreper mennesker på nye og spennende måter, og dreper 10% av jordens befolkning på noen få timer, bare for å vise at han kan gjøre det. Han har sitt eget harem, men veier opp for dette ved å ha movesene inne, han og. Han er gjennomført kul/sprø som et knekkebrød, og det eneste som er litt turn off med ham er det at han mest sannsynelig mishandler kona si.
Dessuten er skrutrekkern hans større en Doktorens...

Labels: Buffy, En dag kommer jeg til å gifte meg med Gene Hunt bare vent, Joss Whedon, LoM, menneskets dårskap, Monty Python, nerd, Richard Hammond, Top Gear

Det er ganske deilig å surfe rundt på forumer, for så å komme over jevnaldrene jenter som sikler vilt på kroppene til Jeremy Clarkson og James May. Ikke fordi jeg føler det på samme måte, snarere tvert i mot (i min lille fantasi-verden eksisterer ikke disse mennene uten klær, en illusjon som gikk på en liten smell da jeg ble utsatt for James i tanga i The Big Gay Wine Adventure). Nei, grunnen til at dette gjør meg glad er fordi det beviser at det finnes sykere mennesker enn meg der ute. Når man får satt sin egen smak i slikt et perspektiv er det ikke det minste sykt å ha en lav-mann fetisj, eller å foretrekke menn som dette fremfor slike.

(Vil bare si at jeg fortsatt elsker Jezza og Captain Slow, men i fullt påkledd tilstand!)

Labels: Buffy, Monty Python, smakssak, Top Gear