Frydefulle betraktninger

11. desember 2024

Endelig kjørte vi inn mot Kongenes dal! Frydefulle gys! Guiden advarte oss før vi gikk ut av bussen. «Dere har vært gjennom gatesalg 1.0 og 2.0. Nå kommer vi til gatesalg 4.0. For å komme inn må vi gjennom et 200 meter langt handelsområde med boder på hver side. De vil prøve å snakke med dere, spørre hvor dere er fra og forsøke å få dere til å stoppe. Hva dere enn gjør så ikke svar og fortsett å gå!»

Ja, det var heftig, ingen tvil om annet. Jeg følte meg som en superkjendis på vei inn til Oscar-utdelingen som måtte presse meg gjennom journalister og fotografer. Bare at her var det folk som ville selge skjerf og små statuer istedenfor.

På den andre siden sto elektriske åpne minibusser klare til å ta oss opp til gravene. Vi hadde fått løfte om 3 graver – og i tillegg hadde vi betalt ekstra for å komme inn i graven til Tutankahmon. Jeg hadde mest lyst til å besøke graven til Seti I, men dessverre var ikke den tilgjengelig for oss. Jeg forsto egentlig ikke hvorfor, men ble veldig skuffet. Jeg ville når som helst byttet ut Tutankhamons grav mot Seti I for den graven skal være helt fantastisk.

En av de aller første gravene som møtte oss var graven til Ramses II – KV7. Men som guiden vår så trist sa «vi har dessverre mistet denne graven» – hvilket betyr at den er mer eller mindre ødelagt av flere flommer. Med tanke på Ramses II lange regjeringstid (66 år) og det faktum at han gikk under navnet Ramses den store vil jeg tro at graven hans må ha vært helt fantastisk. De begynte jo ofte å arbeide med graven med en gang de ble farao så her må de hatt lang tid til å grave og dekorere.

KV8 som tilhørte farao Merenpthah var imidlertid åpen og dette ble den første graven vi besøkte. Merenpthah var forøvrig sønn av Ramses II, og siden hans far ble svært gammel kom han til makten først i en alder av rundt 60 år.

KV8 ble ryddet av Howard Carter i 1904, men graven har vært kjent helt siden antikken. Vi gikk ned en relativt bratt trapp og allerede på utsiden kunne man se vakre gule malerier. Graven er 160 meter lang og skråner nedover. Man gikk på slett plankegulv med tverrliggende «stoppere»nedover. Halvveis ned var det et større kammer som var tomt. Helt nederst sto en enorm marmorkiste som visstnok egentlig var fire sarkofager utenpå hverandre. Mummien til Merenpthah var imidlertid blitt flyttet allerede i antikken. Det mest slående var imidlertid de vakre veggmaleriene og takmaleriene. Fargene var fortsatt så klare og friske og dominerende farger var gult og rødt. Opprinnelig må nok absolutt alt av overflater ha vært dekorert.

Det var relativt varmt i kongenes dal selv om det var desember, og jeg kan bare forestille meg hvor varmt det må være der om sommeren. Om turen ned hadde gått som en lek så var det litt tyngre å streve seg oppover igjen, men heldigvis var det mye fint å se på turen.

Vår neste grav var Tutankhamons grav. Barnekongen som døde i ung alder – kanskje av malaria selv om teoriene om hans død er mange, i og med at han hadde opptil flere andre skader og sykdommer. Graven hans er den eneste inntakte graven som er funnet i moderne tid i Kongenes dal. Alle andre har vært plyndret i gammel tid. Her følte jeg meg nærmest som lommekjent siden jeg har lest så mye og sett så mange bilder. Det er en svært liten grav, kun to kamre. I det ytre kammeret ligger faktisk Tutankhamon selv i en liten glasskiste. Han lå i graven der han har ligget uforstyrret i over 3000 år, inntil han plutselig ble superkjendis i 1922. Så ung og uskyldig han så ut, og kun med et tynt teppe over seg. Det hadde jeg virkelig ikke forventet. De fleste av de andre farao- og dronning-mummiene ble flyttet i en stor prosesjon til det nye museet i Cairo i 2021. Ellers er det ikke mye å se i det ytre kammeret som en gang var stapp fullt av skatter da Howard Carter fant graven.

Det innerste kammeret er svært fargerikt. Der andre gravkammer myldrer av dekorasjoner og detaljer er det store bilder som møter en her. Man står på en plattform og ser ned i kammeret  der den enorme kisten står. Han var forøvrig ikke helt alene i graven sin. Det ble nemlig også funnet levninger etter to fostre. Tutankhamon og hans kone (og halvsøster) Ankhesenamon hadde tydeligvis opplevd to tragiske dødfødsler – begge var piker. Ankhesenamons videre liv vet vi ikke svært mye om, men jeg har noen ganger lurt på hvordan det gikk med henne. Det har blitt nevnt at hun kanskje giftet seg med Tutankhamons etterfølger Ay. Han var i så fall hennes bestefar!

Det gikk dessverre ikke an å bli stående på plattformen særlig lenge fordi det var flere som ville frem og se. Igjen tok jeg bilder slik at jeg skulle kunne kose meg med dem når jeg kom hjem. 

Vår neste grav var KV16 – som hadde tilhørt Ramses I. Han hadde en kort regjeringstid, siden han kom til makten allerede som en gammel mann. Han regnes som den første farao i det 19de dynastiet. Hans etterfølgere var sønnen Seti I og sønnesønnen var min helt Ramses II. Denne graven var kortere, men mye brattere enn den første vi var i. Trappene nærmest stupte 29 meter ned i bakken. Men ned skulle vi jo.

Om den første graven var gul, så var denne vakker og gråblå. Nederst sto en enorm rødlig sarkofag og veggmaleriene var det amerikanerne ville kalt stunning. Jeg gikk rundt der nede og sugde inn opplevelsen med vidåpne øyne. Så vakkert, og utrolig nok bare til å berøre og ta på. Nå prøver jeg virkelig å ikke ta for mye i en slik setting, men jeg måtte bare stryke baksiden av hånden langs noen av de skjønne maleriene. Tenk så mye arbeid og så mye omtanke som var lagt i disse vakre bildene som ikke skulle sees av noen levende mennesker, kun av gudene og den døde.

Å gå de bratte trappene opp igjen var ingen fornøyelse i varmen. Jeg telte trappetrinnene på vei opp. Trinnene var ganske høye for en kortbent dame, og på 80 måtte jeg stoppe og puste hardt. Åpenbart ikke lenge nok for på 90 måtte jeg ta en pust igjen før jeg strevde meg opp til toppen på 99de trinn. Nå skjønte jeg bedre hvorfor det hadde stått folk utenfor og pustet tungt da vi gikk ned.

En grav igjen – KV6 – Ramses IX. Denne var behagelig slak etter den forrige. Til gjengjeld gikk den lenger inn – 155 meter. Her var det ingen sarkofag. Men veggmaleriene var igjen nydelige. Ganske forskjellig fra de andre vi hadde sett – selv om motivene mye var de samme. Hele veien ned – på begge sider og i taket var det malerier og hieroglyfer. Det må tilføyes at jeg syns lyssettingen i gravene var veldig delikat og gjorde at opplevelsen ble ekstra magisk.

Dermed var de fire gravene vi hadde tid til besøkt. Jeg la igjen et løfte til meg selv om at jeg måtte tilbake. Det er mer å se. Jeg skulle gjerne vært der i dagesvis. På vei ned igjen i den elektriske lille bussen fikk jeg sannelig sitte forrest. Jeg tror sjåføren forventet tips for å smile pent til fotografen, men det skjedde selvsagt ikke, siden jeg hadde valgt å ha «veskefri» dag. Turen gjennom salgsområdet var om mulig enda mer ekstrem enn turen før på dagen. Jeg tillot meg å svare på spørsmål fra en svært ivrig selger som hevdet han bare tok følge med meg for å bli bedre i engelsk. Påstanden om at jeg ikke hadde penger på meg tok han ikke på alvor. Til sist var han klar for å selge meg sin «antikke» statue for 5 kroner! Tilbudet ble dog trukket tilbake da jeg fortalte ham hvor mye 5 kroner er i egyptiske pund.

Og enda var vi ikke ferdige med dagens opplevelser. For tempelet til Hatshepsut var neste på lista!

11. desember 2024.

Endelig er dagen her. Dagen som jeg har ventet på i hele mitt liv – uten å egentlig ha vært bevisst at det var slik. Vi skal til Luxor! Da jeg var barn pleide pappa gjerne å holde små historiske foredrag ved søndagsmiddagen. Det ble gjerne fulgt opp av små quiz-spørsmål så det gjaldt å følge med. Pappa hadde egentlig drømt om å bli historiker, men endte som økonom. Han fortalte om den egyptiske faraoen Akhnaton og om hans skjønne Nefertiti og han fortalte om Tutankhamon og den fantastiske graven hans. Yndlingsspørsmålet var: «Hva het Tutankhamon egentlig?» (Svaret er Tutankhaton for spesielt interesserte). Pappa hadde også klatret på Kheopspyramiden mens han var i FN-styrkene i Gaza. Han var en god forteller, faren min – og han vekket nysgjerrigheten og interessen. Jeg tror jeg leste første og andre bind av Grimbergs verdenshistorie da jeg var rundt 10-12 år. Begge disse handler mye om det gamle Egypt.

Før vi dro var jeg usikker på om det kom til å bli noen tur for oss fra Hurghada til Luxor. Under researchen før vi dro oppdaget jeg nemlig denne nettsiden her: https://www.dangerousroads.org/africa/egypt/120-luxor-al-hurghada-road-egypt.html.

(There are several different reasons why the Luxor-al-Hurghada Road is dangerous – one of the most dangerous in the world.)

Drømmen ble nesten knust før vi kom avsted. Men nå ble det jo tur likevel, heldigvis – dog med turistbuss og følge og ikke bare oss slik jeg gjerne ønsket. Vi våknet i tide og forlot rommet rundt kl. 4 på natten. Jeg lurte fælt på om den bevæpnede vakten vår som vokter sjøsiden satt der. Og det gjorde han – vi hilste og han hilste tilbake. Det var helt øde på hotellområdet, men stjernehimmelen var nydelig.

I resepsjonen fikk vi utlevert hver vår matpakke til turen. En liten Hiace sto allerede klar utenfor, med våre nye venner fra nabohotellet ombord. Vi plukket opp flere underveis og ble forent med hovedbussen nede i sentrum. Vår guide fra mandagens bytur viste seg å skulle være vår guide også her. Med seg hadde han en sikkerhetsvakt i mørk dress og to sjåfører som skulle kjøre på skift. Vakten var tydelig bevæpnet, en maskinpistol av typen Uzi – sa Jørgen som har greie på slikt. Med tanke på at vi hadde stått opp ekstremt tidlig så vil jeg si at det tok mye tid å fylle opp bussen. Svært lang tid tok det. Da vi trodde vi endelig var underveis viste det seg at vi egentlig hadde kjørt til nabobyen og plukket opp en ny gjeng der (4 glade briter) slik at bussen vår nå var helt stapp full. På et tidspunkt stoppet også bussen en lang stund midt på landeveien mens en mann lå på kne på siden av bussen og ba!

Jeg hadde sett for meg at vi skulle oppleve soloppgangen i ørkenen, men solen gikk opp før vi hadde kommet oss til første konvoipunkt. Det kan også nevnes at setene var ganske vonde og at det var trangt slik at folk med lange bein – som f.eks. Jørgen, ble sittende med knærne inn i setet foran. Så rundt 7 om morgenen var vi altså på konvoipunktet. Der fantes det kiosk og selgere og alt kostet veldig mye. Og da mener jeg mer enn norske priser. Meningen er vel at man skal krangle og diskutere pris. Selv toalettene måtte man betale overpris for å besøke, og der manglet både låser og toalettpapir. Så slitsomt å måtte prute for alt. Jeg tror de tenker at vi turister blir lei og ikke gidder å prute mer. Og for vårt vedkommende ble det i hvert fall slik.

Vi skulle kjøre «konvoi» gjennom ørkenen med flere andre busser. Idet vi kjørte ut la vi merke til to kvinner med et muldyr som sto ved veien. De var kledd i heldekkende sort niqab – ikke engang øynene kunne sees. Guiden vår fortalte at det var beduinkvinner. Visstnok skulle det bo minst 2 millioner beduiner inne i fjellområdet vi nå skulle kjøre gjennom. De hadde ikke egyptisk statsborgerskap – eller noe annet statsborgerskap heller for den saks skyld. De går ikke på vanlig skole, men skal visstnok ha egne skoler slik at de aller fleste kan lese.

Målet for reisen var altså byen Luxor – eller Theben som den het i det gamle Egypt. Theben var Egypts religiøse og seremonielle hovedstad mellom 1550 og 1069 f.kr – og denne perioden kalles det nye riket. Det er i det nye riket vi finner de mest berømte faraoene som Hatshepsut, Amenhoteph og Tutankahmon i det 18de dynasti, og Seti I og Ramses II i det 19de dynasti.

På programmet sto først Karnak-tempelet, deretter Kongenes Dal, Memnon-statuene og til sist Hatshepsuts tempel. Hele turen var beregnet å vare i 18 timer.

Turen gjennom ørkenen var ensformig vakker. Det var ikke mye liv å se. Men etterhvert begynte det å dukke opp bebyggelse. Vi kjørte langs en vanningskanal – visstnok en av Nilens mange lange armer. Jeg hadde vindusplass og stirret fasinert på livet utenfor. Som ellers i Egypt så vi mest menn. Med jevne mellomrom gikk det små broer over vanningskanalen. Dette var åpenbart møtepunkter der man møttes. Det satt menn ved alle disse broene og pratet. Unge gutter førte esler eller kjørte motorsykkel. Mange hadde også det jeg kaller en hybrid mellom motorsykkel og lastebil. Folk stirret på oss i bussen og jeg stirret på dem. Et par ganger tok jeg bilder ut av vinduet bare for å kunne ta vare på inntrykkene.

Det var fantastisk å endelig komme frem til Karnak-tempelet. Ikke minst var det en stor glede å kunne strekke på lemstre kropper. Bussgjengen viste seg å være en temmelig lydig gjeng som fulgte etter vår guide i god disiplin. Vi fikk utdelt billetter til Karnak-tempelet og måtte gjennom et stort mottakssenter for å komme oss inn på selve tempelområdet. Her tronet et par svært flotte flåter – solguden Ra sin solvogn. Åpenbart kopier, men svært imponerende likevel. Selv følte jeg meg som en liten hund i bånd som bare ville springe rundt og bjeffe og logre med halen. Allerede da vi kjørte inn mot tempelområdet hadde jeg sett Sfinks-avenyen. Jeg hadde kanskje tenkt at det ville være mer folk der – litt som Colosseum i Roma. Men det var relativt behagelig turistnivå for å si det slik – ingen trengsel og godt med muligheter for å få tatt bilder uten fremmede mennesker.

Vår guide førte oss gjennom hele tempelkomplekset – pratet akkurat passe, men stappet inn mye informasjon. Så ga han oss en halv times tid fri til å gå for oss selv, fordøye det enorme inntrykket og komme oss tilbake til bussen. Men før han gikk oppfordret han oss til å gå tre runder rundt Kheper-skarabéen – noe som ville gi oss hell og fremgang i livet. Klart vi tok turen tre ganger rundt den. Vi er da ikke overtroiske heller!

Så var man endelig fri fra gruppen og kunne utforske selv. Jeg var som en liten unge sluppet løs i en godteributikk. Mobilkameraet lå løst i hånden og helst skulle jeg tatt bilde av hver bidige søyle og hieroglyf jeg så. Her har jeg vært mange ganger før. Jeg har vært her med Wikipedia, med bladet Historie, med Instagram, med historiebøkene hjemme i bokhyllen. Så med Jørgen på slep la jeg ut om den hellige dammen der Amon-prestene badet og utførte hellige ritualer, om Ramses II og hans kone Nefertari og samtidig sugde jeg inn historien. Vi tok bilder – svært mange bilder. Noen av dem var selfies inne i de høye haller av majestetiske søyler stappfulle av hieroglyffer og bilder. Jeg prøvde å smile, men klarte ikke fordi munnvikene allerede sto på maks smil uten at jeg var bevisst at det skjedde. Jeg skulle gjerne vært der i timesvis og bare gått rundt og tatt på majestetiske søyler, beundret avbildninger fra gamle tider, sett på hieroglyfer og staselige sfinxer. Det var altfor liten tid, men jeg må jo tilbake dit en annen gang. Strategien var uansett å pumpe løs med kameraet og nyte detaljene når jeg kom hjem. Hvilket jeg føler jeg lyktes med.

Jeg tror guider ofte identifiserer personer i gruppen – kanskje de gir dem «kallenavn» tilogmed. I så fall var jeg hun som stilte for mange spørsmål og kanskje litt for avanserte spørsmål. Han ble åpenbart irritert da jeg begynte å stille spørsmål om farao Smenkhare. Men han kunne lese hieroglyfer og det var ganske kult. De andre som utmerket seg var gjengen vi plukket opp i nabobyen. Det var 4 livsglade briter i 30-åra med solhatter, trolig av afrikansk opprinnelse (mennene altså – ikke hattene). Resten av bussen var skandinaver som hadde kjøpt turen fra Apollo til overpris. Disse gutta hadde trolig forhandlet seg til et røverkjøp av en tur for de viste seg å være svært dyktige til å prute. Mens skandinavene pent fulgte guiden vimset de rundt og gjorde sine egne greier.

På vei ut måtte vi passere flere store skoleklasser med egyptiske barn som åpenbart skulle på ekskursjon. Det er tydeligvis veldig gøy å hilse på oss. De ropte hello om og om igjen og når noen av oss i den skandinaviske gruppen besvarte hilsenen deres fniste de høylydt.

Bussen slapp oss av ved Nilens bredder. Den måtte nemlig kjøre en lang vei rundt for å komme over elva. Her lå fargerike båter på rekke og rad og ventet på oss. Vi skulle fordeles over flere båter, og måtte balansere over båtrekkene fordi de ytterste båt skulle fylles opp først. Jeg vil påstå at vår «kaptein» var maks 13-14 år gammel. Men han førte oss trygt over – mens han styrte båten med føttene fordi hendene var opptatt med sigarett og mobil. 5 minutter tok det romantiske cruiset vårt på Nilen.

Nå var det endelig lunsjtid og den ble servert i en nydelig hage. Over toalettinngangen voktet gudinnen Isis malt i friske farger. Og menyen var ganske god buffet. De egyptiske kattene fikk egen servering bak ved kjøkkenet, observerte vi.

Neste stopp på turen var Memnon-statuene. Det er egentlig to svære kolosser av noen statuer som forestiller farao Amenhotep III sittende på tronen. De står foran ruinene av hans gravtempel. Grunnen til at de heter Memnon-statuene er fordi man i antikken trodde de forestilte den greske mytiske kongen Memnon. De ser egentlig ikke så store ut før man har gått ut av bussen og står foran dem. Amenhotep III er en av mine favorittfaraoer. Han regjerte i nesten 40 år velmaktsår, og etterlot seg et rikt og mektig Egypt. Han var forøvrig den første farao som begynte å sende ut «pressemeldinger» – skriftlige minnesteiner i form av skarabéer som ble sendt ut til alle hjørner av riket hans når noe viktig hadde skjedd. Det kunne være seg giftemål eller at farao hadde drept en løve. Ingen farao har heller så mange statuer etter seg som Amenhotep III. Uten at jeg noensinne har studert egyptisk historie så kan jeg forbausende mye om farao Amenhotep og hans familie, hans sønn Akhnaton hans sønnesønn Tutankhamon og videre. Det er nok til å kjede vettet av hvem som helst. Det som er mest artig er nok at jeg ikke engang selv vet at jeg kan så mye før jeg plutselig starter å fortelle for min kjære mann som har stor toleranse.

Da jeg formelig kunne lukte Kongenes dal der fremme og kjente at et livsmål endelig skulle hukes av ble vi utsatt for et kupp fra guidens side. Vi stoppet nemlig for et besøk på et lokalt steinhuggeri rett ved innkjøringen til Kongenes Dal! Altså – om det ikke var for at vi var på en tight schedule og jeg ville se så mye som mulig, så hadde jeg sikkert kost meg der. For det var slett ikke kjedelig sånn egentlig. Vi fikk se litt av prosessen rundt steinhugging og produksjon av ymse kunstgjenstander laget av forskjellige steintyper som marmor og alabast etc. Jeg vant forøvrig gjettekonkurransen om hvor mye en stein veide. Den ble sendt rundt og jeg anslo den til å veie like mye som katten vår, Fenris. Og det stemte – den veide 6 kilo.

Selvsagt måtte vi i tillegg bruke en halv dyrebar time på å gå rundt og se på butikken deres. Jeg antar guiden fikk en god prosentandel av alt vi kjøpte. Vi endte med å kjøpe en blå kattefigur i lapis lasuli som forestilte gudinnen Bastet. Det ble endel pruting, men jeg tror de likevel gned seg i hendene da vi ga oss.

Siden denne dagen var så opplevelsesrik så tenker jeg å dele den opp i flere bolker. Kongenes Dal – her kommer vi!

Mannen min jobber med logistikk – nærmere bestemt containershipping, og det var faktisk slik jeg fant ham den gangen jeg jobbet i skipningsavdelingen i Norske Skog. Han liker å følge med på det som skjer, og når vi er på ferie kan han kose seg med å se på trafikkavviklingen i et lyskryss, en stor rundkjøring i Paris eller båter på fjorden.

Her i Kos By er det stor trafikk ut og inn av havnen hver morgen. Havnen har et trangt innløp og vider seg ut slik at den er noen hundre meter bred på det bredeste. Går man bortover den indre delen så ligger turbåtene på rekke og rad og de fleste lokker med akkurat den samme 3 øyers turen. Noen tilbyr også dagsturer til Bodrum i Tyrkia. Som jeg tidligere har nevnt er flere av dem piratskip – dvs. at de er utstyrt med alt et piratskip kan begjære – slik som Kraken-inngang, piratflagg, kanoner (antagelig vannkanoner) og høye master. Det de sannsynligvis ikke kan gjøre er å seile for de er 100 prosent sikkert drevet av fossilt brensel. Båtene ligger temmelig tett langs bryggen med fortøyninger krysset over hverandre. I tillegg til turistbåtene ligger det også noen praktfulle seilbåter her, samt noen yachter i mangemillionsklassen med eget mannskap. For ikke å forglemme de to militære patruljeskipene som seiler ut hver morgen.

«Havnesjefen» jeg refererer til er altså mannen min. Han koser seg virkelig med å følge med på trafikkavviklingen i havnen. De aller fleste badebåtene seiler ut mellom 9 og 10 om morgenen og kommer tilbake rundt 17 +/-. Og her har vi altså den aller beste utsikten. Fra balkongen vår kontrollerer vi både innseilingen og havneområdet. Vi har etterhvert også lært oss navnene på en del av båtene. Havnesjefen kommenterer – legger merke til det om noen har problemer med å få opp ankeret, om de lar båten gå lenge på tomgang, hvor mange som er ombord, når det store ro/ro-skipet kommer inn på baksiden av borgen. Det er rett og slett litt smittsomt å leve med en entusiastisk havnesjef.

Men vi kan jo ikke bare sitte på balkongen og følge med på det som skjer, selv om det er det havnesjefen gjerne vil. Nei, vi må ut og utforske! Mandag leide vi sykler, mannen og jeg. Vi pakket hver vår sekk med badetøy og ikke minst selfiestangen som jeg i et festlig anfall hadde kjøpt av en veldig morsom selger på en restaurant i Spania i fjor høst. Og sykkelveiene her er jo helt fantastiske. Kos har satset hardt på sykkelstier og som et resultat kan man praktisk talt leie sykler overalt. Alt som er av turister sykler! Forbi oss på balkongen går en tydelig merket sykkelsti og nåde den fotgjengeren som prøver å gå i sykkelstien. Det fikk vi lære allerede første dagen. Det var voldsomt til plinging og vi måtte hoppe til side.

Jeg spurte sykkelutleieren hvilken vei han anbefalte og han pekte i to retninger – town center or beach. Vi valgte beach! Men vi klarte jo ikke å stoppe å sykle. Det var så fint, sola skinte, veien gikk langs nydelige strender med palmer og blåblått vann. De første kilometerne var det ofte noen som forsøkte å stanse oss for å tilby solsenger. Så ble det langt mellom strendene. Noen fjonge hotell sto litt malplassert langs veien her og der og virket totalt øde. Så noen små gårder, noen geiter, noen olivenlunder og så et fjongt øde hotell igjen med noen forblåste solsenger uten turister. Vi syklet så langt som veien gikk. Her lå strategisk nok en Beach Bar. Vi var tørste så vi stoppet. Og det var noe så merkelig som en kjempelekker bar med svømmebasseng som lå der helt for seg selv. Et par lekre feriehus lå ved siden av, men de kunne jo ikke holde liv i en så flott bar. Blue Pearls het stedet. Vi bestilte øl og satt og så utover og koste oss skikkelig. Og ved å kjøpe øl hadde vi plutselig fri tilgang til hele stedet med lekkert basseng og flotte solsenger. Mannen min var nede og testet toalettet og ga det en ekstremt høy score til å være Hellas. Det dukket opp flere syklister etterhvert, men ikke kan jeg skjønne at et slikt sted kan overleve på tilfeldige syklister og forbipasserende så langt utenfor tettbygd strøk.

Det blåste litt mye, så vi syklet tilbake til strandstripa der de tilbød både solsenger og mat. Ali Baba ble valgt og vi kunne velge og vrake i solsenger. Selvsagt valgte vi oss to helt nede i strandkanten. Personalet var kjekke unge menn med samband og plugg i øret. Bestilte man en drikke så gikk det beskjed om at B3 trengte øl. Ja, B3 var altså oss, uten at vi forsto koden. Vi spiste også – kjempegod tunfisksalat, mens vi satt og dinglet på høye barkrakker. Ja, jeg nevnte vel selfiestangen. Mandagen var selfiestangens dag og vi klarte å ta opptil flere bilder med dem, selv om vi egentlig begge skjemmes av denslags. Tross alt – vi er da ikke influencere heller.

Mer er det ikke å fortelle om mandagen, annet enn at vi fant flere nye spennende gater å utforske og at vi spiste usedvanlig god mat på en gresk restaurant på kvelden. Tirsdagen lignet jo til forveksling på mandagen. Bortsett fra at denne morgenen – etter at havnesjefen hadde overvåket utseilingen av alle turistbåtene – så satte vi kursen rett mot gårsdagens strand. Det er jo alltid hyggelig å bli gjenkjent også. Utvalget av solsenger var enda større – så det var nesten vanskelig å velge. Det vi i hvert fall visste var at vi ikke skulle ligge på de svære dobbeltsengene med tak over som lå nederst. Nei, da hadde jeg nok følt meg som dronningen av Saba eller Kleopatra om jeg hadde ligget der og veltet meg.

En av patruljebåtene hadde brukt veldig lang tid på å varme opp motorene denne morgenen. Havnesjefen måtte forlate balkongen uten at den hadde gått ut. Men fra stranden fikk vi se den komme utover. Mannen mente det måtte være skikkelig digg tjeneste å være på en slik og bare cruise rundt i Egeerhavet. Jeg derimot mente de måtte ha et oppdrag og sannsynligvis må de rapportere til noen hva de gjør. Etter denne dagen er jeg ikke sikker. Den seilte et stykke utpå. Så snudde den og kom inn mot stranden vi lå på. Der ble den liggende og nærmest drive sidelengs bortover til den andre enden. Her snudde den og dro utover igjen for så å komme inn mot stranden på ny for å drive sidelengs langs stranda. Mitt forslag var at de søkte etter noe eller noen. Mannens forslag var at de speidet etter fine damer på stranda. Vi får nok aldri vite hvem av oss som har rett, men det kan fort skje at det er mannen.

Ellers er det ikke mye å rapportere fra stranden. Annet enn at de to unge kom etter og at vi hadde en kjempefin dag. Vi vet at det er strålende vær i Norge og kanskje varmere enn det er her. Men ingen steder i Norge kan varte opp med så blått og vakkert hav. Så får det heller være at det er litt kaldt på kveldene her, og at jeg som normalt foretrekker skyggen i Hellas er blitt tvunget ut i sola fordi det er så kjølig i skyggen, og dermed kan risikere både brunfarge, soleksem, solbrenthet og i verste fall hudkreft.

Lørdagen var en vimsete dag der vi lot innfall styre. Men så er det ofte det som er skikkelig ferie også. Noen ganger er det fint å ha en plan. Andre ganger er det egentlig kjempefint å ikke ha en plan. Lunsj skjedde egentlig altfor tidlig, men ble slik fordi ungdommene hadde sovet over frokosten. Da var det fint at vi fant en relativt nyåpnet restaurant med italiensk chef som lagde verdens beste hvitløksbrød. Ja, egentlig var det bare en pizzabunn med hvitløkssmør og muligens noe ost. Men herrefred for en pizzabunn! Ingenting å si på pizzaene som fulgte heller.

Ungdommene trener og vil at hver gåtur skal være en treningsøkt. Vi hang etter dem en stund, men så kjente vi på behovet for å holde eget tempo og la ungdommene lange ut. Vi hadde gått langs byborgen bortover et stykke i håp om å finne en vei inn. Men dessverre var den åpenbart stengt for publikum. Vi har lest oss opp og har lest at den er bygget av riddere på 1400-tallet. En litt fascinerende ting er forøvrig at det rundt omkring ligger deler av utskårne marmorsøyler. Det må ha vært flott her en gang i tiden.

Hippokrates, som altså regnes som legevitenskapens far, har tydeligvis satt sine spor her. I vår jakt på inngangen til borgen gikk vi altså rett på treet som Hippokrates satt og underviste i skyggen av. Nå er det jo selvsagt ikke det samme treet som var der for 2400 år siden, men trolig en etterkommer. Gammelt er det uansett – minst 500 år. Det var stort og frodig på den ene siden og mer eller mindre dødt på den andre siden. Treet var støttet opp med et digert stativ som gikk rundt hele. Likevel påstår de at kronen til dette plantanatreet er den største i Europa. Funfact som vi leste oss opp til var at frø og stiklinger fra akkurat dette treet har reist jorden rundt og blitt plantet på universiteter og utdanningssteder for legevitenskap. Kanskje det kunne vært noe for Universitet i Oslo også – for det hadde jo vært kult å ha hatt sitt eget Hippokrates-tre. Burde jeg kanskje knipe av noen stiklinger å ta med hjem?

I skyggen av treet fantes en restaurant. Det var ingen der annet enn kelnere som gikk og ryddet og puslet med å plante i leirkrukker. Mannen var tørst og ville ha øl, og sannelig ble det ikke to øl. Noe så fantastisk som å sitte der i skyggen og snakke om Hippokrates og de gamle bygningene rundt oss. Det er slikt vi liker. Den stunden var magisk. Kroppen var perfekt temperert – ikke for varm og ikke for kald. Ikke sulten og ikke tørst og ikke vondt en plass i kroppen.

På veien til hotellet gikk vi innom en veskebutikk for å kjøpe man-bag til mannen. Hun som jobbet der var svensk! Vi spurte om tips til hvor man kunne se Melodifestivalen og hun nevnte at vi kunne gå på Tarzans Beach Club der det skulle være fest. Vi kunne bare hilse fra Petra. Det viste seg å være en artig affære. Vi ble tatt imot av en temmelig maskulin dragqueen i knallrødt antrekk med paljetter og fjær. Det var visst fullt, men vi nevnte Petra og vipps hadde vi bord med norskt flagg. Det hang i det hele tatt mye flagg rundt omkring og alle bord hadde flagg. Heia Sverige sto det over baren. Som oppvarming ble det spilt gamle skandinaviske MGP-låter og det var tilløp til allsang et par ganger. Hr. Dragqueen svinset rundt og klemte på folk og spilte ut hele registeret sitt av rare ansiktsuttrykk. Han må ha ant at mannen min ikke ønsket den slags oppmerksomhet for plutselig sto han der og klemte og trykket fjeset til mannen min inn mellom «brystene». Ifølge mannen var de steinharde og det hele var temmelig ubehagelig for mannen, men ganske morsomt for oss andre. Bildet jeg tok ble forøvrig sensurert. «Det bildet skal ikke ut på nettet» knurret han.

Endelig begynte Eurovisionsfinalen. Musikken som hadde vært høy hele veien ble plutselig langt lavere. Vi forsto de hadde tekniske problemer. TV-lyden kunne åpenbart ikke gå på samme anlegg som den andre musikken. Da de endelig fikk det til var lyden to takter bak det vi så på TV. Det er faktisk veldig ubehagelig å se på bilde og musikk som ikke er synkron. Dansingen så usedvanlig taktløs ut. Når musikken i tillegg var lav og stemningen høy så endte vi med å gå. På dette tidspunktet hadde vår venn dragqueen skiftet til kaninantrekk! Men det ble fortsatt utdelt intimiteter til publikum og mannen var litt utilpass.

Så snart satt vi vaglet opp i sengen alle fire på rekke og rad for å se på MGP på en 16 tommers Mac. Det fungerte overraskende godt. Særlig fordi alle var litt kalde etter å ha vært på Beach Club der vinden blåste tvers igjennom lokalet.

Apropos kald – jeg har med meg egen DYNE til Hellas. Det er et slikt dunpledd som har nøyaktig samme størrelse som en vanlig dyne, men litt tynnere. Det er faktisk noe av det lureste jeg har gjort for nettene er fortsatt kjølige her. Men når man våkner og drar fra gardinen og ser palmer, greske fiskebåter og blått vann så gir det en egen kickstart på dagen. Det er veldig mange båter her nede som legger ut på tur rundt 9. De skal rekke å reise innom 3 forskjellige øyer. Fire av dem er piratskip. De er så smakløse at selv jeg som ikke er spesielt stilig snøfter av forakt. Ikke tale om at jeg setter min fot på en piratskute. Men artig er det å følge med på dem uansett. Jeg føler vi har den aller beste beliggenheten i hele Kos By når det gjelder hotell. Så da ser jeg stort på at hotellet muligens sist ble oppusset på 90-tallet.

I dag ble det strandtur. Vi ruslet 3-400 meter bortover gata og fant en Beach club med gratis solsenger. Og tidlig sesong betyr at man kan velge og vrake. Det betyr også at vannet er skikkelig kaldt! Også jeg som gledet meg til å flyte rundt i deilig gresk blåvann. Fargen var tilstede, men det holdt å vasse ut til livet for deretter å vasse inn igjen.

Mens vi lå der eksploderte mannens øye i noe kraftig infeksjonsaktig. På kort tid ble øynene skummelt røde og han kunne knapt åpne dem. Det passer jo glimrende på en søndag! En hyggelig greker hjalp meg å finne ut hvilket apotek som hadde helgevakt. Så etter en lunsj på stranda sammen med de to unge som endelig hadde innfunnet seg så gikk vi på jakt etter øyedråper. Jeg har knall rød ryggsekk, og førte an med min trofaste iPhone som veiviser. Mannen gikk bak med små sprekker til øyne og fulgte bare det røde. Hell i uhellet var at vi fant nye områder av byen vi ikke hadde utforsket. Og apotekeren var veldig hjelpsom. Mannen bare tok av solbrillene og apotekeren dro umiddelbart frem noen øyedråper som viste seg å virke!

Vi satte oss ned på en kafé nedenfor en nydelig gresk kirke. Det ble dryppet i øynene og det ble servert øl og aperol. Siden mannen satt med lukkede øyne ble det min oppgave å beskrive alt som skjedde foran oss. Jeg som egentlig er lite observant når det gjelder omgivelser ble plutselig veldig oppmerksom på hvor mange rare mennesker som gikk forbi oss. Mange fikk utdelt (litt ondskapsfulle) navn også. Nærmest slik som de gjør på «verdens minste kommentatorboks» om noen husker den sketsjen. Kun to ganger åpnet han øynene fordi han ikke kunne tro det jeg fortalte var sant. Den første var en usedvanlig stygg skjorte i «svenske farger» – en skjorte så spraglete og fargerik at det gjorde vondt. Den andre var en meget tykk dame med en gedigen og dårlig utført ugletattovering som gikk fra kne til fot. Begge ganger sa han «jeg trodde du bare fant på!».

Søndagens middag ble en stor suksess. Alle fikk mat som var himmelsk. Min første kleftiko på denne ferien var absolutt helt nydelig. De lokale kattene hang rundt bordet vårt og fikk servert en jevn strøm av mat under hele måltidet.

Ellers har de første myggstikkene kommet. Jeg er åpenbart allergisk for gresk mygg og går derfor for røde byller og intens kløe hver gang. Faktisk har jeg fortsatt ARR etter myggstikkene jeg fikk på Kos i 2018. Jaja, det ville jo vært altfor perfekt om det ikke var noe å klage på.

Ja, så er man endelig i Hellas igjen. Landet som får skuldre til å senke seg og stresset til å forsvinne. Så hvordan endte De på Kos, da frue? Jo, nå skal De høre: En fredag i november kalles for Black Friday. Etter et par særdeles dårlige erfaringer med Black Friday har jeg egentlig mer eller mindre boikottet denne «dansen rundt gullkalven». Men utpå kveldingen åpnet jeg likevel eposten min og fant et tilbud fra Apollo der to reiser for én. Normalt bruker vi god tid på å planlegge reiser. Jeg pleier å finne hotell og fly separat og setter sammen reisen vår med stor entusiasme og nøye gransking av kart og anmeldelser. Men her var det ingen tid å miste. Vi kunne begge to reise til Kos en uke for 8000 kr i mai. Mannen er alltid tung å overtale. Jeg slenger ut 8000 for to til Hellas og han brukte mindre enn 5 sekunder på å svare ja! Nå ble det jo litt mer – for med så billig reise så er det lov å slenge på litt ekstra penger for balkong med utsikt.

Vinteren har vært hard og lang i år. Men hver gang jeg har klaget har mannen sett på meg og sagt «Husk at vi skal en uke til Kos i mai». Så her ligger man altså på en solseng ved poolen – på et temmelig ordinært og litt slitent byhotell med krembra beliggenhet nede ved havnen i Kos by. Best av alt er at datteren og svigersønnen rakk å hive seg på tilbudet rett før midnatt. Sønnen vår er igjen i Trondheim der han forhåpentligvis skriver for harde livet på de siste semester-innleveringene på studiet.

Datteren laget sang på AI om turen. https://suno.com/song/d23a6fae-ffc5-4b95-ad07-3bd1bc99d4d5. Bare å trykke på linken, den er ganske artig og så langt er jeg ikke blitt hacket av å trykke på den opptil flere ganger.

Up in the sky
We’re gonna fly
Semsøy family
No time to say goodbye
Norway to Kos
Our vacation awaits
Leaving Trygve behind
He’ll just have to wait
Pack our bags
A family on the run
No time to waste
This adventure’s just begun
Board the plane
Flying through the clouds
Leaving all our worries behind

Det er lite å melde om reisen annet enn at det var gode gamle SAS som fløy og et høyere servicenivå enn man kan forvente på charter. Dessverre satt ungdommene lenger bak og ble utsatt for veldig urolige barn som skrek og klatret på dem. Noe som kan være veldig preventivt, og ikke det man ønsker for unge mennesker som har potensiale til å gjøre en selv til bestemor.

Det er tidlig i sesongen her. Det er temperatur som norsk sommer. Det skal visst være rundt 25 grader hele uka. Ærlig talt så er det perfekt for meg. Utsikten fra rommet er forøvrig nydelig!

Jeg har vært flittig med «gresk-studiene» mine på Duolingo denne våren. Nå blir det spennende om jeg får brukt mitt rikholdige repertoar av greske gloser. Spesielt er jeg blitt veldig flink til å snakke om elefanter i alle slags settinger. Etter et døgn i Hellas er jeg svært skuffet over at ingen har nevnt elefanter.

Familien var på Kos i 2018 – dog på den andre siden av øya. En av dagene dro vi til Kos by og tok en båt ut på øyene. Familien er fortsatt traumatisert etter den utrolig kalde og våte turen. I går da jeg gikk bortover brygga gjenkjente jeg båten. Selgeren som sto og forsøkte å selge turer til forbipasserende ble lykkelig da jeg stoppet for å granske båten. Men brent barn skyr ilden. Det eneste vedkommende fikk ut av det var at vi basert på bildene fra 2018 ble enige om at det var samme båt.

Det er som sagt tidlig i sesongen. Vi får god service på restauranter og det er alltid plass til oss. En viktig tradisjon på disse reisene er mannens første øl. Her i Hellas fryser de ofte ølglassene og ølen blir derfor servert i iskalde glass med rim på til stor glede for ølhunder. Den observante vil dog oppdage et glass med Aperol Spritz på vei til meg. Det er visst blitt min egen lille tradisjon…

Svigersønnen ser også ut til å ha skaffet seg sin egen lille ankomsttradisjon. I fjor på Lefkada fikk han smaken på gyros. Da jeg skrøt av mitt kjennskap til greske elefanter ville han derfor heller lære ordet for gyro (hvilket jo er gyro – uttales jiro). Den kom kjapt på bordet, ja.

Gårsdagen var varm, men lettskyet. På kvelden fikk vi en liten regnskur som førte til at kelneren glemte å levere bestillingen vår til kjøkkenet. Vi er uansett i godt humør og sultne har vi ennå ikke vært. Som datteren uttrykker det – «Her i Hellas er det bare god mat så det går nesten ikke an å gjøre feil når man bestiller på restaurant». Jeg er enig, men gleder meg stort til å spise min greske favorittrett Kleftiko meget snart. Den er riktig uansett.

Nå henger vi ved bassenget og følger med på livet til en britisk og relativt voksen dame. Hun prater på inn- og utpust. Håret er det rødeste jeg har sett, hun har leopardmønstret bikini med stringtruse. Når hun ikke skravler på lurvete britisk dialekt med sin venninne så er hun på telefonen. Jeg er fascinert over at man både snakker høyt selv og ikke minst bruker høyttaler på telefonen når man er blant andre mennesker som skal slappe av. Vi vet nå at en hun kaller darling (muligens en datter?) så nordlys i England i går og ellers alt hva hun spiste i går. Perfekt å følge med på om man ikke gidder å lese bok.

Nei, nå må jeg slutte. Det kom en katt! Ja, hele familien er litt crazy når det gjelder katter.

Blått som hav og himmel, blått som blues, blått som Hellas. Det er kanskje ikke så vanskelig å skjønne at vi er veldig glad i Hellas. Jeg tror jeg elsker den turkisblå fargen som er sjøen rundt strendene her. Jeg syns maten er kjempegod – særlig om jeg får Kleftiko. Og jeg syns grekerne er så hyggelig folkeslag. Egentlig tenker jeg at jeg gjerne skulle bodd her si et halvt til ett år og lært meg språket og virkelig fått Hellas under huden. Og blues betyr hjemreiseblues.

På søndag er det hjemreise som står på programmet. Jeg er glad i Norge også, men akkurat nå skulle jeg helst blitt her et par uker til. I dag da vi badet for kanskje femte gang så sa vi til hverandre at dette er det aller siste badet i Hellas for i år. Ja, for vi dro til den stranden med den hippe strandklubben og loungemusikken. Glystra Beach heter den om noen lurer. Igjen fikk vi oss ikke til å velte oss i dekandense på de svære solstolene, men la teppet vårt på gratisstranda. Ved siden av oss holdt et lystig selskap på. De var en stor gjeng. På stranda hadde de rigget til en slags «bar» – dvs et campingbord med duk og fullt av flasker. Ute i vannet sto mesteparten av følget rundt et par rosa luftmadrasser – en slik som er full av «koppholdere» hvis dere vet hva jeg mener med det. Her sto de og drakk av kopper som sto stappet ned i hullene i madrassen. Gjengen som sto der var veldig blide og enda blidere ble de etterhvert som de drakk. Hva det var i koppene vet jeg ikke, men skal jeg tippe så foreslår jeg en eller annen cocktail eller kanskje Ouzo. De snakket fransk med en veldig rå eller rufsete aksent. Jeg kan ikke fransk, men jeg kan da nok til å skjønne at det er fransk som snakkes. Nok til å gjenkjenne språket, men ikke nok til å forstå om de snakker med sveitsisk, belgisk eller candadisk aksent. Eller kanskje bare skikkelig bondefransk? Bra party hadde de i hvert fall!

Apropos beach så var vi på en veldig kul beach i går. Vi kjørte helt til sørspissen av Rhodos. En smal landstripe går fra øya over til en liten øy som ligger helt ytterst. Vi stoppet på landstripen og lurte på hvilken side vi skulle velge for det var da lekre strender både på østsiden og vestsiden. Det ble østsiden fordi det var mindre bølger der. Her var det noen ytterst få solparasoller med stoler til leie og ellers var det fritt frem for å legge seg til med teppet sitt.

Noen timer på stranda er jo helt perfekt for oss. Huden min tåler maks 2-3 timer på ei strand uten skygge. Vi bader og smører og bader og smører. Da jeg var barn var vi på stranda støtt. Mamma var hjemmeværende. Hun dro med seg tre små unger under skolealder, mat for en hel dag, badetøy, solseng og teppe på bussen til stranda. Og midt i alt dette var det også plass til baderingen min – med svanehals- og hode! Der var vi hele dagen til pappa ankom med bussen fra jobb i byen. Så ble det mat på stranda før vi dro hjem – på bussen. Som eldstemann måtte jeg ofte bære tungt. Men gleden over strand og bading hadde jeg alltid. Jeg vet jeg høres ut som ei gammal kjerring når jeg sier slikt, men jeg opplever ikke at de unge syns strand er like stas nå lenger. De orker ikke sand overalt og de liker ikke saltvannet som tørker på kroppen. For meg er det magiske turkise havet i hellas, den flotte sandbunnen og de små fiskene som svømmer mellom tærne dine langt deiligere enn et svømmebasseng, og heldigvis er mannen helt enig, selv om han vokste opp ved Mjøsa.

Jeg må jo bare runde av med å si at vi har hatt en fantastisk avslappende og deilig ferie. Vi har fartet rundt med vår bittelille leiebil, spist altfor mye deilig gresk mat, handlet gresk krydder og olivenolje. Vi har holdt på kjøre på geiter og hunder, men har heldigvis klart å bråbremse eller hive bilen til siden. Geitene ligger jo nærmest på lur i buskene og kaster seg frem når vi kommer intetanende på tur på landsbygda. Ei dame brukte hundene sine til å stoppe bilen vår fordi hun ville haike. Hun var omfangsrik og hadde fire hunder som hoppet og danset rundt bilen. Heldigvis forsto hun selv etter å ha åpnet bakdøra at det ikke lot seg gjøre å klemme inn henne og fire hunder i vårt baksete. Men av alt vi har sett og opplevd må jeg bare trekke frem balkongen på hotellet vårt. Her var det deilig skygge på ettermiddagen. Der satt vi hver kveld og koste oss og så på den fantastiske utsikten over havet og ikke minst den flotte borgen i Lindos. Om kvelden ble den lekkert lyssatt. Vi føler oss så takknemlige over at vi kan reise og oppleve dette. Særlig etter pandemien.

Litt tørre tall:

Antall Kleftiko spist: 4 (meg)
Antall Stifado spist: 3 (han)
Antall kilometer kjørt: 489 km
Antall strender besøkt: 8
Antall kilo vektøkning: 3 for han og 1,5 for meg
Antall penger brukt: ALTFOR MYE