For ti år siden sverget en venn av meg på at han ikke ville dra på stranda igjen før han der i sanda kunne få kjøpt seg en øl med den nasjonale valutaen. Nå bekrefter de tynne, hvite beina hans at han ikke har vært ved sjøen på et helt tiår, mens han har ventet på å kunne betale for en Cristal med sin egen lønn. Naboen på hjørnet ga meg ordet sitt på at hun ikke ville klippe håret sitt før en viss dato flere cubanere drømmer om. På begynnelsen av nittitallet, da håret hennes nådde til midjen, måtte hun bryte løftet på grunn av lus. Nylig skiftet hun strategi og satte et vannglass på klesskapet; hun fjerner det ikke før hennes eksilbarn kan vende tilbake for å bo med henne.

På Havana Gravlund hviler noen små trehus på en grav. De er det materielle uttrykket for etterspørselen til la Milagrosa, Mirakelmannen, om å skaffe husvær for de som vil slippe å bo hos foreldrene eller på et stappet kollektiv hostell. Sammen med disse miniatyrene er det lekefly og båter, som står for drømmen om å rømme fra denne øyboertilværelsen til en verden av vanlig størrelse. Sør på den samme kirkegården finnes graven til det berømte mediumet som fjernet Ta Jose’s ånd. Akkurat der ble en hane ved halshugging ofret av en mann som endelig oppnådde en ettertraktet posisjon i en utenlandsk regjering.

Andre venter på det store mirakelet i form av en utreisetillatelse, frifinnelse av en politisk fange eller tillatelse til å åpne en liten restaurant. Dette synes å være umulighetenes øy, de uoppfylte løftenes rike, de tilbakeholdte forslagenes land – etterspurte, men aldri oppnådd. Når det gjelder meg selv har jeg sverget at jeg ikke kommer til å slutte å skrive, fordi hver eneste en av mine setninger er en bønn fra en som ikke holder ut lengre, den virtuelle stemmen til en som har latt håret gro og sett flere vannglass tørke ut.

Adolfo Fernández Sainz lever blant historier som denne; igår fylte han 61 år, seks av dem innesperret i Canaleta fengsel siden The Black Spring i 2003.

Den ettermiddagen ville hans siste hjørnetann bli trukket ut. Med hjelp fra en annen innsatt som var dyktig i å trekke tenner, og til og med jeksler, hadde han brukt flere dager på den. Samlingen av det som hadde blitt trukket ut ble lagt under puta, hvor de lå til tiden kom for å kaste dem og deres gule emalje ut gjennom det lille cellevinduet.

Om alt gikk som planlagt ville han den kommende uken kunne vise sin tannløse munn til sin doktor. Han ville si at de hadde falt ut av seg selv, slik som hos karakteren i filmen Papillon han hadde sett da han var liten. I den filmen hadde fangen riktig nok lidd av skjørbuk, men ikke han, nei. Han hadde gitt avkall på tennene sine for å få tilgang til måltidene som ble gitt til de fangene som ikke kunne tygge. Bananer og søtpoteter var mer smakfullt enn den harske maten de andre ble servert, så det å være foruten disse unyttige tingene som hang og dinglet rundt tungen var et spørsmål om overlevelse.

Cojo (Krøplingen) hadde forberedt instrumentene sine som om han hadde eksamen i tannlegevitenskap. Før han gikk til Cojos køye studerte han for siste gang hjørnetannen sin i det polerte tinnet som fungerte som speil. Det var ingenting å være bedrøvet over; den var full av hull, vridd til høyre og misfarget av nikotin, denne lille hindringen som stod mellom maten og hans trengende kropp. Han gav den et par dunk for å løsne den, og gikk bort dit hvor flere andre fanger ventet på å trekke tenner. På madrassen gjorde en bit av en skje og en liten metallklump nytte som hammer og meisel for å svekke tanna; en improvisert tang laget av to ledningsstykker fjernet roten. Betaling for den provisoriske kirurgien bestod av sigaretter, de siste dagene hadde han spart rundt tjue stykker ved å droppe den daglige røykingen.

Senere ville han sovne til dunkingen fra hullet som en gang hadde inneholdt hjørnetannen, dog lykkelig over å kunne slutte seg til de tannløses brorskap. Gjennom natta ville andre også kontrollere smertene sine, mens de i sine senger drømte om aluminiumbrettet som rant over av saftig purè.

Evakueringsveiledning

Noen dyttet en papirlapp under døra mi. Et ark delt i to med anvisninger om hvordan evakuere ved en orkan eller en invasjon. En setning traff meg som refrenget i en dårlig sang: ”Sy et merke med foreldrenes identitet til mindreårige barns klær (i krigstider)”. Jeg så meg selv sy sting gjennom min sønns skjorte, slik at noen midt oppi alt kaoset ville at hans mor het Yoani og hans far Reinaldo.

”Hele folkets krig” – som for tiden gjennomgår en praktisk militærøvelse kalt Forsvarsverk 2009 – har en jobb tildelt hver og en av oss. Det spiller ingen rolle at de får oss til å frykte våpen, om vi aldri har trodd på konfrontasjon som en problemløsning eller om vi ikke har tiltro til lederne som enten vil enes eller ty til tropp. De som sitter ved et bord med sine små plasttankser og fly og leker med ilden vil helst skjule at vi borgere har gravd den dypeste grøften for å beskytte oss fra dem.

Nyhetene er fulle av soldater med våpen, men martyrmanøvrene mislykkes i å skjule at våre ekte fiender egentlig er restriksjonene og kontrollene som er innført av den sittende makten. Krig fungerer ikke lenger som en distraksjon. Trusselen om fallskjermlandinger og bombeekko har opphørt å være en motgift mot ønsket om forandring. Jeg tror mer og mer at folk peker en finger mot det virkelige opphavet til problemene våre, og selv om det kommer som en overraskelse for kampens ledere, ser fingrene deres ikke ut til å peke utenlands.

Det gleder oss å friskmeldes fra den delen av livet som kalles ungdomsårene, og spesielt å bli selvstendige. Det å komme til et svar på spørsmålet vi har spurt oss selv så ofte: ”Hva vil du bli når du blir voksen?”, det å ha muligheten til å dra ut av huset uten å forklare oss selv, å være ansvarlige for vår egen skjebne, og kanskje aller mest; å ikke måtte lystre til foreldres anmodninger om at ”så lenge jeg forsørger deg, må du gjøre som jeg sier.”

Nasjoner som utvikles under veiledning av en formynderisk stat risikerer å etterlate sin befolkning i en form for stagnert ungdom. Cubas situasjon er et av de paternalistiske eksemplene. Vi lever under den nasjonale autoriteten til en regjering som – preget av folkets kontinuitet – har prøvd å subsidiere en del av våre grunnleggende behov. Med stor stolthet har offentlig media fokusert på at helsesystemet og all form for utdanning er gratis, like så rasjoneringen som angivelig garanterer grunnleggende varer.

Det er forutsatt at vedlikeholdet og opprettholdelsen dekkes av offentlige midler, midler som frembringes av arbeidere som produserer noe de selv ikke kan røre, og som ikke belønnes for det. Jobb er åpenbart ikke tilfredsstillende, og det som tjenes strekker så vidt til for å dekke det som subsidieres. Fader Stat tillater ikke uttrykk for avvikende meninger, enda mindre at folk organiserer seg selv rundt disse idèene eller oppnår økonomisk selvstendighet; aller verst er det at han forlanger uendelig takknemlighet. Slik som den kjente paternalistiske modellen har lært oss, har heldigvis alt en tendens til å forandre seg med tidens gang. Barna vokser, blir til voksne, og ingenting kan stoppe hva de yngre vil gjøre med husnøklene.