Katrines Rom

Ooops! Var det idag vi skulle være best i verden? Det var altså idag vi skulle vinne alt det gullet
som en hel selvgod nasjon har ventet på?

Tenk, jeg har lurt dere trill rundt alle norske pressenisser. Jeg sa jeg var sterkest, blikket deres
glitret og dere kalte meg gullgutt. Og nå kaller dere meg alle sammen tidenes kollaps, landets
største fiasko, historiens verste nederlag. Er det ikke mer som skal til for å få rikets sikkerhet til å skjelve?

I så fall har jeg en oppskrift jeg kan selge dyrt.

Bank bank! Kan jeg få komme inn?

Døren har vært stengt så lenge at jeg nesten ikke husker hvorfor den smalt igjen.

Det lukter innestengt her. Alle vinduer har vært stengt gjennom den kaldeste
vinteren jeg kan huske. Støvete er det her også.

Jeg har alltid lurt på hvordan det kan bli skittent i et stengt rom.
Ingen har trampet inn her med møkkete støvler akkurat. Men det er kaldt her.

Verden har ikke forandret seg så veldig på utsiden. Et OL er i gang. Muslimene her i Norge
er sinna på Dagbladet.Det er forresten mange som er sinna på Dagbladet, i alle fall er det få
som kjøper avisene de lager.
Ja, hva annet har skjedd da? Musikkskolen i Lyder Sagens gate som vi alltid har kalt Barratt Due
kalles nå GP-skolen, og nok en sjarmerende guttunge har sunget seg inn i folkesjelen.

En 26 år gammel jente er borte fra Bærum, og en ensom bussholdeplass som heter Fossveien er
blitt et yndet sted for reportere fra nyhetssendingene på TV. Det har vært valg i Ukraina.
Iranere demonstrerer både i Oslo og i Teheran. Fredsprisvinner Obama har sendt flere soldater
til Afghanistan og utnevnt en muslimsk spesialutsending til den delen av verden som i følge
Siv Jensen er i ferd med å islamisere landet vårt.

Ja- og så har vi åpnet butikk. Livet er fullt.

Takk for at jeg fikk komme inn.

Tenkte i det minste at jeg kunne pynte med et bilde – før jeg eventuelt begynner å vaske.

Hun sitter på trikken og tviholder på veska. Hun kniper øynene igjen og snakker i mobiltelefonen.
– Du trenger ikke gå rundt å være sinna på meg i all evighet. Er du klar over hvordan du krøller
til livet mitt?

Jeg sitter ved siden av damen med den sinna stemmen. Jeg er også litt trøtt.
På Nasjonalteatret stasjon stormer der inn ti billettkontrollører.
– Jeg kan ikke leve sånn som dette her! Jeg råtner opp innvendig!
Hun er skikkelig sinna nå, på han som mest sannsynlig sitter hjemme i senga.
Så ser hun opp. Men ikke på de fire kontrolllørene som står i ring rundt oss.
Hun skjeler ut av vinduet og rekker dem dem visakortet sitt.

Kontrollørene blir igjen på Nasjonalteatret, og trikken med damen og meg ruller
forbi Nasjonalbiblioteket.
– 700 kroner rett ut av lomma – og det er din skyld!
Hun hveser til mobiltelefonen.
Og det går opp for meg at dagen min har egentlig startet ganske bra. Jeg er bare litt trøtt.

Jeg er ikke glad i sykehus. Det er noe skremmende og fryktelig alvorlig med alle ledningene,
de uformelige skjortene og lyden av myke helsesko på laminatgulv.

Men når det gjør så vondt i magen at det svartner for øynene – og smerten fremkaller instinktive
primalskrik som ikke kan temmes rett og slett fordi det gjør så vondt at fasaden slår umiddelbare
sprekker – da ringer jeg legevakten. Jeg gjør faktisk det. Og legen tar prøver. Legen krummer nesen
med gullbrillene og ser to ganger på prøvene. Så sender han meg sporenstreks til sykehus.

Mottakelse. Rullende senger. Hvite frakker og spørsmål om alt fra helgevaner til sengevaner.
En plastlenke rundt håndleddet – og i løpet av skremmende kort tid er jeg forvandlet fra en jente med
vondt i magen til et navn på en journal. Sykepleieren ser ned på meg. Hun er veldig høy.

– Kle av deg, sier hun med et trett smil. Jeg kvier meg litt og registrerer at alt jeg har på meg er en
indisk tunika, et par store bukser og et pashminasjal over skuldrene. Jeg legger identiteten igjen
på en stol og ikler meg den utvaskede sykehusskjorten.

Det eneste som er igjen av meg er to ringer på tærne.
– Så du spiser ikke svin heller du da? Spør sykepleieren i det hun stikker veneflonen inn i åren
på min høyre hånd.
– ?
Jeg har ikke sagt et ord bortsett fra at jeg har vondt i magen.
– Ja, for du er muslim, ikke sant?

Jeg blir sendt fra det ene sykehuset til det andre. Informasjon om mager og prøver blir overlevert
fire leger. En inder fra Texas foretar særdeles ubehagelige undersøkelser. En overlege opplyser
meg om mine manglende anatomikunnskaper. Ikke aner jeg hva som ble journalført i gårsdagens
møte med helsevesenet.

Men magen er litt bedre i dag. Jeg har fått et navn på smertene i alle fall. Men svin? Muslim?

Snakk om å blande kortene for en som har vondt i magen fra før –

Jeg sover dårlig om natten. Jeg vrir meg fra til side til side – og alt jeg ser er stang ut og deres frustrerte blikk.
Jeg ser dere synge høyt for klubben dere elsker. Jeg ser dere reise dere opp og hylle laget jeg leder. Og jeg ser
hvordan dere lider når vi rusler til garderoben og dere mot t-banen.

Kjære store. Kjære små. I natt har jeg ikke sovet et eneste minutt. Jeg får ikke puste. Hver gang øyelokkene mine
glir igjen, vrir det seg et sted i nærheten av lungene. Vevet som pleide å strutte rundt et sunt hjerte, knyter seg
sammen til et nett rundt en iskald stein. Og inne i steinen bor en nisse. Han har sinnatryne og skarpe negler.
Han skraper på strengen som jeg tror kalles samvittigheten. Han henger seg i den som en pendel og vaier fra
side til side mens han skriker ”Maaartin – du er en taaaper! Maaartin – du skuffer alleee!”

Hver søndag ser jeg dere fylle tribunene. Jeg ser dere kle dere i rødt og blått og synge om religion. Jeg ser dere
hylle hver enkelt av oss – og tro at denne gangen skal det snu. Det er dette marerittene mine handler om. Jeg ser
deres åpne sinn, deres urokkelige tro og deres utrettelige evne til igjen og igjen løfte håpet frem – selv når regnet
plasker på Ullevål. Jeg hører unge jenter synge om at de runker og slåss for laget. Jeg ser hvordan dere forakter
bøndene og hater Bergen by. Dere har det jeg ikke makter å bringe frem i laget. Og vi skuffer dere. Jeg er lei meg.

Til alle dere som har kjøpt billetter til Hellas og kampen på torsdag. Jeg tror ikke noe særlig på at vi vinner.
Vi har jo faktisk ikke vunnet en kamp siden tulipanene blomstret på vårparten. Men jeg vet at dere har håpet –
så hvis dere kan dele dette dette med laget, så tar jeg regningen for det chartrede flyet.
Der dere har troen – har jeg nemlig penger. Om dere trenger noen stresslesser eller noen sofaputer til Vestbredden
og Gaza – så bare ring meg. Jeg har gode kontakter i møbelindustrien. Kanskje var det der jeg skulle blitt når
når alt kommer til alt. Jeg var ganske god til å snekre senger nemlig.

Og sånn apropos min bakgrunn. Jeg må innrømme at da jeg vokste opp – i en sofa fra Skeidar – visste jeg ingenting
om dette. Jeg trodde på et liv i en himmelseng. Nå fortjener jeg ikke mer enn en trebenk bakerst på lageret til Bohemen.
Men nå har jeg altså ligget våken i hele natt mellom dunputene mine. Og nissen som hyler fra samvittigheten har
begynt å dikte sanger som han skriker i falsett. Jeg kan ikke annet enn å få det ut:

I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og denger meg.
Det er søndagskveld og jeg tapt igjen så det svei.
Så nå banner de og denger meg og kaller meg lakei.

I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og lugger far.
I svære dotter river de ut alt det håret som jeg har.
Så går jeg på karatekurs og Klanen går på bar.

I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og denger meg.
Klanen blir sterk når de blir lurt. Og de blir sinna når de tror
At jeg driver hor med sjefen min på hans kontor.

I en sofa i fra Skeidar sitter Tor og klorer meg.
Og så hyler vi og river av de klærne som vi har.
Og så gjør vi sånn som gjør at mor blir mor og far blir far.

Fra en sofa i fra Skeidar skjønner jeg at jeg må snu.
Og så kommer Klanen i balanse og jeg drar til Peru.
Det var nattens lille solstreif hilsen Martin og Skullerud.

Kjærlig hilsen Martin (om jeg hadde vært Martin Andresen)

Jeg er villig til å betale hva det koster, men er det på salg er jeg interessert i
alt av tips og råd.

Jeg kan ikke reise særlig langt, for tiden min er knapp, så jeg setter pris på om
det kan leveres på døra. Helst mellom klokka kvart på ti og kvart over ti om kvelden,
for det er da jeg er hjemme og ikke planlegger noe annet.

Fint om pakken ikke er så stor, for jeg har ikke plass til så mye mer. Utmerket hvis
produktet ikke veier noe særlig. Vanning, mating, stryking eller annet vedlikehold
er uaktuelt. Produktet må for all del være fritt for brukermanualer og / eller
installasjonsveiledninger.

Jeg forutsetter en synlig start-knapp og null drivstoffsutgifter. Leveringstid,
dokumentasjon eller annet papirarbeid kommer ikke på tale. Det viktigste er
imidlertid at produktet er meg i hende umiddelbart.
Noen som kan hjelpe?

I gata der jeg bor ligger den mange hus i ulike farger. De er rosa, røde, gule, grønne og grå.
Felles for dem alle er at de er fra århundreskifte en gang. Men på innsiden av dem utspiller
det seg hundrevis av ulike historier hver eneste dag. Og slik er det jo i de fleste gater.

Klokka var fire minutter på seks i morges da jeg ruslet ned gaten. En sliten mann hadde
sovnet på en benk. Ellers var det helt stille. Så hørte jeg fnising bak meg. Som fra småjenter
i en skolegård. Jeg kikket meg over skulderen og så to damer med hver sin bukett med
syriner i store never. Den ene var minst halvannet hode høyere enn meg. Den andre minst
halvannen gang bredere enn meg. Men latteren deres var spinkel og nervøs.

De satt seg ned tvers over gaten for det rosa huset. De hvilte kroppene sine mot bygårdens
gesims. Og de ventet. Det rosa huset skiller seg litt ut fra resten av gaten. Men bare litt.
Det har nemlig en gitterlignende port. Med lås. Som åpnes klokka seks hver morgen.

Jeg ruslet ned gaten og rundt hjørnet. Men jeg kunne ikke la være å snu meg rundt for å kikke
da jeg hørte lyden fra porten. Ut kom to karer. Den ene en snauklipt brande i nystrøket rød skjorte.
Den andre stutt i hvit t-skjorte. Det var en vårdag og en solskinnstund og Norge i rødt og hvitt
og blått. Det var fuglekvitter og rødmussede kinn. Det var omfavnelser og utdelinger fra
syriner fra en ukjent hage. Det var et lite øyeblikk der historiene i gaten der jeg bor kom ut fra
murene og blottla seg selv i sollyset.

Jeg tenker ikke så ofte på at det soner skjebner i det rosa huset i gata der jeg bor.