Lesesirkelen Leselyset

Mari hadde med seg disse bøkene til valg:
Late dagar, ville netter / Eve Babitz
Skyggekvinner / Fumiko Enchi
Fuglevokteren fra Vega / James Rebanks
Og muligens én til, som hjernetåken har trukket sitt lindrende slør over…
Vi har lest en bok av Rebanks før, og den likte vi godt, så valget falt noe nølende på sakprosa fra Helgeland denne gangen.

9. desember var Leselyset samlet hos Hilde for å diskutere noveller av Roy Jacobsen. Vi fikk servert Cili sin carne, og som vanlig ble det en vellykket samling rundt bordet, med lovprisning av maten og løssluppen utenomsnakk. Det ble ikke registrert noen søling på duken denne gangen, men Sigrid gjennomførte et helt nytt stunt da hun slengte den utklemte limebåten sin inn bak en nærstående gulvplassert blomsterpotte. 

Blant samtaleemnene kan nevnes julebakst med og uten gluten og hvordan man skal posisjonere seg i forhold til julens selskapeligheter. Vi snakket også om teater og musicals. Hilde betrodde oss at hun hadde falt i søvn under en slik seanse og flere fulgte opp med lignende erfaringer.

Etter maten gikk vi slalåm mellom alle mat- og vannskåler som husets katt har plassert omkring på gulvet, og kom oss omsider velberget over i salongen. Der rigget vi oss til for å snakke litt om månedens bok.

Si unnskyld av Roy Jacobsen

I denne novellesamlinga hadde vi lest de 5 novellene som opprinnelig ble utgitt i samlingen ‘Det kan komme noen’ fra 1989. Innledningsvis var vi enige om at det er for mye å lese fem noveller, og vi burde ha visst bedre etter å ha gjort denne erfaringen før. Det blir litt mye å huske på og for mange ulike ting å snakke om, så når det gjelder noveller skal vi i framtiden nøye oss med å lese for eksempel to eller tre, eller kanskje til og med bare én om gangen.

Alle hadde likt novellene ganske godt, vi synes at Roy Jacobsen kan sitt håndverk og det føles ekte og nært det han skriver om. Vi blir også overrasket over scenariene som pensles ut. Den eneste vi ikke likte så godt var den som heter Nesten, den ble tørr og kjedelig og utrivelig å lese og vi misliker både tema og hovedperson. Her blir det for akademisk og stemninga er vemmelig og trå. De andre novellene vi leste var Steinene, Isen, Tegningene og Det kan komme noen. Disse syntes vi var forfriskende og levende fortalt, og vi anbefaler dem gjerne videre.

Vi ble ganske fort ferdig med å snakke om boka og tok fatt på andre emner. For eksempel hvilke TV-serier vi har sett og hvordan vi lykkes med å handle klær på nett. Her hadde Gunhild gjort en nylig erfaring som var litt deprimerende, etter hva vi kunne forstå. Hilde fortalte oss en sjokkerende historie om hvordan hun nesten hadde skremt livet av en stakkars kvinne som satt i bilen sin utenfor treningssenteret. Da vi hadde kommet oss etter dette fulgte Gunhild opp med å beskrive hvordan hennes samboer rygget i skrekk ved frokostbordet da hun uventet hadde prøvd å fiffe seg opp med rød leppestift. I notatene fra denne delen av sammenkomsten står det dessuten skrevet at Sigrid pleier å smøre seg med dusjolje på vindutsatte steder, hva vi nå kunne mene med det.

Vi rakk også å dele ut julegaver før vi tok farvel og så var enda et år med Leselyset tilbakelagt.

For Leselyset: Mari

Hilde hadde med fire bøker som ble valgt bort til fordel for Jakobsen sin bok. Disse var «Vi vet så mye» av Hans Herbjørnsrud, «Snafu» av Espen Stokke og «Vonde blomar» av Gunnhild Øyehaug.

Leselyset møttes hjemme hos Gunhild en mørk og fin høstkveld. En nydelig rødfarget mexikansk høstsuppe med kylling, rømme og nachos stod på menyen. Gjestene var som vanlig over gjennomsnittet sultne, og vandret hvileløst rundt bordet i påvente av at maten skulle bli klar. Før Gunhild fikk sukk for seg hadde Mari forsøkt seg på å endre på den faste bordplasseringa og hun klarte i tillegg å søle suppe da hun skulle forsyne seg. Fysj og fy! Samtidig som Mari søler suppe kommer mannen i huset og avbryter selskapet med å vifte på en gammel giftering som han lurer på hvor kommer fra. Vi undrer oss alle litt over dette opptrinnet, og går kjapt over fra undring over gullringer til en helserunde rundt bordet. Øyet til Gunhild er blitt bra siden sist, hun måtte sist vi møttes ta øyedråper på grunn av en gjenstridig betennelse. Undertegnede kunne fortelle at en ny synstest er vel overstått. Selv om noe (nærsynet) har blitt bedre med alderen (hurra) har selvfølgelig noe annet blitt desto dårligere (langsynet). (Usj!) Sigrid hadde også et par historier om øyne. Ikke bare har hun i sin tid gjort det vågale valget om å ta en skummel laseroperasjon for å slippe å bruke briller, hun har også gått på tur og nærmest fått synsforstyrrelser (!) etter å ha blitt blendet av en type med hodelykt. Tydeligvis med en overdrevent sterk lysblenderfunksjon. Selv om Sigrid gjorde et forsøk på å skjerme seg fra hodelykta, var typen med hodelykt unødvendig nærgående og hodelykta flashet opp både øyne og andre ting. Makan… !

Da vi hadde mesket oss nok med å utveksle kroppslige skrøpeligheter, kunne Gunhild avsløre at hun og mannen i huset hadde bidratt til å dra ned aldersgjennomsnittet kraftig da de var på dobbel 70-årsfeiring i helga i Bergen. Det hadde blitt tid til både dans og skåling rundt bordet, og Gunhild mente at bergensere på fest ikke var å forakte. Sigrids kroppsspråk avslørte med all tydelighet at dette var noe hun ikke kunne si seg helt enig i. Gunhild skal ellers i gang med å pusse opp nytt kjøkken, og vi bidro inn med diverse kritiske spørsmål til dette store og spennende prosjektet.

Etter maten satte vi oss i vinterstua på våre faste plasser. Gunhild kunne by på diverse sorter te, ferske sjokoladebananer og søt lakris. Dette veier opp for å ikke kunne tilby fersk te fra balkongen a la «hjemme hos Sigrid».

«Doktor Romand» av Emmanuel Carrère 

Boka er en dokumentarroman og blir omtalt som en ‘ekte fransk tragedie’ av flere anmeldere. Kort fortalt handler den om dette: «En høyt respektert fransk lege dreper sin kone, sine to barn og sine gamle foreldre og setter fyr på huset. Han forsøker å ta livet av seg selv også, men mislykkes og havner i koma. Når han våkner opp igjen er han avslørt: Ikke bare er han blitt en av Frankrikes verste drapsmenn, det viser seg også at han aldri har vært lege, han har forsørget kone og barn med en temmelig høy levestandard ved å svindle venner og familie økonomisk. Hver morgen i nesten 20 år har han pakket dokumentmappen, kysset sin kone farvel, satt seg i bilen og kjørt ut i skogen. Der har han tilbragt arbeidsadagen. At han fortalte lite om kollegene ved forskningavdelingen i Verdens Helseorganisasjon, tok hans nærmeste som et tegn på hans kledelige beskjedenhet.» Doktor Romand. En sann historie – NRK Kultur og underholdning.

Hilde hadde ikke lest boka, og Mari hadde lest til side 82. Sigrid hadde lest ferdig, og Gunhild hadde drevet med det hun kalte for «speed-lesing» for å komme i mål. Dette lover jo ikke så godt – og vi er enige om at dette var overdreven tung og litt unødvendig lesing. Det er en brutal historie som kommer fram, men det språklige bidrar til å gjøre en interessant historie unødvendig tung å fordøye. De av oss som hadde lest ut boka stussa på at det handla så mye om forfatteren og hans rolle, og også at det ble mye gjetning fordi man ikke kunne stole på en slags upålitelig forteller. Vi forstår at det å leve på en så stor løgn kan føre deg til et sted der alt blir mørkt, og vi måtte google oss fram til hva som er status for hovedpersonen i dag. Men ingen av oss skal lese et ord mer av denne forfatteren.  

Hilde.  

Gunhild hadde med seg 6 bøker, og bra var det…

Tove Jansson “Sommerboken” var Leselysets sommerbok for mange år siden, men kun lest av Sigrid. Neil Gaiman “Havet i enden av veien” og Tara Westower “Noe tapt og noe vunnet” er begge lest av Sigrid, gode bøker begge. Milan Kundera “En spøk” har alt for tettskrevne sider i følge Mari, og Graham Swift “Morsdag” har Maris jobblesesirkel allerede lest og ikke likt. Så da ble det Emanuel Carreres “Doktor Roman” som skal leses til neste gang.