sunnivaprest

LARS KRISTIAN

Etter at Lars Kristian, min elskede gjennom 35 år, døde fredag 4.juni 2021, la jeg ut et improvisert minneord på min Facebook-vegg. Poster både det og en refleksjon her også, så det er tilgjengelig for dere som ikke er på FB:

«I går døde min elskede Lars Kristian. En helt spesiell mann og pappa. Verdens beste venn for meg og mange andre. For ett år siden fikk han konstatert alvorlig kreft med spredning og et uforutsigbart men relativt kort tidsperspektiv. Han fikk lite effekt og mye plager av kreftbehandling, og valgte å bare få palliativ behandling etter nyttår. Det viktigste i livet hans var familie og venner, hans kunstneriske arbeid, Molly (den gamle seilbåten han pusset opp) og Milla (vår fire år gamle Jack Russell terrier).

Jeg er uendelig takknemlig for at vi fikk 35 gode år sammen. Han fridde tredje gang vi møttes, så veien ble til mens vi gikk sammen. Vi var ulike hva gjelder tro-livssyn og de fleste interesser, men respekterte og beundret hverandre enormt. Lars Kristian var en fantastisk mann, både utenpå og inni. Han hadde en utstråling, kraft, energi, lekenhet og skaperglede som satte spor over alt. Han så folk, hadde kjemi med alle slags folk, og lyttet fram fortellinger fra alle han møtte. Han var tøffere enn alle andre, løp rundt Jamaica og Mallorca og 100-kilometer i Russland med landslagstrøya på, men det var jeg som måtte skryte av det. Han var en dyktig (og umåtelig sexy) håndverker som satte gips-spor mange steder i byen, og han laget verdens mest fantastiske bilder – sjekk Gylver Art. Han lo i stykker en sofa når han satt og leste Tommy og Tigern, var en fremragende menneskekjenner, hel ved, kompromissløs i forhold til kvalitet på eget arbeid. Han var verdens beste uskolerte pedagog, kunne utrolig mye rart, og åpnet naturens og kreativitetens mirakler for ungene. Han var tydelig og generøs, klok, ikke tam. Han var elsket av så mange, og jeg var verdens heldigste.

Elskede Lars Kristian, takk for all kjærligheten.

Til dere alle: Ta vare på kjærligheten. Ikke vent på den rette, men gjør den du møter eller lever med allerede, til den rette (hvis det er mulig, det er det ikke alltid). Dyrk hverandre. Velg deres kamper. Lag minner. Bjuda på. Og ta vare på de rundt deg som ikke har så mange.»

Jeg har fått ufattelig mange hjerter og nydelige responser både her og i private meldinger etter denne posten, og har sittet i en stille natt og lest alt. Igjen får jeg en sterk følelse av hvor heldig og omsluttet jeg er. Takk! Jeg kjenner mange av dere og andre folk godt nok til at jeg vet hvor mye mer kompleks og ensom sorg kan være.

Som jeg har sagt mange ganger dette året, har jeg det så godt jeg kan og så vondt jeg må. Også nå. Jeg veksler mellom å putle rundt store barn hjemme, ta tak i praktiske ting, delegere oppgaver der jeg kan, skrive, og gjøre ting som gjør meg godt. Jeg opplever meg så tett på meg selv at jeg stadig bumper vennlig inn i meg. Og jeg har igjen fått bekreftet hvilken gave det er å ha et lyst sinn, et godt nettverk, en tro og teologi som bærer, og en vane med fysisk trening.

Vanligvis er jeg ikke veldig personlig på min åpne vegg, annet enn som prest og knyttet opp mot forkynnelsen. Også nå har jeg behov for å komme med en respons og refleksjon som både teolog og sørgende, rundt det jeg står i.

Jeg overgir min elskede i Guds hender, i tillit til at i min Fars hus er det mange rom. Og jeg henter stadig fram en linje fra nattverdliturgien som jeg elsker: Deg (han) være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden. Jeg hviler i det. At ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus, heller ikke døden. Oppstandelsen og evigheten er jo utenfor tid og rom, og vanskelig å forestille seg (men egentlig ikke vanskeligere for meg enn vitenskapens kontinuerlig ekspanderende univers). Det samme gjelder hvordan det skal fungere med kropp og relasjoner i evigheten. I kirken bekjenner vi kroppens oppstandelse, og jeg finner det verdifullt som uttrykk for et helhetlig menneskesyn og at kropp, materie og hele skaperverket også har del i oppstandelsen. Men både kropp og relasjoner er på samme tid steder for både de beste og de verste menneskelige erfaringer, så jeg er glad det ikke er jeg som har ansvar for å tegne ut hvordan dette skal fungere i evigheten. Jeg kan imidlertid godt relatere til Bibelske bilder av en Dommens dag med oppgjør og et paradis som en frodig og vakker by eller et stort gjestebud. Og jeg forestiller meg min elskede ultraløper som en vind over himmelen.

Mange har skrevet til meg at de opplever Lars Kristian sin død så urettferdig, og spør om jeg ikke er sint på Gud. Vi sørger forskjellig, ut fra ulike personligheter, betingelser og omstendigheter. Det har jeg stor respekt for. For meg er ikke det som har skjedd meg og alle oss som elsket Lars Kristian, urettferdig, og det gjør meg ikke sint på Gud. Det gjør rivende vondt, ja; og jeg skulle så gjerne hatt ham mye lenger og blitt gammel med ham. Etter 35 år var vi blitt et solid team. Men livet og verden er fullt av både gode, onde og vonde ting, og de fleste liv rommer store slag, kriser og tap. Noen runder blir mine. Så skal det sies at jeg som prest har møtt mange mennesker som står i store usynlige kamper og sorger, med langt færre mennesker rundt seg og langt tyngre livs- (og tros-) bagasje i utgangspunktet. Dét kan jeg oppleve urettferdig. Det handler ikke bare om hva livet møter oss med, men hva vi har å møte det med. Ja, vi kan øve oss på livsmestring og sunt sorgarbeid, men vi må ikke servere lettvint positiv psykologi (eller teologi) inn i andres smerte. Ikke være som vennene til Job (sjekk boka i Bibelen). Være der uten lettvinte svar (for å få teologien til å gå opp), holde ut og hjelpe andre til å holde ut, tenne lys i mørket. Og gi oss selv lov til å sørge på den måten vi trenger, ikke slik vi opplever andre har forventninger om at vi skal sørge. Det rommet kan nemlig kjennes ganske trangt.

På lørdag, dagen etter at min elskede døde, dro jeg ned og badet på Tjuvholmen et par timer, mens barna var ute. Jeg satt midt i horden av tilsynelatende glade tjueåringer, kjente en plutselig glede over sola og sjøen, og kjente litt på hva folk ville tenke om de hadde lest min status på FB, visste at Lars Kristian var død, og kjente meg igjen. Ville de tenke at jeg ikke hadde elsket ham høyt nok, eller at jeg fortrenger sorgen? Om jeg som profesjonell sorgarbeider kjenner på det, hva så med alle andre sørgende? Konvensjonene rundt sorg er sterke.

Min erfaring er at mange forestiller seg sorg nærmest lineært; at man er knust fra dag en (og da er man det 100% av tiden), så gråter man mindre og mindre, og er ferdig etter tre måneder, for da må livet gå videre. Forskning og erfaring tegner et annet bilde: Sorgen har mange ansikter og veier, og den kommer og går, i form av en brottsjø eller en dønning, gjennom uker, måneder, år. Den kommer til å kreve hardt arbeid, og vi tar den inn i små porsjoner om vi kan, for å kunne bære det. Og vi trenger at menneskene rundt oss verken lar oss være i fred eller krever at vi skal sørge etter boka, men er lydhøre og passe påtrengende, viser praktisk omsorg, og lar oss få rom til å sørge slik vi trenger. Tenker jeg.

For min del har jeg opplevd oss båret av Gud og mennesker hele dette året. Jeg har kjent på mye godt, midt i alt det vonde, og gjør det også nå. Jeg tror ikke det er en mening med alt, i utgangspunktet heller ikke med dette. Men jeg har igjen erfart at når jeg tar alt med til Gud, kan jeg oppleve mening nok, midt i alt som er. Og jeg har kunnet hvile i den bønnen av Svein Ellingsen som jeg har hatt med meg hele livet: «Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi: Herre, gi oss tro. Tro på deg som kjemper med oss, fylt av kjærlighet i nærkamp mot det ondes makt i verden.»

PÅSKEOPPROP

Påsken og kirkens største høytid gjennom året nærmer seg, og vi er mange som trenger gudstjenesten og det fysiske fellesskapet for å hente mot og kraft til å stå i krisen og dugnaden. Derfor en bønn med utestemme til myndigheter og kirkelig ledelse i Oslo: Opphev forbudet mot utendørs gudstjenester og andre samlinger der avstand kan holdes, når dere kommer med nye regler gjeldende fra 25.mars. Og gi «Åpen kirke» antallsbegrensning som samsvarer med størrelsen på rommene.

Kirkens ansatte og frivillige har hele tiden vært absolutt lojale mot de retningslinjer som til enhver tid har rådet fra byens myndigheter og kirkeledelsens side. Det har vi tenkt å fortsette med. Dagens smittesituasjon i Oslo tilsier fortsatt svært strenge tiltak en stund til. Likevel, eller nettopp derfor, trenger vi restriksjoner som i større grad imøtekommer menneskers åndelige, eksistensielle, sosiale og kulturelle behov. Kirken er en betydelig aktør på dette feltet. Det har vært vanskelig å akseptere tidligere i vinter at våre katedralstore kirkerom har begrensninger på 10 personer, mens virksomheter med en brøkdel av kirkens areal, fikk ta inn mange flere. Det har vært frustrerende at vi fikk stå rimelig tett i kø i skiheisen eller foran polet, men ikke samles med avstand til gudstjeneste på kirkebakken.

Slik situasjonen i Oslo nå er, forventer vi ikke at man kan åpne mer opp innendørs de nærmeste ukene. Men vi ber innstendig om at myndigheter og kirkelig ledelse oppmuntrer oss alle til å bygge trygge fellesskap utendørs, der vi kan ha en profil og regi som ivaretar smittevernhensyn og som samtidig kan inkludere bredere enn familie og venner. Ikke alle har det.

Vi ønsker også med dette innlegget å synliggjøre at det over tid har vært svært delte meninger innad blant kirkens ansatte og vanlige medlemmer, rundt hvordan vi skal balansere: På den ene siden vil vi være en kirke som tar smittevern og koronadugnad på det største alvor og tilbyr trygge møteplasser. På den andre siden vil vi være en synlig, offensiv kirke, som i ord og handling stadig sier tydelig fra: Om hvor mange av oss henter tro og håp, mot og kraft til å stå i krisen, og om kostnadene ved nedstenging ikke minst for de mest sårbare blant oss. Vi er selv ikke blant de som er hardest rammet verken av pandemien i seg selv eller konsekvensene av tiltakene, men vi møter en god del av dem i vårt daglige arbeid. Og vi vet hvor vi som fellesskap kan hente det vi trenger for å holde ut: Aller mest i fellesskapet rundt gudstjenesten og andre fysiske møteplasser.

Akkurat nå er egentlig ikke tiden for å rope om annet handlingsrom. Vi vet det. Vi har hele veien søkt å være kreative innenfor de rammer vi har fått, knyttet til åpen kirke, enkeltsamtaler, utendørs arrangementer og digital satsing. Det skal vi fortsette med. Vi vet at vi er inne i tredje smittebølge og ny full nedstenging, og forholder oss til det. Vi skjønner også at kirkeledelsen kan ha andre rammer enn oss for å rope høyt. Derfor gjør vi det.

Dette er vårt påskeopprop. Gi oss et påskerom å hente håp, kraft og fellesskap i, midt i alt som er. Gjennom utendørs gudstjenester og antallsbegrensning innendørs ut fra størrelsen på rommet, tilsvarende andre fellesrom i samfunnet.

#påskeopprop

EN PREKEN PÅ SÅMANNSØNDAGEN

Velsignet søndag og såmannssøndag, alle sammen, midt i alt som er. Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Denne uka har jeg tatt meg den frihet å velge evangeliet fra Lukas 8 for denne dagen:

Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:
    ⁵ «En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. ⁶ Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. ⁷ Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. ⁸ Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»
    ⁹ Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. ¹⁰ Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal
           se, men ikke se,
           og høre, men ikke forstå.
¹¹ Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. ¹² De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. ¹³ De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra. ¹⁴ Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. ¹⁵ Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.

 «Et ord er et under», sier dikteren Tor Jonsson. Når han du er forelsket i, sier til deg for første gang: «Jeg elsker deg.» Når hun du er sint på, sier: «Unnskyld – det var galt av meg.» Når hun du ser opp til, sier: «Så bra du var i dag!» Ord kan få både kjærlighet og hat til å vokse, ord bygger opp og river ned, ord kan lage fellesskap og stenge folk ute. Å sette ord på ting gjør det mulig å sortere, rydde i hodet og følelsene, dele innsikt og kunnskap med andre – men også å spre rykter og alternative fakta, trolle på nett, misbruke ytringsfriheten så andre bringes til taushet. Ord kan mobilisere det beste og verste i oss. Å ha ordet i sin makt er å ha makt. Definisjonsmakt.

Samtidig kan ord virke tomme og hjelpeløse. De er «bare ord». Verden har nok fine ord – vi trenger handling. Vi tror mer på folk som ikke bare snakker, men følger opp ord med handling. «Si det» – ikke bare med ord, men med – et blikk, et smil, en finger, en knyttneve, penger, en stemmeseddel, en dans… bare slutt med tompratet!

Guds ord er større enn andre ord. Guds ord, Ordet med stor O, ble menneske i Jesus. Ordet ble kjøtt, sier Johannesevangeliet. Ordet ble kjøtt, ble menneske, ble en av oss. Guds eget Ord gir oss liv, nåde, kjærlighet, frelse.

«Ordet vender ikke tomt tilbake til meg», sier Gud hos profeten Jesaja, «men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.»

Denne søndagen kalles Såmannssøndagen, og dagens fortelling handler nettopp om en såmann. Litt fjernt for mange av oss, om vi ikke har noen bønder i slekta. Jeg har ikke det – og jeg har ikke en gang grønne fingre. Ikke hage en gang. Det lengste vi i vår familie har drevet det til å så, det er frøene og steinene fra kiwi, avocado og paprika vi har spist – og de har blitt til rare tynne lange planter i vinduskarmen, uten særlig matpotensiale.

Såmennene – mulig det var noen damer også – de gjorde en viktig jobb med å så. Uten den jobben ville det ikke bli noe mat på bordet. Samtidig visste de seg nok avhengig av tjenlig vær og jordsmonn for at det skulle bli noe ut av det. Teksten forteller om ulike jordsmonn – om kornet som falt på veien og ble tråkket ned og spist av fuglene, om det som falt på steingrunn og tørket inn, om det som falt blant tornebusker og ble kvalt av ugresset – og om det kornet som falt i god jord og ble til korn og mat.

Denne fortellingen er et bilde på hvordan Guds ord, evangeliet, det gode budskapet sås ut, og tas i mot av de som hører det. Jeg har møtt noen som ikke orker å høre denne teksten mer. Fordi de har hørt for mange prekener over den. Prekener som kanskje på en litt for enkel måte delte folk inn i grupper. De tre dårlige gruppene var selvfølgelig vei-, stein- og tornekratt-gruppene, og den ene gode var god jord-gruppa; de som tok vare på ordet fra Gud i et fint, godt og utholdende hjerte og dermed «bar rik frukt», som man sa. De dårlige gruppene var liksom befolket med de dårlige menneskene som ikke tok Guds ord skikkelig på alvor; de som ikke hadde tid eller ork til å ta inn evangeliet, som lot hverdagens stress, nytelser og bekymringer ta så mye plass at de ikke ga rom for Gud. Det granskende spørsmålet var så: Hvilken gruppe hører du til i?

Personlig tenker jeg at det kanskje ikke er bildet i denne fortellingen det er noe i veien med – det er måten vi bruker det på. Det blir rett og slett for enkelt å dele folk inn i sånne grupper, som om vi alltid er enten det ene eller det andre. Jeg tror heller at mange av oss veksler litt med å være de ulike jordsmonn, ut fra hvor vi er i livet og troen og hvilke erfaringer vi har med oss. Jeg vet selv at av og til er jeg nok i den vei- eller stein-gruppa – jeg hører Guds ord, men det lander ikke i meg og gjør ikke noe med meg. Troen kjennes litt vissen og fjern. Andre ganger er jeg kanskje mest i den tornekratt-greia – hvor egne eller andres forventninger til meg, hverdags-stresset, eller små og store bekymringer parkerer troen litt – så den ikke får være det kompasset og den kraften i hverdagen som jeg vet den kan være. Og så, andre ganger igjen, opplever jeg at jeg er som den gode jorda, som tar inn Ordet og lar det virke i meg og skape noe nytt. Kjenner at det lander i kroppen og gjør noe med meg – at troen gir meg kraft å møte livet med og trygghet å møte døden med og mye å dele med andre. Opplever at den kristne tro snakker ærlig og klokt om livet og troen, Gud og mennesker. Og at jeg snakker mye med Gud gjennom dagen, kjenner på en dyp fred og takknemlighet midt i alle greiene mine, blir litt sånn overveldet over at Gud både er denne ufattelige makten og kraften som favner hele universet og holder alt i gang med sine skapende og livgivende krefter – og at Gud er helt nær og har blikk for akkurat lille meg og mitt.

Når jeg er i vei-, steingrunn-, eller tornekrattgruppa, har jeg behov for at fellesskapet bærer meg og troen min – og innse at jeg trenger nettopp det….

Mens jeg satt og forberedte denne prekenen, kom plutselig Sondre Justads hit fra noen år tilbake: «Riv i hjertet». Han synger: «la meg reagere, vekk meg til live/ jeg vil være til stede/ jeg vet det finnes noe mere. Jeg vil kjenne at jeg lever; kjenne at det river i hjertet. Gi meg noe som betyr noe; noe jeg virkelig har tro på. For jeg vil kjenne at jeg lever, kjenne at det river i hjertet.»

Jeg har møtt den lengselen på de mest uventa steder. Min erfaring og min tro er at Guds ord svarer på den lengselen. Guds ord river i hjertet. På en god måte. Det får meg til å reagere, vekker meg til live, peker på at det finnes noe mer og større, noe som virkelig betyr noe: Nemlig at det finnes en Gud som har skapt og elsker alt og alle, som ble menneske og kom oss helt nær, som gjennom sin død og oppstandelse overvant ondskapen og døden. Store ord, men dette er stort.

Men for at det skal rive i hjertet og gjøre noe med oss og bli den kraften i våre liv det kan være, så trenger vi å ta det inn. Og da er vi tilbake i fortellingen om jordsmonnet og såmannen. Såmannen i denne fortellingen er jo verdens mest generøse. Han øser ut såkorn i hytt og pine, ser det ut til, også der man minst kan vente at noe skal gro. Gud sparer heller ikke på noe, men øser ut nåde over alt, hele tiden. La oss ta imot det og gi det videre.

JULEKALENDER DAG 1:

Hei folkens. I år er det litt roligere presteadvent og prestejul enn vanlig. Dessverre. Men da er det også ekstra rom. Ekstra rom for advent. Ekstra rom for å lage en uformell liten julekalender, en «Dagens Sunniva», der jeg tar dere som vil med på å tenke litt høyt om advent og jul, med utgangspunkt i en julekalender vi fikk i hus for mange år siden. Her forteller juleevangeliet i 24 små bøker, ikke nødvendigvis genialt fortalt, men kalenderen hjelper meg å stoppe opp 24 ganger.

Så jeg prøver å bruke advent til virkelig å kjenne på julemysteriet. Ta det inn. Som prest skal jeg jo dele julens evangelium med alle jeg kan, men det er vanskelig om jeg ikke lar det lande i meg selv først. Jeg kan ikke ta imot julens nåde på armlengdes avstand, og så forte meg og gi den videre til de andre som kanskje trenger den. Jeg må ta imot det jeg skal gi videre på troverdig vis. Advent betyr jo «komme»: Vi venter på Gud som skal komme. Advent handler ikke om tid som flyr og folk som flyr, men om Gud som kommer til oss. Midt i det vanlige og det helt uvanlige. Midt i alt som er.

”Fisken er den siste som oppdager havet”, sa en venn til meg. Fisken vet ikke om noe annet; den tar havet for gitt; den har ikke muligheter for å se det utenfra. Av og til tenker jeg at de av oss som er for husvarme med den kristne jula kan stå i fare for å operere som som fisker i Guds kjærlighetshav: At vi tar ting for gitt; at vi ikke klarer å se eller kjenne på julemysteriet litt sånn utenfra, fordi vi er blitt så vant til det. Men julens evangelium er helt utrolig!

Gud har skapt oss i sitt bilde. Gud elsker oss over all forstand. Gud blir menneske i Jesus Kristus – et spedbarn født i halmen i en stall, og blir flyktning, bare noen dager gammel. Det er så utrolig at bare troen kan tro det. Samtidig er det så velkjent for mange av oss, at julens budskap kan bli for oss som havet for fisken; livsnødvendig, men selvfølgelig. Da gjelder det å oppdage julemysteriet på nytt, gjennom å lese og høre og dele det med nye folk, på nye og uvante steder. Når jeg har stått og lest juleevangeliet på Grønlands torg noen 1.søndager i advent mens julegrana tennes, og det har regnet vannrett, damer i hijab haster forbi, og curryduften fra Punjab Tandoori over gata gir en annerledes juleduft – da hører jeg fortellingen om barnet i krybben litt på nytt. Eller når jeg hører Klovner i Kamp sin ræpp «Juleevangeliet» fra filmen Pitbull Terje. Eller når jeg leser julens fortelling, sittende i parken med en ikke-religiøs venninne, med pledd og behørig avstand. Eller når jeg melder med venner i Venezuela og USA, som opplever juleevangeliet midt i særs vanskelige tider akkurat nå. Eller når jeg bare leser det, gang etter gang, i en for meg personlig tøff høst. Da kjenner jeg at fortellingen om Gud som blir menneske gir meg håp og kraft, midt i alt som er.

Nøkkelordet i dag er KONTEKST. Den første boka i kalenderen min har bilde av et kart, og sier et par setninger om liv og tro i landsbyen Nasaret, der Maria og Josef kom fra. Den beskriver konteksten som vi sier på fint; gir oss et innblikk i den verden Jesus ble født inn i. Det jeg nettopp har snakket litt om, er hvordan vi kan bli blinde for hva konteksten betyr – som fisken kanskje er for havet. Og hvor viktig det kan være å høre, lese eller dele juleevangeliet i nye og uvante sammenhenger, for å gjenoppdage det på nye måter inn i advent og jul 2020.

JULEKALENDER DAG 2:

Takk for i går. Jeg innser at dere som ikke er B-mennesker nok kommer til å føle at jeg er en dag på etterskudd med denne julekalenderen – men det er jo 2.desember så lenge jeg ennå ikke har lagt meg 2.desember. Jeg lover å ikke snakke lenge.

Husets gamle adventskalender med 24 bøker hjelper meg altså fortsatt til å stoppe opp 24 steder i julens fortelling. Dagens lille bok beskriver hvordan folk i vanskelige tider husker profetiene om at Gud en dag skulle sende en frelser som skulle fri dem fra undertrykkelsen.

Sist søndag, 1.søndag i advent var tekstene nettopp fra en slik profeti. Først hørte vi fra profeten Jesaja, og så fra den første offentlige talen Jesus holdt i synagogen på sitt hjemsted, der han tettopp leser de ordene fra Jesaja:

«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.»

Kirken har startet sitt nye år. Og Guds nyttårshilsen er profetien om et nådens år. Et nytt år fylt av nåde, av Guds frelsende kjærlighet som er sterkere enn alt som truer og ødelegger. Vi er i den mørkeste tiden på året, uten snø, med pandemi og nye uker med sosial nedstenging. Men nå er vi også i advent, og tenner lys, både i adventskransen vår og andre steder. Vi tenner lys, til minne om det sanne lyset som kommer til verden: Barnet i krybben, Gud som blir menneske og kommer oss helt nær. Midt i alt som er. Vi tenner lys – også gjennom å lyse opp dagen og livet for hverandre, gjennom hverdagskjærlighet: Et kort. En handlepose. En telefon. Litt høytlesning, med avstand, under medbragte pledd i parken. Jeg vil gjøre som novemberkaktusen jeg har hjemme i stua – den strekker seg mot lyset og blomstrer som en gal gjennom den aller mørkeste tiden.

Ordet i dag er altså profeti. Vi møter flere av dem nå i advent. Profetier kan jo være ganske snåle, og kan virke som de har lite med hverdagen vår å gjøre. Men slike profetier som den vi hører i starten av advent har tegnet opp noen lange linjer, og gitt håp og kraft til å holde ut når det røyner på. De minner oss på hva som har vært og er og hva som kommer.

Takk for i dag, folkens.

DAG 3

Hei igjen! Julekalender dag 3. Dagens lille bok fra julekalenderen vi lenge brukte her hjemme, heter rett og slett «Maria.» OK, Jesus var mann, men han hadde aldri sett dagens lys om det ikke var for Maria. Josef må ha vært en kjernekar, som aksepterer å bli stefar for Jesus etter at forloveden hans åpenbart er blitt gravid med en annen (mer om det en annen dag), men i dag handler det om Maria, og om helliggjørelse.

Boka her forteller om Maria, som allerede som ung lærte «å be og føre et hellig liv». Det står også at hun var vennlig, god og vis. Jeg har ikke lest meg opp på hva vi egentlig vet om Maria som ung, men jeg er usikker på om det er holdepunkter for at hun var ekstraordinært from? Når vi ser på hvem Gud ellers kalte i historien om Jesus, utmerker de seg ikke hva gjelder verken perfekte liv eller fromhet. Ut fra bibeltekstene virker Maria lydhør og lydig i møte med Gud, men også frimodig og tøff. Hun sier ja uten blygsel til å føde Guds sønn inn i verden, vel og merke når hun først har fått en avklaring av hvordan graviditeten skal komme i stand. Mor Maria utfordrer senere den voksne Jesus på å skynde seg og gjøre et aldri så lite under og fikse vinmangelen på bryllupsfesten i Kanaan. Og etter det aller første englebesøket hun fikk var responsen hennes Marias lovsang, som siden har blitt lest og sunget over hele verden og hadde en så revolusjonær glød at den visstnok ble forbudt av militærdiktaturet i Guatemala på 80-tallet. Derfor tror jeg ikke et hellig liv bare handler om stille lydighet og fromhet. I dag har jeg tygget litt på hva vi legger i det å føre et hellig liv?

Bibelen bruker ordet hellig om mange ting: Gud, livet, mennesker, ting, steder og dager. Det er brukt om byer og løfter, engler og kropp, gaver og førstefødte. Det som er hellig er rent, annerledes, atskilt, innviet til Gud. Gud er subjektet: Gud er hellig og gjør hellig (jfr.ordet helliggjørelse i starten).

Å føre et hellig liv høres derimot for meg ut som en menneskelig prestasjon av å leve prikkfritt. Og noen bibeltekster kan tolkes i den retningen. Men kanskje er det likevel bare jeg som assosierer i retning av en misforstått klisjé? Å føre et hellig liv handler vel egentlig om å ta hele livet og hverdagen med til Gud, og omvendt: ta Gud med i alt vi er opptatt av og driver på med? Følge Jesus så godt vi kan, øve oss i å elske Gud og elske vår neste som oss selv. Og samtidig erkjenne at vi trenger Guds nåde hver eneste dag for å kunne gjøre akkurat det. Å føre et hellig liv handler ikke om hva jeg presterer, men om at Gud får spillerom i mitt liv. Samtidig er det ikke helt så enkelt. For det kan kreve sin kvinne og mann å gi Gud og troen det rommet i hverdagen. Åpne opp og rydde plass for Gud som kommer til oss og søker fellesskap med oss. Utforske hva som da skjer. Dét er faktisk adventsprosjektet. Look to MariaJ

DAG 4

Hei igjen, gode folk. Vi er kommet til dag 4 i julekalenderen – jeg elsker dette adventsprosjektet!  Den lille boka for i dag handler om engelen som kommer til tenåringen Maria med en temmelig stor overraskelse.

Jeg må innrømme at jeg har ikke veldig behov for overraskelser. Jeg er glad i trygghet, forutsigbarhet og alminnelig god hverdag, og jeg er heldig som har mye av det. Midt i alt som er. Jeg har kjent nok på hvor uforutsigbart og sårbart livet kan være, til at jeg setter veldig stor pris på de vanlige dagene. Derfor vet jeg heller ikke hvordan jeg ville håndtert et englebesøk med den store overraskelsen.

Jeg googlet «engler» og fikk 10, 2 millioner treff. Det skrives og snakkes mye om engler i noen miljøer, en del av oss har hatt bilde av en engel eller flere over senga, Märtha hadde Engleskole, og fra den første til den siste boka i Bibelen snakkes det direkte om engler over 170 steder. Moren min har verdens fineste lille engleskare på en kleshenger på veggen, der ulike fasonger, farger og stiler minner meg på et bokstavelig talt himmelsk mangfold.

Selv har jeg bare møtt høyst jordiske engler, men det er virkelig ikke bare. Jeg er så heldig å ha mange gode mennesker rundt meg, og det merker jeg ikke minst når det er tøffe tak. «Du er en engel,» sier jeg da, og mener det på orntli’. Engler er jo sendebud fra Gud, og jeg opplever stadig at Guds omsorg og godhet når meg gjennom menneskelige engler, kanskje på uventede og overraskende måter. Sånne overraskelser tåler jeg fintJ.

DAG 5:

Dagens Sunniva, dag 5 i julekalenderen. Vi er underveis mot Betlehem, i følge med de 24 små bøkene i familiens gamle julekalender. I dag handler det om Josef.

Josef får et oppdrag: Å bli bonuspappa for Guds sønn. Det høres jo både overveldende og fint ut, men i første omgang mest vondt. Særlig når det ser ut som at kjæresten din er blitt gravid med en annen, og så ljuger om det. Jeg er jo ikke inne i hodet på Josef, men han må da ha vært helt knust? I følge Bibelteksten var han likevel så sortert og raus at han ville bryte med Maria i stillhet, så hun ikke skulle bli utsatt for straffen i form av lokalsamfunnets steining. Her jeg sitter undres jeg nå på hvordan hun skulle kommet velberget gjennom et slikt brudd uansett, for abort var vel uaktuelt, og hvordan skulle hun bli akseptert som enslig ugift mor? Det må ha vært mye her som ikke kom med i teksten, både hos Josef og Maria.

Engelen sier i den lille boka mi at Josef er utvalgt til oppgaven som jordisk pappa for Jesus, fordi han er så sterk, vis, klok og god. Akkurat dette står ikke i bibelteksten, bare at Josef fikk se engelen i en drøm og ble trygget på at det Maria fortalte var sant. Hadde jeg vært Josef, hadde nok det aller viktigste vært nettopp det – å få tillit til at kjæresten min ikke løy for meg. Likevel håper jeg at engelen også tok seg tid til å bekrefte Josef, ikke bare gi ham dette store oppdraget. Når bekreftelse og utfordring kommer sammen, tenker jeg at det er en bra kombo, og større sjanse for at vi våger å møte det som krever noe av oss.

Min erfaring er at Gud jobber nettopp sånn. At Gud både bekrefter og utfordrer oss. En klassisk formel for kristen forkynnelse har vært «synd og nåde»: Enkelt sagt: Først male ut hvor fæle, hjelpeløse og elendige vi mennesker er, for å gjøre oss mer klar for å ta imot og verdsette Guds kjærlighet, frelse og tilgivelse. Jeg tror absolutt at synd og nåde henger sammen. Jeg opplever at erkjennelsen av at jeg og vi alle er syndere som trenger Guds redning fra det onde i oss og rundt oss, gjør nåden både større og mer nødvendig. Samtidig er min erfaring at jeg trenger å hvile i at jeg også er skapt i Guds bilde og full av gode muligheter, om jeg skal orke å gi meg i kast med mine egne mørkesider. Som jeg ofte sier om nådens doble utfordring: Vi må både tåle at vi trenger den og tro at vi er verdt den.

Josef fikk et oppdrag, begrunnet i at han var rett mann på rett plass; et kall om du vil. Jeg har møtt en god del mennesker som har vokst opp med en teologi som sier at jo mindre du har lyst til noe, jo sikrere kan du være på at det er nettopp det Gud kaller deg til. Opp igjennom barne- og ungdomstid var de bekymret for at Gud skulle kalle dem til å bli misjonærer eller prester, lærere eller sykepleiere, for andre ting var ikke kristelig nok. Stort sett tror jeg ikke Gud jobber sånn med oss. Oftere tror jeg Gud bruker våre evner og interesser, om vi gir Gud spillerom til det. Det betyr selvfølgelig ikke at Gud ikke kan overraske og utfordre oss. Men oppdraget vårt er ikke nødvendigvis noe helt ekstraordinært stort, fromt eller eksotisk. Det synes viktig å si, fordi jeg møter også flere som kjenner på skam fordi de selv opplever at de ikke har realisert sitt eget potensial til fulle. Egentlig har vi alle samme oppgave fra Gud: Å elske Gud og elske vår neste som oss selv. I det spesielle og i det helt alminnelige. Så enkelt og så vanskelig. Pandemi eller ikke.

Josef er en biperson i juleevangeliet. Men hvem vet hvordan det hadde gått om han ikke hadde vært der? Josef forsvinner ut av evangeliene etter den traumatiske opplevelsen av at Jesus blir borte under den store og kaotiske påskefeiringen i Jerusalem og først dukker opp igjen etter tre dager. Jeg undres på hva som skjedde med Josef videre, men han var i hvert fall tilstede i de viktige barndomsårene og tweens-årene til Jesus, som stefar og snekkerlærer. Kanskje kan vi alle sies å være bipersoner i juleevangeliet?

DAG 6

I dag er det 6.desember og dag 6 i julekalenderen, og dagens tema er reise.

De fleste av oss i Norge har i 2020 kanskje kjent mest på at vi IKKE får reise som vi ønsker; ikke får sett kjæreste, familie eller venner som bor langt unna; ikke får gjennomført planlagte ferier eller feiringer.

Dagens lille bok forteller derimot om tvungen reising. Den handler om Maria og Josef på handletur på markedet i Nasaret. Der får de beskjed om at alle innbyggerne i det okkuperte landet umiddelbart må reise til sin fødeby og bli registrert og begynne å betale skatt til den romerske keiseren. Fordi Josef var av Davids ætt, måtte han og Maria reise til Davids fødested Betlehem. De ble tvunget ut på en strabasiøs reise like før fødselen til deres første barn, til fots og pr.esel, uten skikkelige forberedelser, og uten annen hensikt enn at okkupasjons-makten skulle feste grepet og tyne dem enda litt hardere. Og ikke lenge etter at barnet var født, reiset de på ny. Da ble de flyktninger, for å redde barnets liv.

Rekordmange mennesker er tvunget på reise de siste årene, med andre ord: De er tvunget på flukt. 80 millioner mennesker, 46 millioner av dem i eget land. Sånne tall er umulige å forestille seg, men vi snakker altså om nesten 1 % av verdens befolkning. På flukt fra krig og konflikt, sult og fattigdom. Flyktninger er mennesker som deg og meg, like forskjellige som alle andre. Flyktninger har navn, alder, yrke, sivilstatus, interesser, talenter, uvaner. Flyktninger har forlatt mennesker og steder de elsker, og er sjelden velkommen dit de drar.

For en del år siden hadde det norske politiet en storstilt aksjon i starten av desember mot ulovlig innvandring til Norge. ”Operasjon advent”, kalte de den faktisk. Navnet ga mange av oss ubehagelige assosiasjoner til den første adventstiden og den fortellingen vi fordyper oss i hver advent, om den lille familien som også møtte stengte dører da de søkte ly og beskyttelse. Enhver advent er det mange som banker på stengte dører. Hva betyr det for en flyktning om hun tror at Gud selv ble flyktning? Hva betyr det for oss?

DAG 7:

Jeg er kommet til dag 7 i kalenderen. Det er som vanlig altfor sent den 7.desember, egentlig godt inne i den 8., så jeg skal fatte meg i korthet.

Den sjuende kalenderboka gir meg anledning til å stoppe opp ved og tematisere tillit. Når Josef full av bekymring beklager overfor Maria at de ikke kan vente med reisen til etter fødselen, svarer hun at hun ikke er redd, og at barnet er velsignet av Gud.

Ordet tillit på norsk staves likt fra begge sider – det liker jeg. Det minner meg på at tillit er noe som gjerne bygges fra begge eller alle sider. Det er noe relasjonelt. Jeg kan jo velge å vise tillit selv om jeg i første omgang ikke møter tillit tilbake, eller det ikke virker fortjent – som Jesus stadig synes å gjøre, eller som rektor Humlesnurr i møte med blant annet Slur og Malfang (om du ikke har lest Harry Potter bøkene må du absolutt gjøre det, derfor kommer det noen Potter-referanser innimellom). Jeg kan altså møte mennesker og verden med tillit, selv om jeg møter mistillit tilbake, men på sikt vil det tære. Og omvendt: Om min egen tilnærming er preget av mangel på tillit, kan hende på grunn av smertefulle erfaringer med andre mennesker, og jeg opplever at andre likevel viser meg tillit gang på gang, tærer det heldigvis på mistilliten. Jeg har sett begge deler.

Jeg har lest en del om sosial kapital, et begrep som ble svært populært på starten av 2000-tallet. Sosial kapital kan kort og enkelt sagt beskrives som tillit, nettverk og normer som tilrettelegger for frivillig samhandling mellom folk som ikke nødvendigvis kjenner hverandre. Våre nordiske land scorer høyt på tillit – generelt antar vi at folk oppfører seg skikkelig og vil hverandre vel, og at våre offentlige systemer og institusjoner er rimelig rettferdige. Det er utrolig bra både for tryggheten, folkehelsen og økonomien, så i kveld kjenner jeg at jeg er takknemlig for all den tilliten som finnes.

Ut fra teksten forankrer Maria det at hun ikke er redd for det ukjente og farefulle foran seg, i velsignelsen fra Gud. Jeg må innrømme at jeg kan kjenne meg både trygg og redd i møte med et nytt år og det som ligger foran, både kjent og ukjent. Likevel er jeg så heldig at troen, teologien og erfaringene jeg har fått med meg, gjør at jeg stort sett møter både livet, Gud og mennesker med tillit. Som prest prøver jeg å bidra til at noen flere kan det.

DAG 8:

Hei folkens. Det er 8.desember, og jeg har tatt fram igjen den åttende lille boka fra min gamle julekalender. I dag handler det fortsatt om Maria og Josef sin reise fra Nasaret til Betlehem, og ikke minst den slitsomme reisen gjennom ørkenen. Mitt ord i dag er derfor nettopp «ørkenvandring.»

Jeg har aldri vært i en orntli’ ørken, med bare sand og stein så langt øyet rekker, varme dager og kalde netter, en stor stillhet kanskje, og en slags underliggende frykt for å ikke komme oss ut igjen i live?

Vi har ikke sånne ørkner her i Norge, men vi kan ha opplevd ørken på andre måter: Gjennom depresjon, angst, sorg, troskrise. Journalist og forfatter Erling Rimehaug er en av dem som har skrevet klokt om ørkenvandringen, om hvordan den kan være veldig smertefull, og samtidig bidra til modning og vekst.

Når det kjennes som at alt er mørkt, tungt, inntørket, stillestående. Når vi kan kjenne på en intens tørst, men ikke vet hvor vi kan finne vann. Når timene glir over i hverandre og tilsynelatende lite skjer, men bakteppet er truende. Når til og med Gud kan kjennes borte. Da tenker jeg at vi smaker noe av ørkenen. Da er håpet at vi har noen gode mennesker rundt oss, og noen daglige trosvaner eller praksiser som kan bidra til å holde håpet og lyset levende.

Advent rommer mye lys og håp. Advent hjelper oss å telle ned og vente på noe godt. Advent holder oss fast i at mørket skal bli borte og lyset komme til oss. Kanskje noen av oss trenger en slags helårs julekalender uavhengig av advent, for vandringene gjennom ørkenen, eller det vi under våre breddegrader kanskje heller vil kalle mørketida? Tenk, om under to uker begynner dagene å bli lysere igjen!

Når det er tøffe tak, trenger jeg ofte noe fysisk å gripe tak i gjennom dagen, som kan minne meg på Guds nærvær, lyset og håpet. Jeg går gjerne enten med noen store kors rundt halsen, eller Kristuskransen rundt hånda. De brune perlene der kalles ørkenperler, og symboliserer nettopp ørkenvandringene i livet vårt. På tunge dager griper jeg stadig tak i perlene rundt hånda eller korsene rundt halsen og minner meg på at Gud er med meg både i grønne enger og i dødsskyggens dal. Eller i julespråket: Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det.

DAG 9:

Dag 9 i julekalenderen. Niende lille bok handler om de tre vise menn eller hellige tre konger eller astrologer eller hva de nå var. Kaspar, Melchior og Balthazar. De har en egen dag 6.januar, helligetrekongersdag, som i noen land, for eksempel Spania, feires stort – der er det den dagen barna får gaver. De vise menn dukker opp på bilder og i fortellinger mange steder, selv om de bare omtales i ett av de fire evangeliene, nemlig Matteusevangeliet.

Hva blir så kalendertema i dag? Når jeg stopper opp sånn hver dag i julens fortelling, blir det flere tema jeg får lyst til å forfølge:

1.Mange ulike veier til Jesus. Disse mennene var visstnok stjernetydere, og nettopp deres astrologiske lidenskap var det som satte dem på sporet av barnet i krybben. Vi kan møte Gud på de mest overraskende steder, og lære om veien til Gud fra uventet hold. Det liker jeg. Har du en sånn fortelling?

2.Eventyr. Vi vet jo ingenting om disse mennene, men jeg antar at de må ha vært både ganske rike, friske og eventyrlystne? Rike, fordi de hadde med seg kongelige gaver til Jesusbarnet, og fordi de hadde mulighet til å ikke ha lønnsarbeid mens de var på langtur. Friske, fordi på den tiden var det nok enda mer risikabelt og krevende enn i Norge 2020 å dra på reise med dårlig helse. Eventyrlystne, fordi de jo ikke ante hva denne lange reisen ville bringe dem, de fulgte tross alt bare en stjerne. Rike, friske og eventyrlystne. Da er de heldige, men kanskje også mer innstilt på eventyr enn jeg. Jeg er mer glad i trygghet og hverdag enn i å oppsøke eventyr. Jeg har hatt min porsjon med utrygghet og utforutsigbarhet i oppveksten, og så opplever jeg hverdagen og prestehverdagen så full av gleder og sorger og intenst liv, at det holder lenge. Hverdagseventyr.

3.Fokus. Det tredje jeg tenker på når jeg stopper opp med Kaspar, Melchior og Balthazar, er viljen de ser ut til å ha, til å rette oppmerksomheten mot én ting, nemlig stjernen og barnet den forteller om. De virker målrettet og fokusert. Vi er jo mange som stadig sprer oppmerksomheten og innsatsen vår på mange flater og aktiviteter. Det er en velkjent utfordring at vi kan bli så redde for å gå glipp av noe, at vi egentlig går glipp av alt. Vanligvis vil advent og jul være full av gjøremål, forberedelser, mennesker, aktiviteter for mange av oss – og en desto stillere og mer ensom tid for andre av oss. Kan hende er dette litt annerledes for mange i år – hva gjør det med oss?

Jeg har full uke, må jeg innrømme, derfor har også julekalenderen blitt til utpå kveld og natt, stort sett. Men det har vært fint å stoppe opp hver dag og nettopp rette oppmerksomheten mot ulike sider ved julens fortelling. Og nå stopper jeg helt for i dag. Med velsignelsen: Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

DAG 10.

10.desember og 10.dag i julekalenderen. Den tiende lille boka handler fortsatt om de hellige tre konger. Den forteller om at de møttes i ørkenen, fant ut at de fulgte den samme stjernen, og ble enige om å reise videre i følge. Dagens tema er derfor fellesskap, eller skal vi kanskje si gruppearbeid? For fellesskap er jo virkelig arbeid for gruppa. Det kan være hardt arbeid. Derfor liker jeg at Korsvei-bevegelsen, som er mitt åndelige hjem innenfor kirken, har fire veivisere for det «å forenes med Jesus i kampen for livet i vår verden», og det er Søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere og fremme rettferdighet. Det heter altså «bygge» fellesskap, som understreker både at det er en aktiv handling og at det er arbeid.

Fellesskap kan være både det beste og det verste som finnes. Det vet alle vi som har fått oppleve å ha gode relasjoner med familie og venner, og vi som har opplevd å bli mobbet eller utstøtt fra vennegjeng eller arbeidsplass. Fellesskap kan være livredning og det kan være livstruende. Noe av det jeg liker med treenigheten, som egentlig kom inn i den kristne troslæren litt etter hvert, men blir synlig på litt ulike måter gjennom Bibelen, er at en treenig Gud er et fellesskap, helt på egenhånd. Fader, Sønn og Helligånd – eller mindre kjønnet: Skaper, Befrier og Livgiver – 1+1+1=1. Det er himmelsk matematikk, og den fromme munken i en av Graham Greenes romaner måtte så vidt jeg husker tylle i seg ganske mye vin i solsteika før han fikk det til å gå opp. Gud er et levende kjærlighetens fellesskap, som åpner seg mot verden og inviterer oss inn. Og vi er flokkdyr, flokken trenger oss og vi trenger den. Vi må bare sammen sørge for at vi så langt som mulig er en flokk der vi dyrker fram mangfoldet, tåler uenigheten, bekrefter og utfordrer hverandre, gir etter evne og får etter behov.

Når det gjelder ordet gruppearbeid, får jeg både gode og dårlige assosiasjoner. Selv var jeg en stille, flink og pliktoppfyllende elev, i en klasse med en del bråk og relativt lavt karaktersnitt. Da betyr gruppearbeid enten at du gjør jobben helt selv, men deler æren på fire, eller at du gjør din lille del og ser helheten spolere den. Som voksen har jeg derimot kunne oppleve energien og kreativiteten blomstre, i et gruppearbeid der vi utfyller hverandre og spiller hverandre gode.

De tre vise menn fant sammen i ørkenen, der det antakeligvis var få andre å leke med, og de hadde et felles mål. Vi aner jo ikke om de hadde mange krangler underveis, om de startet hver morgen med allsang eller meditasjon, om de laget seg grupperegler eller valgte en turleder. Men en felles retning og et felles mål hjelper ofte godt på samholdet, er min erfaring.

Gjennom dette året har jeg virkelig kjent på hva kirkens fellesskap betyr. Jeg har savnet intenst å kunne samles i Fagerborg, med de jeg kjenner godt og sånn passe og ikke i det hele tatt, samles ved nattverdringen og på kirkekaffen, synge salmene sammen så høyt vi kan, og diskutere dagens teologiske tema.

Advent er vanligvis fylt av fellesskap. Nå er de fleste offentlige møteplasser stengt, og vi får ikke samles annet enn med vår lille kohort – om vi er så heldige å ha noen. Derfor har vi i Fagerborg lagt opp til noen åpne turer i nærmiljøet på kvelden og noen åpne taktreff under taket på toppen av Stensparken, med avstand og det som hører til av smittevern, der vi tar med fakler, pledd og termos og lar samtalen gå. Mens vi gleder oss intenst til å kunne samles, være nær, gi en klem i de litt større fellesskapene. En gang i 2021.

DAG 11:

11.desember, dag 11 i julekalenderen, 11.kalenderboka. Ordet i dag er Oase. I ettermiddag hadde jeg som vanlig høypulstrening med en gjeng blide damer på toppen av Stensparken. Tussmørkt, kaldt og antydning til regn, så da var det bra å vite at noen ventet på meg der oppe. En knapp time med hard og variert trening til Bon Jovi, Pink, Taylor Swift, Kiss, Kristin Asbjørnsen gjør underverker. Da prosesserer jeg tanker og følelser, er nærværende i kroppen og pusten, kjenner gleden over musikken og fellesskapet. En treningsøkt er min oase. Det vil si: En av mine oaser. Daglige turer med hunden vår Milla er en annen. Bok i sofaen med tekopp. Telefonprat med mor eller en venninne mens jeg går ute mellom arbeidsdagens oppgaver. Kveldsmat rundt kjøkkenbordet med voksne barn når klokka nærmer seg midnatt. Og denne julekalenderen.

Ordet i dag er altså oase. Stedet for næring, hvile, påfyll, lading av batteriene, kall det hva du vil. Våre oaser kan se så ulike ut. Det er viktig å være oss bevisste hvor de er, og når vi trenger dem.

I kalenderboka er Maria og Josef fortsatt på vei gjennom ørkenen og det tærer på kreftene og drikkevannet. Josef sier til Maria: «Ikke vær engstelig. Gud passer på oss. Han vil gi oss det vi trenger.»

Om jeg nå legger bort tanken om at Josef kunne hatt et mer inkluderende språk og unngått å si han om Gud, kan jeg ta fram det andre poenget i Josef sin replikk. Om vi klarer å hvile i en slik tillitsfull tro, er det en gave. Det må bare ikke brukes som et lettvint åndelig svar i møte med andres smerte eller lidelse. Hvordan møter vi hverandre når erfaringen er at Gud ikke passet på, ikke ga oss det vi trengte der og da? Jeg kommer aldri til å slutte å mase om dette. Da min ett år yngre søster Gunvor døde som 15-åring, opplevde jeg at en del voksne kristne nettopp kom med slike svar som jeg opplevde lettvinte, selv om de kanskje bare var uttrykk for en tillitsfull tro og menneskers ønske om gi mening til det som var skjedd. Det funket ikke for meg. Jeg tror ikke det er en mening MED alt, men jeg har erfart en Gud som er nærværende og som kan skape dråper av lys, lindring, mening, velsignelse midt i mørket. Og så tror jeg tror jeg for så vidt at Josef har rett, at Gud passer på oss, i den forstand at ikke en spurv faller til jorden uten at Gud det vet, og at én gang, utenfor vår tid, skal alt bli himmelsk godt – en evig oaseJ.

DAG 12:

12.desember, dag 12 i julekalenderen, og den 12.lille boka. I dag står det om hvordan de tre vise menn kom til Betlehem, hadde mistet stjernen av syne i skyet vær, og begynte å spørre folk om nytt og om ryktene om en nyfødt konge. Når jeg leser det, tenker jeg på hvordan de siste fire årene har vært preget av diskusjoner og samtaler rundt nyheter, falske nyheter, sannhet og løgn, med utgangspunkt i en mektig og demokratisk valgt statsleder som daglig serverer usannheter uten å blunke.

Hva som er sant, er dessverre ikke alltid så lett å avgjøre. 90% av det vi ser ligger bak, ikke foran øyene har et klokt hode sagt. Våre forforståelser, fordommer, erfaringer, antakelser om hvordan ting er, vil langt på vei bestemme hva vi ser. Da jeg var i starten av tjueårene hadde jeg én god venn som jobbet i beredskapstroppen i politiet, og en annen som var en leder i Blitz-miljøet. Under en stor demonstrasjon foran den amerikanske ambassaden, hadde politi og demonstranter barket sammen, og begge mine kamerater hadde vært involvert. Deres fortellinger om det som hadde skjedd, var selvfølgelig svært forskjellige, uten at noen av dem kan sies å ha løyet.

Hva er løgn? Er det ok med de hvite? Skal vi si sannheten også når den sårer? Hva gjør det med oss å lyve?

”En god løgn kan gå fra Bagdad til Konstantinopel mens sannheten leter etter sine sandaler”, sier et arabisk ordtak. Baksnakking og ryktespredning, enten det er halve sannheter eller hele løgner, flyr fort og ødelegger mange liv. Sannheten bruker ofte mye lengre tid på å komme frem.

Det kan virke enkelt. Det åttende bud sier: Du skal ikke lyve. Ferdig med det. Løgnen skjuler mange ganger sannheten om oss selv for oss selv, og sånt blir det lite godt ut av. Og hvis tilliten mennesker i mellom ødelegges på grunn av løgn eller mistanken om løgn, da har vi mistet mye. For ikke å snakke om der mennesker krenkes av andres overgrep og løgnen skjuler det.

Bibelen snakker om å være ”sannheten tro i kjærlighet.” Jeg tror det er et klokt utgangspunkt. Vi skal ikke lyve. Ikke for oss selv, for da vet vi snart ikke hva som er løgn og hva som er sannhet. Ikke for andre, når det handler om å unngå ubehageligheter for oss selv. Bare hvis sannheten skader mer enn den gagner for den det gjelder. Som Ibsen lar sies i et av sine stykker: ”Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham også.”

Men vi skal gå sannhetens ærend med kjærlighet, drevet av ønsket om den andres og fellesskapets vel. Gjerne med den gyldne regel som en liten test: ”Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg”.

Så har vi de vanskelige situasjonene: En kvinne jeg kjenner er så dårlig på å si nei at hun må si hun er bortreist når hun blir spurt om å gjøre noe, i stedet for å si at hun trenger å være hjemme hos seg selv. Og hva med venninnen som endelig har brukt litt tid og penger på seg selv og fått fikset på håret og spør deg hva du synes, og du er veldig lite begeistret: Hvor ærlig skal man da være? Hva med prosjektet på jobben, hvor jeg ikke liker en kollega? Skal vi være ærlige på alt, si vår mening om alt, også når vi ikke er spurt? Hva med ungene, som spør oss ut om andre barns lidelser eller slemme menn? Hvor mye skal vi si? Eller: En venn som har et godt ekteskap, men likevel har vært utro – angrer veldig og vil aldri gjøre det igjen. Og lurer på om han skal fortelle det til kona, som han vet at da vil gå fra ham. Hvem skal bære byrden av hans handling og det valget om å eventuelt bryte opp, som ligger i den?

Jeg tenker: Det enkle svaret er at vi ikke skal lyve. Det lengre svaret er at vi ikke skal lyve, men at noen ganger skal vi det likevel. Da skal løgnen være ledsaget av god selvinnsikt, og vi skal kunne stå for våre motiver. For løgnen er lumsk. Og straffen tung: ”Løgnerens straff består ikke i at man ikke tror på ham, men i at han selv ikke lenger kan tro på noen.”

På denne adventsstasjonen tenker jeg gjennom sannhet og løgn, og venter på Gud som sa at han var sannheten.

DAG 13:

Ord for dagen, 3.søndag i advent 2020, med utgangspunkt i Matt.3, 7ff

Jeg poster en liten julekalender hver kveld i desember, der jeg tenker høyt med utgangspunkt i de 24 små bøkene i barnas gamle julekalender. I dag er det 13.desember, Luciadagen, til minne om den unge jenta som drevet av tro og nestekjærlighet nektet å bøye seg for makten og tente lys i mørket for noen av samfunnet mest utsatte. Husk å tenne lys i mørket!

Kalenderbok nr.13 handler om ledergruppa rundt kong Herodes, som slår hardt ned på all kritikk av den despotiske kongen og truer folk til stillhet. Kanskje kan vi si at maktkritikk er dagens kalendertema. Det passer egentlig godt, ikke bare med Lucia, men med Johannes, som er sentrum i dagens prekentekst.

Johannes døperen hadde nok ikke gått på kommunikasjonskurs. Der tviler jeg på at de anbefaler svovelprekener. “Ormeyngel!” roper han til fariseerne som kommer for å bli døpt. “Bær da frukt som svarer til omvendelsen! Og tro ikke at dere kan si til dere selv: “Vi har Abraham til far”. For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene.” 

Johannes svovler så det lukter svidd. Det gjør Jesus også. Men han svovler aldri mot folk som ligger nede, sloss med selvforakt, eller er utenfor. Han utfordrer makten, selvtilfredsheten, selvtilstrekkeligheten. Jesus setter på plass den som ikke tror seg å trenge Gud, trenge andre mennesker, trenge nåde. Han sier klart fra til den som tror det holder å ha en plettfri vandel, en riktig religiøs fasade, eller et etternavn med bra klang i menigheten. Jesus utfordrer den som i sin ondskap, likegyldighet eller grådighet bidrar til urettferdighet og lidelse for andre.

Bær da frukt som svarer til omvendelsen. Akkurat dét ble sagt, ikke bare til fariseere, men til alle omvendte. Det KAN høres med en moraliserende klang: Skjerp deg og levèr varene! Eller det kan høres som en nådefull utfordring: La Gud arbeide i deg og prege deg. For frukttrær kan jo egentlig ikke sies å jobbe hardt for å bære frukt. De bare gjør det. Så lenge de får riktige doser næringsrik jord, sol, luft, vann og beskjæring. Overført til oss mennesker tenker jeg at det er viktig å minne oss selv på at frukten ikke primært er noe vi selv jobber fram, men noe som vokser ut av at vi tar imot den varme, næring og omsorg som Gud selv gir oss.

Utfordringen er at vi alle har muligheten for både det gode og det onde i oss, og at Gud svært ofte arbeider gjennom folk. Dermed må vi aktivt velge hva slags spor vi skal sette, og være oss bevisst at vi er Guds hender og føtter i verden. “En tro uten gjerninger er en død tro,” skriver Jakob. Guds kjærlighet og godhet erfares gjennom at mennesker lever den ut i forhold til andre. Slik vi kan smake og glede oss over treets frukt, er det et mål at vi mennesker kan smake og glede oss over omvendelsens frukt hos hverandre: Kjærlighet, tilgivelse, tro og ro. Gi det videre.

DAG 14: TRUET.

14.desember, dag 14, og den 14.lille boka. I dag handler det fortsatt om Herodes – et maktmenneske som opplever seg truet. Truet er dagens ord.

Herodes er årsaken til begrepet Ramaskrik. I dagligtale betyr gjerne ramaskrik at noen skriker fordi de er virkelig opprørt over noe, for eksempel bompenger, vindmøller eller en dommeravgjørelse. Men historien bak ramaskriket kommer fra Bibelen: «I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage: Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer» (Matt.2, 18).

Kong Herodes følte seg truet av ryktene om barnet som var født og skulle bli en annerledes konge. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Jesus ble flyktning, bare noen dager gammel, men reddet livet. Dette markeres 2.juledag, midt i julegleden og julefreden. Så sammensatt ER jula, OG livet og virkeligheten. Derfor må vi snakke ærlig om livet, både i advent og ellers. Da vil lettere flere kunne kjenne seg igjen og oppleve seg inkludert i det store vi.

Et maktmenneske som føler seg truet, er livsfarlig, det har historien vist mange ganger. Men også folk flest kan bli ganske farlige om vi opplever oss truet. Slik jeg forstår en del av det som er skrevet om de 70 millioner som stemte på Trump i 2020, opplever de at de selv og deres kultur, verdier og den nasjonen de er stolte av, er truet. Hvordan motvirker man den opplevelsen, uten å gå på akkord med idealet om et samfunn som tåler mangfold og uenighet? Hvem kjenner jeg som opplever seg truet, og hva kan jeg bidra med for å skape økt følelse av trygghet?

DAG 15: NÅDE OG SANNHET

Dag 15 i julekalenderen. Den 15.boka forteller at Herodes løy for de tre vismennene og lot som han hadde godt i sinne. Sannheten kunne ikke komme fram; at han ønsket å finne barnet for å ta livet av det. Ett lag under der igjen er kanskje sannheten at Herodes var for redd, ensom og sint og med for mange lik i lasten, til å håndtere en mulig utfordrer til tronen.

Dag 12 reflekterte jeg rundt løgn, så i dag får jeg gripe tak i løgnens motsats: Sannhet.

Virkeligheten er kompleks, og dermed blir sannheten det ofte også. Bare tenk på søskenflokken, hvor alle tre ungene er hellig overbevist om at det var akkurat sånn konflikten startet – og de er helt uenige og skylder på hverandre? For ikke å snakke om når foreldrene deres krangler om årsaken til konflikt i forholdet og hvordan virkeligheten egentlig ser ut? Det finnes sjelden bare én sannhet, så et maktkritisk perspektiv og en tydelighet rundt sannhetskriteriene er viktig, om vi skal få en samtale som gjør oss klokere.

Hva er sannhet?, spurte Pilatus Jesus under forhøret i borgen i påsken. Jesus svarte ikke der og da, men tidligere på kvelden, under måltidet med disiplene sine, sa han at han selv var sannheten. Etter gudstjenesten en søndag hvor jeg hadde prekt om oppstandelsen, kom en kar bort til meg og spurte: Hvordan vet du at dette er sant? Jeg vet at det er sant, på en måte som preger livet mitt og valgene mine. Jeg vet det på en annen måte enn målbare, etterprøvbare sannheter, som at Ibsen skrev Brand og at kjøkkenbordet mitt er 72 cm.høyt.

Hvordan vet jeg at Jesus Kristus, barnet i krybben som vi venter på, er sannheten?

Jeg kan si at vi har solide funn knyttet til autentisiteten av bibeltekstene. Jeg kan si at svindlere ville valgt en enklere historie å fortelle verden. Jeg kan si at jeg har erfart Guds nærvær, en form for åpenbaring. Og så? Jeg har ikke sett det, jeg forstår det ikke, jeg kan ikke bevise det. Mange av mine nærmeste tenker og tror annerledes enn meg. Likevel vet jeg det er sant – i tro. Det er det viktigste jeg vet. Det er det jeg møter livet og døden med.

En av juletekstene sier at «Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Nåde og sannhet. Bra kombinasjon, tenk litt på denJ.

DAG 16:

16.desember, Dag 16 i julekalenderen. Den 16.lille kalenderboka dveler ved at Maria og Josef fortsatt er underveis, og treffer andre som også er tvunget ut på registreringsreise. Derfor stopper jeg ved det i dag: Fellesskapet rundt å være underveis.

Vi er alle underveis i en eller annen forstand. Underveis i livet, på reise rent bokstavelig, på flukt, i utdanning eller karriere, i troen, i samlivet … I mange kirker henger det et lite skip under taket, som symboliserer reisen vi er på gjennom livet, mot himmelens land; at vi er underveis, helt til vi dør.

Jeg tenker av og til at i noen miljøer er det bare målet; det å komme fram, som tillegges verdi. Da blir det å være underveis bare en transportetappe og lite å bry seg om. Noen kristne miljøer har hatt tendens til å feste blikket så langt fram, at livet her knapt blir noe å bry seg om. I andre miljøer synes det bare å være det å være underveis, som gir status, der det nærmest blir et poeng å ikke ta et valg, ikke ha noen tydelig mål, bare være underveis og på søken og prinsipielt åpen. Jeg ønsker meg nok en balanse, der jeg kan gi verdi, vekt og oppmerksomhet både til livet akkurat her og nå mens det leves, og til livsreisens mål. Bare da kan jeg være tilstede i de små, enkle tingene i hverdagen denne adventen 2020 – en samtale med en venn, et møte på skjermen, en tur i parken, en telefondate med kopp i sofaen, en treningsøkt i trappa ute – og SAMTIDIG ha en retning og innramming, en himmel, et større perspektiv over det helt nære.

En av våre mest kjente julesalmer løfter fram dette underveisperspektivet. Vi synger «Deilig er jorden» både i takk og protest, mens vi er underveis. I takk for alt som er godt og vakkert her i verden og livet, og i protest mot alt som er ondt og vondt og urettferdig. En av årets sterke julehilsener fra Den norske kirke er nettopp denne salmen, sunget av et mangfold av mer og mindre kjente stemmer, og minner om fellesskapet gjennom tid og rom, også når vi ikke kan være sammen. Fellesskap underveis i livet og underveis mot jul – også når vi ikke kan være sammen slik vi vil. Se denne før du gjør noe annet:

DAG 17

17.desember (faktisk er det dét enda) og dag 17 i julekalenderen. Den 17.kalenderboka forteller om hvordan Maria og Josef støter på stengte dører når de kommer til Betlehem og leter etter husly for natten og faktisk en fødestue. Jeg har selv født tre unger, en ut-av-kroppen-opplevelse bokstavelig talt, der naturen herjer og det meste var utenfor min kontroll. Å skulle vært på leting etter husrom da, ville gjort meg desperat. Dagens ord er FULLT.

Det kjennes som en evighet siden vi var på reise. Og siden alle somrene vi var på Interrail hele familien. Med tre små unger (pluss en gang en lånt Jesper) kunne det være både fantastisk og krevende. Med tre tenåringer også. Pluss svær, lysende grønn trillekoffert og diverse annet pikk-pakk. Kroppen min husker følelsen av å glede seg til å komme fram, noen ganger bare for å oppdage at det var fullt og at vi måtte lete videre.

Nå har vi stort sett teknologi som gjør at vi kan sjekke og booke all verdens på telefonen, og om det er fullt, så vet vi det gjerne lenge før vi ankommer. Kanskje vi har glemt hvordan det føles – å ankomme et sted, med desperat behov for trygg hvile, og bli tvunget til å søke videre? Kanskje har vi aldri opplevd å være på flukt, være direkte uønsket uansett hvor vi kommer, finne stengte dører? Men Gud har ikke glemt hvordan det føltes hin første advent og jul. Hva betyr det for min advent og jul nå?

DAG 18:

18.desember og dag 18 i julekalenderen. Den 18.lille kalenderboka forteller om at de tre vise menn slår leir utenfor Betlehem for natta. De våkner og har alle hatt den samme drømmen. En engel har vist seg for dem og advart dem om Herodes sine drapsplaner og sagt at de ikke må dra tilbake dit etter de har funnet barnet. For meg blir ordet i dag Drøm.

Både vismennene, Josef og mange andre i Bibelen opplever å få englebesøk i drømme, som veileder dem og gir dem klarhet i noe de står i. For meg er det litt rart, for jeg husker nesten aldri noe av det jeg har drømt.

Jeg vet at man kan trene på å huske drømmer – en kompis av meg fikk i oppgave på studiet sitt å skrive en drømmedagbok hver morgen som det første han gjorde når han våknet, og etter de første blanke morgenene husket han etter hvert stadig mer.

Jeg vet også at man kan være heldig om man ikke husker drømmer – som prest snakker jeg med en del mennesker som har altfor mange vonde drømmer, som gjerne speiler vonde erfaringer.

Som barn oppfattet jeg nok avgrensningen mellom drøm og fantasi som litt uklar, eller skal jeg heller si skjelningen mellom drøm og ønskedrøm? Jeg har minner om at jeg hadde noen superfine drømmer som stadig gikk igjen, om ting jeg ønsket meg , og at jeg i halvvåken tilstand fortsatte å drømme drømmen med en klar regi og den slutten jeg ville ha.

Det finnes en del kulturelle refreng, om jeg kan kalle det det, som tematiserer drømmen, type «Følg drømmen din» og «Du kan bli alt du drømmer om». Jeg tror ikke alle kan bli alt de drømmer om, heller ikke i vår privilegerte del av verden. Jeg vet heller ikke om et godt liv alltid handler om å følge drømmen sin – for min del hadde jeg aldri noen drøm om å bli prest for eksempel. Det er så mange andre faktorer inne. Da kjenner jeg meg mer igjen i noe Aristoteles visstnok har sagt: «Der dine talenter og verdens behov krysser hverandre, finner du ditt kall.»

En del av de jeg kjenner, særlig de som ikke er religiøse, synes jeg tror på mye rart og litt vel mye. Sammenliknet med dem, kan jeg kjenne på at jeg tror på mye som ikke kan måles, veies, empirisk bevises. På den andre siden kjenner jeg også en del som tror på mye flere greier enn jeg gjør og har mange flere «overnaturlige» erfaringer av spøkelser, engler og visjoner i drømme. Jeg tror det er sunt å ha et mangfold av folk rundt seg, så man ikke blir lurt til å tro at normalen er å være akkurat slik jeg er selv …

Det er sikkert mye mellom linjene i julefortellingen, som vi ikke vet. Men tenk om ikke vismennene hadde fått en advarsel i drømme?

Jeg drømmer nok mye jeg ikke husker. Kanskje har jeg også englebesøk i drømme jeg ikke husker. Uansett har jeg mye englebesøk i våken tilstand, av høyst jordiske engler. Dem finnes det mange av. Og vi kan selv være en for noen.

DAG 19:

19.desember, dag 19 i julekalenderen og 19.kalenderbok. Dagens bok forteller om stallen. Bibelforskere, arkeologer, historikere og andre diskuterer stadig om hvordan vi kan og skal tolke de konkrete detaljene i juleevangeliet – om Jesus virkelig ble født i Betlehem i Judea eller i Betlehem i Galilea, og hvorvidt han ble født i en stall eller i en 2.etasje. Jeg er ingen ekspert på akkurat dette, så jeg forholder meg til juleevangeliet slik det står i dagens oversettelser, og den virkningshistorien det har hatt gjennom to tusen år. Derfor er dagens ord fortsatt Stallen.

Jeg har veldig gode assosiasjoner til ordet stall. Som barn og ungdom var jeg som mange andre jenter hestegal, og jeg fikk min første betalte vaskejobb som tiåring og brukte pengene på ridetimer på Ekeberg. Jeg fikk innvilget valgfag i stallen i 8.klasse, og selv om det var en lokal stallmafia av jenter som var der aller mest og som ikke var til å spøke med, elsket jeg å være der. Enda bedre var det da jeg som ung voksen fikk en russisk hingst på fór i en stall i Lommedalen, og tilbragte utallige timer der med fóring, rengjøring, strigling, kos og tenking. Det er ofte en egen ro i stallen, som smitter.

Men etter å ha født tre unger på sykehus i Oslo, må jeg si at jeg virkelig foretrekker sykehus framfor stall å føde i, særlig en kald vinternatt. Og så lurer jeg på om han som eide stallen og ga dem plass der – det høres jo litt rart ut, om de kom til Josef sitt hjemsted, at ikke noen i storfamilien kunne hjelpe dem med husly, men kanskje var det bare for kaotisk og for fullt eller for kort tid til fødsel – jeg lurer i hvert fall på om han stall-eieren fant ut hva som skjedde i stallen hans? Om han skjønte hva slags fødsel han hadde gitt rom; hvilket barn han hadde gitt husly? Det må i så fall ha vært en ganske fin følelse av en riktig avgjørelse …

En julesalme, kanskje flere, husker ikke akkurat nå, sammenlikner stallen med vårt hjerte, som begge gir Jesus et husrom som ikke nødvendigvis er det mest imponerende. Vårt indre kan jo være preget av både gode og kjipe ting. Likevel er min erfaring at når jeg slipper Gud og mennesker inn som vil meg vel, gjør det hjertet godt. Når det holder med en stall, trenger vi ikke styre så mye før vi lar Gud slippe inn der. Men advent handler om å forberede Guds komme gjennom å rett og slett åpne døra og være til stede.

DAG 20:

20.desember, dag 20 i julekalenderen. I den 20.boka handler det om krybben, så det er dagens ord. For meg som ikke er vokst opp i nærheten av gårdsdyr, er krybbe bare noe jeg forbinder med jula og Jesusbarnet. Selv om jeg vet at den krybben sikkert var et godt brukt mattrau for stallens dyr før Jesusbarnet fikk låne den, har krybbe for meg et fromt høytidsskjær over seg. Krybbe hører liksom ikke til i min hverdag. Men Jesus gjør det. For å minne meg på at Gud kommer til meg og oss hver eneste dag hele året, ikke bare i jula, har jeg en julekrybbe som står framme hele året. Den er så liten og tåler så mye at det går fint. En helårs hverdagsjulekrybbe for hverdagstroen. Den minner meg daglig på den allmektige Gud som ga seg selv i våre hender som et hjelpeløst spedbarn. Og den minner meg på alle de barn som ligger i halm eller trau, eller på gata rundt om i verden, fordi de tilfeldigvis ble født i India eller Mali, Bolivia eller Moria. Julen feires i luksushus og flyktningeleirer, i slott og på gata. Julen må tåle at vi tar inn verden på godt og på vondt, for julens fortelling er i seg selv full av både glede og bekymring, fattigdom og rike gaver, englesang, kuruker og maktsyke herskere.

Denne krybben inkluderer en miniutgave av vår Jack Russel terrier Milla sammen med sauer, kyr, esler og kameler, og synliggjør for meg den tette forbindelsen mellom julemysteriet i Betlehem og hverdagen min her på St.Hanshaugen. Den krybben jeg ser mest på akkurat i disse dager, er nok krybbestempelet mitt. I en familie der vi har ulikt livssyn, blir Jesus-faktoren på julekortet svært lav, og da kompenserer presten med en av de fineste krybbeillustrasjonene jeg vet utenpå kovolutten, hentet fra en bibelutgave som het Godt Nytt.

Det sies at jula varer helt til påske – men jula er egentlig med oss alltid. Finn din hverdagsjulekrybbe eller hva som kan minne deg på den tette linken mellom jul og hverdag. Nettopp fordi Gud ble en av oss.

DAG 21

21.desember, dag 21 i julekalenderen. Den 21.kalenderboka forteller om hvordan vismennene, eller de hellige tre konger, begynner å fortelle folket i byen om spådommen; at en ny og annerledes konge er født i Betlehem. Mine assosiasjoner og tema i dag går i retning av selvoppfyllende spådommer og «overtro» – som i seg selv er et fascinerende ord.

Overtro brukes gjerne nedlatende; for å signalisere at det som omtales, ikke har noe forankring i det virkelige livet, i fornuften eller i vitenskapen. Overtro: da overdriver man vel da; tror for mye? Om vi tror på at det hjelper å legge visse blomster under puta en bestemt natt for å finne kjærligheten, vil det for noen være overtro, andre ikke, men det skader ingen. Om vi derimot tror på at mennesker som er albino er besatt av djevelen, er det livsfarlig for de som rammes – slike former for overtro må vi gå i rette med. Dessuten synes jeg vi skal utfordre hverandre på hva som egentlig er overtro: hva med en overdreven tro på at kontinuerlig økonomisk vekst og eskalerende forbruk er mulig og forsvarlig, for eksempel, er ikke det en overtro; faktisk en livsfarlig overtro?

Og hva så med undertro? Er det mulig å tro for lite? Jeg leste en gang i filosofien noe om «nothing-but-ness» = «ingenting annet enn.» Så vidt jeg husker, beskrev det en reduksjonistisk tankegang, der vi ikke tar inn ulike fenomener i deres mangfold og bredde – enten det er snakk om en fødsel, en forelskelse, en flygelkonsert eller fotosyntesen – men snevrer dem inn til for eksempel det som kan sees, måles, veies, telles og analyseres. For meg er det undertro, og den er ikke troverdig … Vi kan nok være både overtroiske og undertroiske på ulike måter.

På sosiologi lærte jeg at en selvoppfyllende spådom beskrev hvordan det at mange nok tror at noe skal skje, og handler ut fra det, kan gjøre at det faktisk skjer. Hvis alle blir redde for at vi går tomme for dopapir, og alle løper for å hamstre det, så går vi tomme. Litt i samme gata er tanken om at «jeg tror fordi jeg ser det.» Vi kan nemlig langt på vei også si motsatt; at vi ser fordi vi tror det (da mener jeg både religiøse og ikke-religiøse blant oss, for meg er alle livssyn en trosposisjon, siden ingen av oss kan bevise verken at Gud finnes eller ikke finnes). En av mine kloke lærere sa at «90% av det vi ser, ligger bak, ikke foran øynene.»  Jeg tror hun har rett, at langt på vei ser vi det vi tror vi ser, eller det vi forventer å se, ut fra den forforståelsen, de erfaringene og de fordommene vi har.

Tilbake til vismennene i Betlehem. De hadde tro på spådommen eller profetien om barnet som skulle bli født. Lyset som skulle komme til verden. I dag er det vintersolverv, solsnu, det går mot lysere dager, selv om det ikke nødvendigvis kjennes sånn.  «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden,» står det i starten av Johannesevangeliet (Joh.1, 9). I julen feirer vi at lyset kommer til verden, at Gud blir menneske og kommer til oss.

Tenn et lys i dag, for deg selv eller noen andre. Tenn et lys for tro, håp og kjærlighet. «Dere er verdens lys,» sier Jesus. Vær et lys i dag, på den måten du kan.

DAG 22:

22.desember. Dag 22. Den 22.kalenderboka tematiserer det himmelske lyset som ledsager barnet som er født. Tema i dag er altså lys, selv om jeg tjuvstartet litt på det i går, med verset fra Johannesevangeliet: «Det sanne lys kom nå til verden.» Jesus er verdens lys – det er ett av de mange bildene på Gud.

Lys er et veldig forståelig og konkret bilde: Uten lys, ingen fotosyntese, ingen luft å puste inn, intet liv. Lyset er livets kilde – Jesus er livets kilde. Det er også et tydelig bilde i mer overført betydning: Vi trenger lys ikke bare for våre fysisk-biologiske sider av tilværelsen, men for å holde sjelens mørke unna. For å få nye innsikter og se de neste skrittene vi skal gå.

Lys kan være mye forskjellig. Kunstig lys kan være skarpt, avslørende, kaldt, nådeløst. Enhver som har lys over speilet på badet der man går inn om morgenen, vet det. Og langt mer alvorlig: i andre deler av verden kan en lyskaster bety at døden nærmer seg for en rømling.

Levende lys er stort sett varmt. Det sprer varme, og det forskjønner mer enn det avslører. Det skaper liv i ansikter og en fortrolig atmosfære. Og holder mørket unna. Jeg tenker at Jesus er lys på denne siste måten.

Selv opplever jeg sjelden de store åndelige ”kick”, men jeg har en grunnleggende opplevelse av å være i Jesu lys. Der er det godt å være. Der blir jeg sett, med hele meg. Med mine talenter, muligheter og med mine dårlige sider. I Jesu lys er det ikke farlig om avkrokene og hemmelighetene i livet vårt trer frem. Det kan være smertefullt, fordi nedfrosne og bortgjemte vonde ting blir vekket til live igjen. Enten det handler om ting vi har blitt påført, eller ting vi selv har gjort mot andre. Men det kan være et nødvendig skritt på veien til å bli mer hel. Å være i Jesu lys og la det lyset skinne gjennom oss, er livgivende. Midt i alt som er. Og husk: Nå blir dagene lengre og lysere, ingenting kan stoppe det.

DAG 23:

23.desember, dag 23 i julekalenderen. Den 23.kalenderboka stopper opp ved englesangen julenatt. Tema i dag er lovsang; englenes lovsang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, blant mennesker Gud har glede i.» Omtrent alle gudstjenester tar vi del i dette englekoret når vi synger Gloria – som jeg savner det, i denne tiden med stengt kirke.

Ære være Gud i det høyeste, synger vi, og om vi skal plassere Gud noe sted, er det gjerne i retning oppover, i himmelen, i det høyeste. Samtidig handler julen i så fall nettopp om at Gud har retning nedover; ned til oss, ned i krybben som et sårbart lite nyfødt barn: Ære være Gud i det laveste, kan vi like gjerne synge, Ære være Gud over alt. Her og nå, midt i alt.

«Julestemning» er et begrep mer enn «påskestemning» eller «sommerstemning» – og stemninger kan være skjøre greier når de blir noe vi må leve opp til. Hva krever julestemningen, enten den er religiøs, tradisjonsforankret eller kommersiell? At vi bare har gode følelser? At alle tradisjoner følges? At vi har fått kjøpt og vasket og pyntet og ordnet alt?

Lydsporet til julen er englenes gloria julenatt. Da englene sang sin berømte lovsang over Betlehemsmarkene, hadde talsengelen først forkynt en stor glede for hele folket og hele verden. Engelen var sikkert glad, men jeg er usikker på om hen hadde skjønt greia om hen hadde fått en mikrofon opp i fjeset fra en ivrig reporter som spurte: Hva føler du NÅ?

Noen av oss trenger absolutt å kjenne mer på hva vi egentlig føler nå, og sette ord på det. Men for andre av oss kan det være motsatt – at vi kan finne hvile i å IKKE skulle ta tempen på oss selv og troen hele tiden. Vi kan være med og synge gloria og være takknemlige for barnet i krybben, Gud med hud, uten nødvendigvis å føle så veldig mye.

Lovsang kan være både høylytt og taus. Den kan være stemningsfull, eller mer «nedpå.» Vi kan uttrykke den alene eller sammen med noen andre. Lovsangen kan bryte fram både på grunn av og på tross av livets omstendigheter. I dag morges ble jeg del av lovsangen da jeg forrettet i en bisettelse som ble avsluttet med at vi sang «Deilig er jorden.» I takk og i protest. Lovsangen kan tåle og romme begge deler. Velsignet lillejulaften.

DAG 24

24.desember, siste dag i julekalenderen 2020, og vi er framme. Jeg gleder meg gudstjenester på Fagerborghjemmet og på kirkebakken utenfor Fagerborg kirke kl.15 og kl.16, med guttekor og trompetist og alt som hører til. Dagens kalenderhilsen blir dagens preken:

I dag er det julaften! Jeg kjenner mange som har gledet seg vilt til jul. Som koser seg i adventstiden, selv om de kanskje også kaver litt. Som gleder seg over god mat, julekonserter og -avslutninger, pynting og gavekjøp og adventskalender.

Og jeg kjenner en del som har grudd seg. Fordi de er ensomme, har familie som krangler eller sliter med rus, har for lite penger til å kjøpe fine gaver, har spiseforstyrrelser, sorg over noen de har mistet – eller bare fordi verden er så overveldende, ikke minst dette annerledes året, at jula også blir det.

Jula setter ting på spissen. Den er som et forstørrelsesglass. Det gode blir enda bedre og det som er vondt blir enda vanskeligere. Derfor elsker jeg at vi har en julefortelling som er full av både liv og død, kosmisk englesang og kuruker, slitne og glade mennesker, stengte og åpne dører, fellesskap og flyktninger, knuste drømmer og nye håp. Et evangelium som bringer godt nytt midt i en fantastisk og forferdelig verden: Frykt ikke, sa engelen, frykt ikke – for i dag, og i dagene som kommer, ropes det ut en stor glede fra eller utenfor alle kirker over hele verden – en glede som tåler livet på godt og vondt:

Frykt ikke! Fordi vi er aldri alene. Gud er blitt en av oss i Jesus og er alltid nær. Frykt ikke! Fordi Guds kjærlighet er sterkest, selv om det ikke alltid virker sånn. Frykt ikke! Selv om det er mange gode grunner til å frykte, og vi nok er mange som gjennom dette rare året 2020 har kjent ekstra mye på hvor skjørt og sterkt livet er og hvor lite kontroll vi har.

Ekte julestemning rommer både glede, sorg, håp og bekymring. Den første jula var faktisk ingenting på stell. Jeg har lest juleevangeliet sikkert 150 ganger; i kirken, i senga, på gata, i parken. Mange av oss kjenner det. Vi vet hvordan det går. Noen ganger hindrer det oss kanskje i å ta inn hvor rå denne fortellingen egentlig er? Tenk at Gud blir menneske, båret fram av en fattig tenåringsjente i et okkupert land, møter stengte dører i det han skal bli født, og blir flyktning bare noen dager gammel. Gud ble definitivt ikke født på solsiden.

I julen blir Gud menneske. Sann Gud og sant menneske på samme tid. Dét er julemysteriet. Jeg har lest og sagt det mange ganger, men jeg skjønner det ikke helt. Jeg bare tror det. Jeg tror at Gud er stor nok til å favne universet, være den kjærligheten og kraften som gir alt liv, og være den som redder oss fra det onde i oss og rundt oss. OG jeg tror at Gud vet hva det er å være menneske fordi Gud har kjent det på sin egen kropp. Vi er aldri alene.

Den første vi vet om som gir Gud navn, kaller Gud nettopp det: Slavekvinnen Hagar sier til Guds engel i ørkenen: ”Du er den Gud som ser – har jeg virkelig fått se den Gud som ser meg?” Gud ser oss, kjenner oss, vet om våre drømmer og hemmeligheter, alt det gode og kjipe. Gud ser oss med et godt blikk. Og Gud lar seg se, idet Gud blir menneske blant mennesker. Se og bli sett. Dèt er Guds juleprosjekt: Komme til oss, se oss, og la seg bli sett av oss.

Selv har jeg en helårsjulekrybbe hjemme på kjøkkenet, som inkluderer en miniversjon av hunden vår, Jack Russelterrieren Milla, midt blant sauene, kyrne og kamelene. Det minner meg på at Gud kommer til oss hele året, ikke bare i jula. Og den minner meg på hvor kort veien kan være fra julekrybben til hverdagen min på St.Hanshaugen.

Likevel er det ikke alltid så lett å finne Jesus. Enten vi opplever verden som så vond og vanskelig at det holder hardt å tro og håpe og elske – eller vi har hode, hjerte og kalender fylt av så innmari mange andre ting som skal være på stell når det er jul. Eller kanskje vi bare er på leting og savner noe som «river i hjertet», som Sondre Justad sang for noen år siden: «Gi meg noe som betyr noe; noe jeg virkelig har tro på. For jeg vil kjenne at jeg lever, kjenne at det river i hjertet.»

Juleevangeliet er ikke bare stemningsfullt. Det river i hjertet. Det «gir meg noe som betyr noe; noe jeg virkelig har tro på». Jeg tror på at vi er elsket av den Gud som har skapt alt og alle, og som gikk inn i menneskeslekten som en av oss og overvant døden. OG – som ber oss mennesker elske hverandre og se Jesus i hverandre. Jula er både en kjærlighetsgave og en kjærlighetsoppgave. Derfor er det så fint at vi sammen snart skal få synge «Deilig er jorden». I takk for alt som er godt og at Gud kommer til oss med redning, fred og håp. Og vi skal få synge i protest mot alt på jorden som ikke er deilig. Jesus kom for å vise oss hvem Gud er, elske og frelse menneskene, og overvinne dødskreftene. Så store ord må vi bruke – for så stort er det! Velsignet jul.

BØNN: Kjære Gud – takk for at du er den største julegaven av alle. Takk for at du kommer til oss med kjærlighet, tilgivelse, frigjøring, håp og framtid. Vi ber deg: Tilgi oss når vi gjør ondt eller lar være å gjøre det gode vi kunne gjøre. Hjelp oss å gjøre opp for oss der det er mulig. Gi mot til å leve og mot til å tro, midt i alt som er. Velsign oss som er samlet her i dag, og alle som står oss nær. Pass på alle som er på reise andre steder nå i jula. Hjelp oss å gjøre jula best mulig for hverandre. I Jesu navn, Amen.

PREKEN, 6.SØND.E.PINSE, LUK.5, 1-11

BRYGGEGUDSTJENESTE NEVLUNGHAVN 2020

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 5.kap.:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. ² Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. ³ Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.
⁴ Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» ⁵ «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» ⁶ Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. ⁷ De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. ⁸ Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» ⁹ For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. ¹⁰ På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» ¹¹ Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

                                                              Slik lyder det hellige evangelium

– Ærlig talt! Det må være en del ting mellom linjene som ikke er kommet med i vår fortelling. For hvordan kunne ellers Simon og de andre velge å følge Jesus, sånn på sparket? Kanskje hadde de ikke stappfulle kalendere og tre måneders oppsigelse på jobben og dyre boliglån – men de hadde et bosted, kanskje familie, et yrke, og sikkert noen tanker om hvordan livet kom til å se ut fremover. Så kommer Jesus og sier ”følg meg” – og de gjør det?! 

Vi kan vel kanskje gå ut fra at de visste om Jesus på forhånd, slik det står i linjene rett foran vår fortelling; at han allerede hadde begynt å undervise i synagogene rundt omkring og helbrede folk fra alle slags plager. Men likevel?! En ting er å ha hørt spennende ting om noen, fatte interesse for dem, høre på hva de har å si; noe ganske annet å satse hele livet sitt på NOEN på den måten?!

Hva følte Peter, Jakob og Johannes (og senere Maria Magalena, Føbe og flere andre damer også) da de gjorde det? Hva var det som fikk dem til å reise seg og følge ham? Spenningssøken? Magefølelse? Frustrasjon over hverdagen? En akutt åndelig overbevisning? Nysgjerrighet? Vi ser på fortellingene om de tre årene som fulgte, at disiplene ofte virker nokså uforstående til hva de egentlig er med på. De sliter med å sortere egne forventninger, drømmer, frustrasjoner, og Jesu ord om hvem han er og hva han skal gjøre. Men de reiste seg altså og fulgte ham; og det gjorde de resten av livet og inn i martyrdøden.

Selv om de underveis mange ganger krangler og misforstår og stikker av, så ender de opp med at hele resten av deres liv preges totalt av møtet med Jesus. Det er ganske sykt.

Ethvert jobbtilbud rommer en viss betenkningstid. Dette kallet fra Jesus var noe mye mer og annet enn en jobb, og tilsynelatende visste de svært lite om hva som skulle skje. De fikk bare vite at de skulle inn i et annet yrke; fra «fiskefanger» til menneskefanger. Eller som det står i den samme fortellingen hos Markus: Menneskefisker.

Jeg må innrømme at jeg aldri har likt tanken på verken å fange eller fiske mennesker. Det er som når vi snakker om å ”fiske stemmer” – det er noe manipulerende, uærlig, påtrengende, pushy over det. Som om vi må ta uredelige midler i bruk for at mennesker skal møte Den oppstandne Jesus Kristus. Mange slags folk, med mange slags motiver, har fisket og fanget mennesker og deres hengivenhet opp igjennom tidene; og det har langt fra bare vært godt. Jeg synes også jeg møter mange som nettopp har et slikt inntrykk av kristen misjon: at man fisker og fanger mennesker med makt og skjulte agendaer og slitsom pågåenhet. Det rimer dårlig med det bildet jeg har lært å ha av Gud – en Gud som setter fri, reiser opp og elsker.

MEN bildet med å fange og fiske mennesker er brukt rett inn i en sammenheng hvor han snakker til fiskere og sier at fra nå av skal arbeidsdagens innhold og mål være et annet; fokus et annet, dagsorden en annen. Peter og de andre får av Jesus en annen grunn til å leve og til å gå på jobben, til å stå opp og stå på: Evangeliet om Jesus skal nå ut over alt, til alle slags folk. Ikke for å lure, presse, manipulere eller undertrykke folk. Ikke for at det som snart skulle bli kirken, skal få makt.

Evangeliet om Jesus skal nå ut over alt, til alle slags folk, fordi det forteller at 1.Gud har skapt og elsker oss alle og hele verden, 2.at VI skal elske Gud og vår neste som oss selv, 3. at vi trenger redning fra vår mangel på kjærlighet og fra det onde i oss og i verden, og 4.at den redningen har Gud gitt oss i Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Siste ord er sagt, og det er ikke dødens ord, det er ikke alt som truer og overvelder og ødelegger oss og kloden, men det er Guds kjærlighets ord. Som vi sier i nattverdliturgien vår: Gud være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden!

Så lever vi i en verden med et rikt livssynsmangfold. Jesus kaller oss til menneskefiskere for at evangeliet om Jesus skal nå ut over alt, til alle slags folk, men det betyr IKKE at vi skal redusere våre medmennesker til evangeliserings-objekter og at vi har tapt om ikke alle tenker og tror det samme som oss.

Jeg er selv gift med en som ikke er religiøs, og har nære sekulære, muslimske og nyreligiøse venner. For to år siden utga jeg andaktsbok sammen med min gode venninne Bushra Ishaq, som er praktiserende muslim. Der skriver vi hver våre andakter om de samme tema, forankret i hver vår religiøse tro og tradisjon. Jeg tenker at jeg har verdens beste budskap i evangeliet om Jesus, og at jeg som prest er kalt til å rope det ut, i ord og handling, over alt, så troverdig, begeistret og smittsomt som mulig. Jeg unner alle som ønsker det å oppleve at kristen tro kan være tolkningsramme, kraftkilde, plattform og kompass i møte med livet og døden. Så erkjenner jeg at mange andre tenker og tror annerledes. Det beste jeg kan gjøre i det mangfoldet, er fortsatt å dele min tro på Jesus – og møte andre med den respekten, åpenheten, nysgjerrigheten og kjærligheten Jesus ville gjort og gjør. Og overlate resten til Gud.

MEN jeg må tilbake til denne headhuntingsprosessen til Jesus. En ting er at han selv virker nokså slumsete når han skal velge ut sitt lederteam til å dra dette vanvittige prosjektet: Å fortelle alle mennesker at Guds rike er kommet nær, og at de skal vende om og tro på evangeliet. Her er ingen byråer eller konsulenter inne i bildet, ingen personlighetstester eller 2.gangsintervjuer eller CV-er. Det ser ut som at Jesus bare går rett ut og ber en gjeng vanlige folk bli hans medarbeidere. Det høres risikabelt ut, men er samtidig et viktig signal til alle oss som definerer oss som en del av kirken i dag, eller lurer på om vi kan bli det. Jesus er ingen hodejeger. Han ber alle om å bli medarbeidere. Å bli en disippel er ikke for folk med spesielle (åndelige) anlegg.

Hvordan er en disippel, eller apostel?

Min gode kollega Knut Tveitereid har skrevet bok om å være disippel; ”en helt overkommelig disippel”. Han har sett på de 258 stedene i Det nye Testamentet hvor ordet disippel dukker opp i en eller annen form, og funnet noen mønstre, noe som går igjen. Han får 12 knagger:

Disipler er som folk flest – ikke snillere, frommere, enklere ….

Disipler er nyssgjerrige – de spør og graver og slår seg ikke til ro med at ”det finnes noe utover det vi kan se og ta på”

Disipler holder sammen; det vet at vi trenger å være team for å tro og dele tro

Disipler har tid og overskudd. De sørger for å leve slik at de har det, for de vet at det er godt både for de selv og for andre rundt dem

Disipler er sammen med Jesus (ber, leser, oppsøker alt som nærer troen)

Disipler er alltid under opplæring; ordet disippel kommer fra latin og betyr elev

Disipler har Jesus som idol

Disipler er ikke opphengt i bud og regler

Disipler er utadvendte (i betydningen opptatt av andre/ser andre)

Disipler er tjenere

Disipler betaler en pris

Disipler vil mye.

Jeg kjenner meg igjen i noe av dette. Andre ting vil jeg gjerne bli bedre på. Uansett vil jeg bruke denne Aposteldagen til å bli utfordret av Simon og de andre disiplene sin evne til å velge og satse når Jesus ber dem følge ham. Selv om det kan komme til å koste noe, så tror jeg det er verdt det. Jeg har erfart at det gode livet ligger gjemt i det å være disippel. Midt i alt som er. Både når livet er lekende lett og når det er krevende og vondt.

Den danske poeten og vitenskapsmannen Piet Hein har sagt noe som er blitt ett av mine livsmotto: «Det finnes en ro, som kun beror på at man er tro mot det man tror på.» Det finnes en ro, en indre fred, som avhenger av at vi tar jobben med å finne ut hva og hvem vi tror på, lener oss på, bygger livene våre på; hva som er verdt å stå opp for og kjempe for. Og så øve oss i å gjøre nettopp det, også når det koster oss litt. Tro og være tro. Jeg har erfart at det er et bra livsprosjekt, også når det stormer. Midt i alt som er.

Den danske poeten Helle Søtrup har skrevet verdens fineste oneliner av et dikt: «Knelende blir allting større, også jeg selv.» Når vi kneler for den Gud som er verdt å tilbe, som har skapt oss og elsker oss og alt som lever, og som kom for å redde oss og hele verden fra det onde i oss og i verden, da møtes vi med nåde. Og nåden gjør både Gud, verden og oss selv større. Går det an?

Psykiater Finn Skårderud har et sted skrevet om de kristne som «de ydmykes elite». En fyr ligger ved Dødehavet og leser Matteusevangeliet og får «et anfall av troslyst». «Men,» skriver han, «det gikk fort over, for så liten orket jeg ikke å bli.» En del kristen forkynnelse opp igjennom har gjort mennesket minst mulig for at Gud skal bli størst mulig. Vi er bare syndere og elendige, og må krype til korset, bokstavelig talt, for å nærmest bli frelst fra oss selv.

På den andre siden har du også de som gjør mennesket så stort, at det verken er plass til synd og sårbarhet, eller behov for Gud og frelse. Men troen kan også være et annerledes sted; et nådens sted, der jeg holdes fast i spennet mellom PÅ DEN ENE SIDEN å være skapt i Guds bilde, elsket og tilgitt, og speile Guds storhet og kjærlighet, OG PÅ DEN ANDRE SIDEN være både liten, sårbar, OG en synder, preget av det onde. Synden er alt det som ødelegger vårt forhold til Gud og til hverandre og til jorda vår, og nettopp fordi vi ALLE er syndere, og samtidig ALLE er elsket av den Gud som ga seg selv for oss og seiret over synd og død, kan vi være del av det ANNERLEDESFELLESSKAPET kirken er og må være.

Mitt favorittnavn på en menighet er navnet på en luthersk amerikansk kirke som heter «House of All sinners and saints», som ble grunnlagt og ledet av presten Nadia Bolz-Weber. Nadia var rusmisbruker og stand-up-komiker og ble prest, og ingen kan preke om nettopp synden og nåden som henne. Om menneskets storhet og samtidig vår skrøpelighet og avhengighet av Guds nåde. House of all sinners and saints; Huset for alle syndere og helgener, det er det vi er – velkommen inn, midt i alt som er, av fine og kjipe ting.

Om du bare skal huske én ting fra denne talen, så husk det jeg nå skal avslutte med – og som jeg ofte avslutter med. Det oppsummerer hva jeg lever og dør på, og hvorfor jeg sa ja til kallet om å bli menneskefisker og disippel:

Jeg har to kors som jeg ofte går med. Korset med bildet av en korsfestet Kristus minner meg på Gud korsfestet og alle andre korsfestede i verden. Det minner meg på at vi aldri er alene, heller ikke i livets mørkeste dager og kroker, og at vi aldri må slutte å bry oss om og stå opp for de blant oss som har det vondt. Det andre korset er tomt. Det minner meg på kraften i oppstandelsen; om den guddommelige kjærligheten som ga seg selv for oss alle og gjennom det en gang for alle vant over alt som truer og ødelegger oss og verden.

 

Nettet er fullt av gode råd for selvrealisering: på jobb og i nettverk; med kroppen og i Birken; i senga og samlivet. Selvrealisering innebærer ofte forsakelser på kort og mellomlang sikt, for å oppnå de langsiktige målene man setter seg. Mange nordmenn fulgte TVserien om “Team Ingebrigtsen” for et par år tilbake; denne løperfamilien fra Sandnes. Pappa og trener Gert framstår ikke akkurat som en varm og forståelsesfull coach, men krever absolutt alt av Philip, Jacob og Henrik: Ofre nytelse eller komfort på kort sikt, for å nå de målene man har satt seg på lang sikt.

I dagens prekentekst fra Korinterbrevet, kan Paulus sies å ta en Gert (eller kanskje er det Gert som har tatt en Paulus, eller Jesus, Gert gjør visst stadig det; han var for eksempel med og leste juleevangeliet i julevideoen fra Den norske kirke). Paulus bruker nettopp idrettsbanen som bilde i det som er dagens prekentekst:

Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! ²⁵ Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. ²⁶ Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. ²⁷ Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.

De fleste idrettshelter kjenner seg igjen i dette, bare spør Marit Bjørgen eller Petter Northug. Den indre kampen og selvdisiplinen – og selvopptattheten – kjenner alle som satser seriøst på å bli en ener på sitt felt. Men hva har dette med troen vår å gjøre? Finnes det en form for kristen selvrealisering?

 

Ja, det tror jeg. Og som annen selvrealisering krever den en viss innsats. Men som jeg sa i starten: Benjamins dåp minner oss på hva som er utgangspunktet for det kristne livet: Ikke våre prestasjoner og forsakelser, men at den Gud som har skapt oss og elsket oss fra første stund, i dåpen lar sin frelsende kjærlighet og nåde plaske over oss, uten at vi har gjort noe annet enn å være til og blitt båret eller gått fram til døpefonten. Nåden gir oss alltid en ny sjanse. Med dét som utgangspunkt, kan vi så utfordres på å hente fram det beste i oss selv, og øve oss i å elske.

Et par andre ord for kristen selvrealisering er helliggjørelse, disippelskap og etterfølgelse. Ikke akkurat sånt vi snakker om i sofaen etter gullrekka på fredag, eller over frysedisken på Kiwi. Men folkens, dette handler om hvordan vi lever troen i hverdagen vår. Hvordan vi bruker tiden, pengene, kreftene, talentene, stemmeretten, ferien vår.

Den tverrkirkelige Korsveibevegelsen sier at målet for det kristne livet er “å søke fortrolig fellesskap med Jesus Kristus, og forenes med ham i kampen for livet i vår verden”. Korsvei har utformet fire veivisere for det kristne livet: “Søke Jesus Kristus. Bygge fellesskap. Leve enklere. Fremme rettferdighet.” De veiviserne har jeg brukt jevnlig gjennom tjuefem år når jeg om kvelden tenker gjennom livet mitt, dagen min og valgene mine: Hva har jeg gjort i dag for å søke JK, bygge fellesskap, leve enklere og fremme rettferdighet? Hva har hindret meg i å gjøre det?

 

Søke Jesus Kristus. Hvordan gjør vi det? På forskjellige måter. I bønn, stillhet og samtaler. I natur og kunst. I lek og arbeid. I dåpens vann og nattverdens brød og vin. I møte med medmennesker. I kampen for livet i vår verden. Så enkelt. Og så vanskelig. Fordi vi bare kan se den usynlige Gud gjennom Ordet og gjennom alt det skapte. Og fordi Gud er så guddommelig kjærlig, radikal og kompromissløs at min menneskelige halvhjertethet og tilkortkommenhet blir så tydelig. Det går an å leve med, så lenge jeg husker at nåden er først og sist.

 

Søke Jesus Kristus. Der annen selvrealisering ofte innebærer strategisk nettverksbygging, handler kristen selvrealisering om å søke den Gud som var maksimalt ustrategisk når det gjaldt å bygge relasjoner her på jorda. Jesus var en verdighetsfanatiker, som oppsøkte og inkluderte de som var nederst på samfunnsstigen; de foraktede, utstøtte og marginaliserte: Landssvikerne, skurkene, de kronisk syke, de med tvilsom etnisk bakgrunn, enkene, de fattigste. Jesus talte makta midt i mot når det var nødvendig. Der annen selvrealisering ofte blir instrumentell når det forholdet til andre mennesker, det vil si at jeg bygger relasjoner med de som er nyttige for meg og gir så mye av meg selv som smart er, der handler kristen selvrealisering om å søke den Gud som gir alt; gir seg selv, for alle. Da går det ikke an å være taktiske eller nyttemaksimerende i forhold til andre mennesker. Det fungerer ikke å holde oss innenfor vår egen komfortsone. Det er ikke mulig å ha full kontroll.

 

Den andre veiviseren heter: Bygge fellesskap. Å søke Jesus Kristus er umulig uten å bygge fellesskap. Vi er skapt i Guds bilde, unike, m. et ukrenkelig menneskeverd og et personlig ansvar for hvordan vi lever våre liv. Men der annen selvrealisering primært handler om egen lykke, handler kristen selvrealisering ikke om lykke, men om fellesskap. Trollene i Dovregubbens hall sier: Troll, vær deg selv nok! Og er vi oss selv nok, blir vi troll. Det er himmelvid forskjell på å øve oss i å være oss selv, og oss selv NOK. Der annen selvrealisering handler om egendefinerte mål og ambisjoner, handler kristen selvrealisering om at jeg er skapt til fellesskap med Gud og mennesker og alt levende. Den innebærer å bygge Guds rike, som snur opp ned på vanlige forestillinger om innenfor og utenfor, fattig og rik, øverst og nederst på stigen. Det kan være både ubehagelig og frydefullt.

 

Jeg liker uttrykket “bygge fellesskap.” Det sier noe om at fellesskap er jobb. Mange av oss har både gode og dårlige erfaringer med fellesskap, og vet at det kan være hardt arbeid. Særlig når vi skal bygge mangfoldige og grensesprengende fellesskap a la Jesus, med alle slags folk, også de vi har fordommer mot. Også de vi er uenige med. I et klima av økende polarisering og med George Floyd høyt oppe i bevisstheten, er vi forhåpentligvis klar over at det innebærer hardt arbeid. Jeg møter stadig meg selv i døra, men jeg øver meg.

 

Bygge fellesskap. Det handler om å våge å se og bli sett. Alle mennesker har behov for å bli sett. Den som ikke tror det, har bare vært heldig m.behovstilfredsstillelsen. Selv friske spedbarn kan dø om de ikke får blikk, kontakt, berøring, samspill med andre mennesker. Enhver som har observert egne eller andres barn, vet at “Se på meg – se på tegninga mi/ tanna mi/ hvor høyt jeg kan hoppe” er av de mest brukte ord og uttrykk i en viss fase. Når vi blir større, roper vi sjelden høyt, men ganske mye av det vi sier og gjør, bunner i ønsket om å bli sett; om anerkjennelse.

Det er imidlertid stor forskjell på å utfolde og realisere oss selv FOR Å BLI sett og anerkjent, eller FORDI VI ER det. I det første tilfellet står det ofte mye på spill, det blir mye spisse albuer og posisjonering, og dårlige fellesskap. Hvis vi derimot er trygge på at vi er elsk-verdige og at vi er sett og elsket av Gud og mennesker, så kan vi la oss utfordre til å by våre omgivelser på alle de gaver og evner vi har.

 

Dåpen er verdens største kjærlighetserklæring. I dag er Benjamin blitt døpt, og Guds frelsende kjærlighet og nåde har blitt øst ut over ham, uten at han har gjort noe annet enn å være til og bli båret fram i fellesskapet. FORDI han allerede ER sett, elsket og anerkjent, kan han når han blir større utfordres på å bli den best mulige utgaven av seg selv og sette gode spor her på jorda.

 

Den tredje veiviseren heter Leve enklere. Vi kan ikke søke Jesus Kristus eller bygge fellesskap eller fremme rettferdighet uten å leve enklere. Leve enklere betyr å feste blikket på Jesus og se etter spor av det guddommelige i vår hverdag; det kan kreve mer stillhet og mindre tilgjengelighet på andre kanaler. Leve enklere betyr å redusere forbruket blant alle oss som har mer enn nok i overflod, slik at det kan bli mer til alle de (kanskje også noen blant oss) som har for lite. Leve enklere handler også om å sette de langsiktige målene foran de kortsiktige, og styre etter det. Som Paulus sin idrettsutøver. Ikke gjøre som Jakob, som valgte suppa foran førstefødselsretten da han var sulten. Det betyr at vi våger å gå glipp av noe; at vi bevisstgjør oss selv at i andre enden av et ja til noe ligger det nesten alltid et nei til noe annet, og omvendt. Vi kan ikke få eller overkomme alt. Der annen selvrealisering lett går ut på å skaffe seg mer av ting, penger, opplevelser, posisjoner, handler kristen selvrealisering om å forenkle. Feste blikket. Våge å gå glipp av noe. Være seg bevisst hva som egentlig betyr noe og hva som er mindre viktig. Velge og velge bort. En del av oss har lært mer om det denne koronavåren. Bibelen bruker bildet om perlen og om skatten i åkeren, som er verdt å satse alt på. Søk først Guds rike, sier Jesus. Før alt det andre vi begjærer og lengter etter. Da kan vi erfare at endel av det vi begjærte og lengtet etter, egentlig var erstatninger og avsporinger. Arnold Eidslott har fanget den smertefulle erfaringen: “Noen har tatt fra meg det beste jeg hadde. Hva det var, det vet jeg ikke, men at det var det beste, det vet jeg, for mine fylte hender gir meg ikke lenger glede….” – Noen hender er overfylt, andre er tomme. Da er vi inne i den fjerde veiviseren:

 

Fremme rettferdighet. Bibelen sier at Gud er en rettferdig Gud, men livet og verden er det definitivt ikke. Hvordan kan vi bekjenne en rettferdig Gud i en blodig urettferdig verden? Vi må fremme menneskeverd og rettferdighet. Gjennom å stå opp mot urett, enten den skjer i nabooppgangen, på lunsjrommet eller ute i verden. Gjennom å gi bort mer og dele mer rettferdig. Gjennom å kjempe for vern om Skaperverket, fordi de miljømessige konsekvensene av vår ødeleggende livsstil rammer de minst skyldige og mest sårbare aller mest.

 

“In God we trust” står det på den amerikanske dollaren. Hvilken Gud er det? Ikke Bibelens Gud i hvert fall. En bekjent av meg tok to Bibler, og av den ene klippet han ut alt som sto om sex, og av den andre alt som sto om penger, rikdom og eiendom. Den siste Bibelen ble mye tynnere enn den første. Bibelen har sterke formaninger mot pengenes makt. Jesus sier at vi ikke kan tjene både Gud og Mammon, men vil elske den ene og hate den andre. Han sier til den rike unge mannen som var svært religiøs og hadde alt på stell, at han må selge det han eier og gi alt til de fattige – “kom så og følg meg.”

 

Det forekommer meg at det er typisk norsk at vi gjerne vil få til gode ting, men uten at det skal koste oss noe. Vi vil være best i klassen i miljø, og samtidig øke oljeproduksjonen, reise mer og unngå grønne skatter. Vi vil være fredsnasjon, og samtidig ha en betydelig våpenproduksjon og -eksport. Vi vil framstå nøkterne og naturlige, men samtidig adoptere det som for ikke lenge siden var definert som luksusforbruk. Vi soler oss i aksjoner som viser vår giverglede og dugnadsånd, samtidig som det private forbruket og forskjellene mellom rik og fattig øker. Vi vil føle oss gode og lykkelige, og samtidig være opptatt av solidaritet og rettferdighet. Det går ikke. Vi må ofre noe.

Og kanskje finne større skatter enn vi ante?! Kanskje finne nye innsikter, andre gleder, større takknemlighet, mindre konsumhunger. “Den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad.” Jeg har etterhvert spurt svært mange mennesker om hva som gjør livet verdt å leve og jobben verdt å gjøre, og et stort flertall knytter det opp til det å kunne gjøre en positiv forskjell i verden og bety noe for andre.

 

Oppsummert: Kristen selvrealisering innebærer å øve oss i å elske Gud og elske vår neste som oss selv. Hver dag, i ord og handling. Elske, gjennom å søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere og fremme rettferdighet. Elske, gjennom hvordan vi daglig velger å bruke tiden, pengene, kreftene, talentene, stemmeretten vår. Så enkelt er det, og så vanskelig. Så må vi bare la Benjamin og alle andre dåpsbarn minne oss på den viktige rekkefølgen: At utgangspunktet ikke er våre anstrengelser og prestasjoner, men alltid er Guds betingelsesløse kjærlighet og nåde.

For en menighet jeg får være prest i! Så mye bra folk, fantastisk musikk, godt rom. Endelig fikk vi feire både dåp og nattverd i gudstjenesten kl.11 igjen. Her er dagens preken:

Men Jesus sa til ham: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. 17 Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ 18 Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ 19 En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ 20 Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ 21 Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husets herre harm og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ 22 Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ 23 Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. 24 For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.»

I Norge er vi ganske gode på svære folkefester, enten det er 17.mai, skifest i Kollen eller NRK sitt hurtigrutemaraton minutt for minutt. Denne våren har vært annerledes på grunn av pandemien, og vi har måttet klare oss uten store samlinger, uten festene og klemmene. Folkefest og fest er gøy! Men ikke alltid, for alle. Min erfaring har også vært at fest er der jeg ikke blir invitert, selv om alle andre blir det. Eller at fest er klumpen i magen når man selv har invitert til nyttårsfest og lurer på om folk vil komme. Vil noen feire med meg, danse med meg?

Dagens tekst forteller om en mann som vil holde gjestebud, stor fest, for mange mennesker. I Midt-Østen på Jesu tid var en festinnbydelse som oftest en todelt sak. I veldig god tid ble det sendt ut en invitasjon, ofte ledsaget av en egen festdrakt, som det ble forventet at gjestene hadde på seg når de kom til festen. Så kom en bekreftelse av invitasjonen når det nærmet seg. I og med at invitasjonene kom i så god tid, regnet man med at folk kom, særlig hvis de ikke hadde meldt noe annet etter første innbydelse. Hvis man da likevel ikke kom, ble det forstått som en blodig fornærmelse, nok til å utløse familiefeide eller stammekrig. For de som hørte Jesus fortelle denne liknelsen, var derfor nok avslagene fra de inviterte det mest sjokkerende, selv om det handlet om jobb, hjem, familie og andre prisverdige ting. De oppfattet nok da ikke at Jesus egentlig utfordret dem selv. Gjennom profetene hadde Gud sendt en foreløpig innbydelse til Guds rike. Men da Jesus kom, og alt var klart, vegret de seg, fordi det passet så dårlig. De hadde ikke tid. De hadde viktigere ting å ta seg til. De ville kanskje pleie andre og viktigere nettverk?

Jeg kan kjenne meg igjen. Selv om jeg er prest og er så heldig at jobben min gjør at jeg tenker, snakker, ber og praktiserer tro mye av tiden min. Gamle biskop Hille sa visstnok at ”Gud kalte de minst fromme blant oss til prester for å bevare oss i troen,” og det tror jeg så gjerne. Det er så mange mer og mindre gode og viktige ting, som roper høyere i hverdagen enn Guds stemme og mine åndelige behov. Tiden som er satt av til bønn, bibellesning og stillhet med Gud, stjeles stadig av mer synlige og presserende ting. Jeg dropper jo aldri å spise, pusse tenna eller trene; det merkes altfor fort på humøret, ånden og energien. Konsekvensene av å droppe egentiden med Gud kan synes mindre merkbare, sånn i første omgang. Men jeg trenger tid med Gud for å klare og virkelig ta inn og bli preget av den kjærligheten, styrken, tilgivelsen og håpet Gud vil gi meg. Gud kan ikke fylle meg med sine gaver, om hode, sinn, kalender og hjem allerede er fullt av alt mulig annet. Gud, som elsker oss, lever i oss i hvert pust, og aldri slutter å invitere til fest.

Tekstene i dag tegner bildet av en favnende, sjenerøs og sanselig Gud, som skaper fest og fellesskap. Det gamle testamentet gir oss for så vidt ganske ulike gudsbilder, og minst to spor kan sees: Ett spor som understreker den nidkjære, strenge, ekskluderende Gud, som har sitt eget utvalgte folk han bryr seg om og ingen andre, – og ett annet gudsbilde som speiles i dagens tekster, hvor Gud ønsker fellesskap med alle, og inviterer til fjells, til gjestebud og fest med margfulle retter og gammel, klaret vin, for alle folk og alle slags folk. Bibelen er inspirert av Gud, men skrevet av menneskelige forfattere, preget av sin tid og sine livssituasjoner, og vi må bare tåle at tekstene maler fram et sammensatt og tidvis motsetningsfylt gudsbilde; at Gud alltid er større enn det som kan fanges i mennneskelige tekster og uttrykk. Men jeg vil si at det er særlig dette siste bildet, av gjestfrihetens Gud som inviterer alle slags folk, som forsterkes i mange av Det nye Testamentets fortellinger og Jesu menneskeliv på jorden.

En fest for og med alle folk og alle slags folk. Det høres jo flott ut. Men det er også et krevende prosjekt. Mange ganger er fester nokså homogene: det er mennesker fra samme miljø, samme økonomiske klasse, samme livsfase, tro, politiske ståsted, jobbmiljø, nabolag, som har fest sammen og inviterer hverandre. På Jesu tid var dette minst like sterkt. Det var en gjensidighets tankegang som innebar at den som ble invitert et sted, alltid inviterte tilbake, til en fest på samme nivå, altså at man bare inviterte folk fra samme sosiale sjikt. En fest for alle folk og med alle slags folk – en real gudsrikefest – kan ikke se sånn ut. Den kan bli virkelig spennende nettopp fordi man kan møte helt andre mennesker, innsikter, uttrykk og innspill enn det man pleier.

Jeg var i en førtiårsdag for en stund siden, hvor jeg ble sittende mellom en turbo og selvtilfreds men hyggelig finansfondsforvalter og en inderlig buddhistisk chant’er. Begge kom fra miljøer jeg er ganske ukjent med. Det var utrolig spennende! Samtidig var det litt slitsomt, fordi de og vi manglet felles koder, meninger og engasjement. Fester for alle, med alle, er ikke bare-bare.

Tekstene våre i dag er ”vakre” og god lesning. Men både da og nå kan de også skape ubehag. Ordene fra Jesaja om gjestebudet på fjellet for alle folk, var kanskje best å høre for de som hadde trodd de var utenfor, eller de som virkelig ønsket at alle folk skulle være invitert og høre til på Guds fest. Vanskeligere tekst for de blant tilhørerne som hadde eierskap til Gud og følte seg som de utvalgte. Dette inkluderende gudsbildet og dette bakvendtlandet av et gjestebud kunne vel bli et alvorlig anslag mot både selvfølelsen og troen til de som oppfattet seg som en religiøs elite og bedre enn andre, når man risikerte å komme sammen med helt feil folk på festen.

Når det gjelder fortellingen om mannen som inviterte til gjestebud, var nok også den til trøst for den som vanligvis ikke ble invitert i bursdag og fest. Også denne fortellingen var finest for den som ønsket seg et mangfoldig fellesskap rundt bordet, eller den som brenner for rettferdighet og likeverd for alle. Fortellingen var nok vanskeligere å høre på for den som skjønte at teksten var ment å nettopp utfordre tilhørerne selv; de som visste med seg selv at de prioriterte alle slags gjøremål foran fellesskapet med Gud, eller som ønsket seg en eksklusivitet over nettverket til Jesus.

Hva med oss som hører tekstene i dag? Vi som er her i kirken i dag, har nok litt ulike erfaringer, personligheter og forhold til tro. For noen av oss er det viktigere enn alt annet å få malt opp et stort og sjenerøst gudsbilde, av en Gud full av nåde, som står med åpne armer, festhumør og stor glede og tar imot alle som vil komme. Utfordringen blir da: Våger vi å tro at det er sant og leve og tro ut fra det? Gir vi det gudsbildet og den invitasjonen videre til Kristian som i dag døpes inn i det fellesskapet, og alle våre andre barn? Den første utfordringen er derfor: Tør vi å ta imot Guds invitasjon til fellesskap og dele den med andre?

Den andre utfordringen denne teksten gir oss, kan formuleres sånn: Klarer vi selv å være nådige og inkluderende og elske mangfoldet, eller vil vi helst være på fest med ”de rette folka”; de som ligner oss fordi det er mer ukomplisert og komfortabelt? Gud vil tydeligvis at himmelen skal være stappfull og mangfoldig.

Tekstens tredje utfordring hører jeg slik: Klarer vi å prioritere sånn at vi setter av tid og rom til Gud, tid og rom for å la troen vår vokse?

Jeg synes ikke alltid det er lett. Jeg sovner lett midt i aftenbønnen, glemmer å lese Bibelen for min egen skyld, når jeg ikke skal forberede preken eller finne et andaktspoeng, og lurer på hva som er Guds stemme når jeg har alle slags tanker i møte med en viktig avgjørelse. Samtidig opplever jeg stadig det jeg forstår som Guds nærvær og nåde, midt i alt som er av gode og vonde dager. En indre fred, en kraft til å holde ut, en opplevelse av å være del av noe mye større enn meg selv.

Vi nærmer oss slutten av denne prekenen. Jeg må innrømme at det er to ting jeg liker skikkelig dårlig i denne fortellingen om gjestebudet, om vi skal forstå det som et bilde på den festen Gud inviterer oss alle til: For det første: Jeg misliker sterkt at de fattigste og de mest utstøtte og sårbare først inviteres inn i andre runde. Men som flere andre bibeltekster beskrives nok her i utgangspunktet bare det som var vanlig praksis, ikke Gudsrike-idealet.

Min andre innvending er at det er skikkelig usympatisk at verten blir barnslig grinete hevnlysten og vil fylle festen sin, for å sikre seg at ingen av dem som var innbudt og takket nei, plutselig kan komme inn likevel. – Hva er greia, Gud?? Den harde slutten viser kanskje først og fremst at Gud bryr seg og at det er et alvor over valgene våre i hverdagen. Vi kan ikke bare utsette og tenke gjennom de store spørsmålene rundt hva vi tror på og hva som gir livet mening, selv om hverdagen for mange av oss er fylt av andre ting. Tro er for viktig til det!

Vår kirke har to sakramenter, eller det Luther beskrev som «synlige tegn på Guds usynlige nåde»: Dåp og nattverd. Begge innviterer oss inn i den store gudsrikefesten, og gjennom vann og ånd, brød og vin, ord og fellesskap, blir Guds frelsende kjærlighet noe vi konkret kan ta i mot. I dag er Kristian blitt døpt, og har blitt del av den verdensvide kirkes mangfoldige fellesskap. Han er blitt tegnet med korsets tegn, til minne om at han tilhører den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus; den kjærligheten som er sterkere enn døden og sterkere enn det onde i oss og i verden.
Senere i denne gudstjenesten inviteres vi alle til nattverd-bordet, som kan sies å foregripe den store gudsrikefesten ved tidens ende, når en gang himmel og jord skal nyskapes og alt bli himmelsk godt og rettferdig. I nattverden får vi som i dåpen ta i mot denne frelsende kjærligheten som er sterkere enn døden.

Så folkens: La oss ta imot og takke ja til Guds invitasjon til fellesskap og fest – midt i alt som er. La oss øve oss i å gi Gud og troen rom i hverdagen. Og la oss gjøre som Gud: Invitere alle slags folk til fest, så Guds hus kan bli fylt, så mye vi får lov til.

Dagens tema er ekstremt viktig, vanskelig og vakkert!! Det er så mye jeg vil si, at det går litt i ball for meg – dette er jeg opptatt av hver eneste dag. Samtidig vet jeg at svært mange kjenner på avmakt, dårlig samvittighet eller irritasjon når vi snakker om det. Jeg skal gjøre så godt jeg kan med denne prekenen!

Verdens eldste yrke er gartner og naturforvalter. I den jødiske og kristne skapelsesfortellingen satte Gud det første mennesket til å dyrke og passe på Edens hage. I dag er hagearbeid og opplevelser i naturen blant nordmenns favoritthobbyer – kanskje enda mer denne våren 2020. Likevel er vi ganske dårlige til å ta vare på Guds skaperverk – både naturen og menneskene som avhenger av den.

Bibelen forteller oss at alt er skapt og elsket fram av Gud, og at Gud var såre fornøyd med sitt Skaperverk. Salmenes bok beskriver hvordan fosser og fjell tar del i tilbedelsen og lovsangen til Gud, og flere steder – for eksempel i salmene og i Jobs bok – kan vi lese hvordan Gud selv viser til Skaperverkets skjønnhet, bestandighet og velde som uttrykk for den guddommelige storhet. Mange av oss har opplevd dette – roen, ærefrykten, undringen, gleden – i møte med naturen. Nordmenns viktigste, vakreste og mest brukte katedral.

Jesus sier at det største budet er kjærlighetsbudet – at vi skal elske Gud og vår neste som oss selv. Bibelen er full av konkrete eksempler – det handler om å gjøre godt mot andre, gå den ekstra milen, dele av vår rikdom, være rettferdig, vise ekstra omsorg for de mest utsatte og sårbare. Gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Miljøengasjement er del av alt dette.

I 1.mos 9 hører vi om pakten Gud oppretter med Noah, hvor regnbuen er paktstegnet. Syv ganger understreker Gud at pakten med Noah gjelder alle mennesker og hver levende skapning.  Hele jorden med fugler og fe og alle ville dyr er omfavnet av Gud i pakten. På tilsvarende måte kan man forstå et utvidet kjærlighetsbud – vi skal ikke bare elske vår neste i form av våre medmennesker, men alle levende skapninger. I den samiske tradisjonen fortelles det at i gammel tid kunne alle dyrene, trærne og alt som finnes på jorden, tale. Og at på dommens dag skal de igjen få denne evnen tilbake. Da vil alle naturens skapninger som har vært under menneskets herredømme, tre fram og anklage oss. Vestlig tradisjon har begrenset Jesu ord om å elske sin neste til bare å omfatte mennesket. Resten av skaperverket har ofte blitt definert ut fra menneskelig nytteverdi. Men det er dårlig teologi.

Praktisk talt all forskning på klima og miljø forteller oss at vi er inne i en veldig farlig utvikling som kan få katastrofale konsekvenser. At denne utviklingen etter all sannsynlighet er menneskeskapt, og rammer verst de som fra før er mest fattige og sårbare OG minst skyld i problemene. Og at vi kan snu – hvis den politiske og økonomiske viljen er sterk nok. Hvordan kan det da ha seg at vi som kristen-Norge, som kirke, som troende mennesker, ikke bryr oss mer? Jeg skjønner det ikke.

Jeg skjønner at man kan føle på ubehag og avmakt. Det gjør jeg selv.  Jeg skjønner også at hverdagstravelheten, tilsynelatende enklere utfordringer på det globale plan, og personlige bekymringer, tidvis kan overskygge noe så stort og krevende som miljøarbeid og vern om Skaperverket. Det gjør det for meg også. Selv om jeg er overbevist om at pandemi, finanskrise, flyktningekrise og klimakrise henger tett sammen – og at vi ikke kan løse de problemene vi står overfor uten å ta tak i klimautfordringene.

Men hvorfor er det praktisk talt bare Korsvei-festivalen som får anstendig karakter på sin grønne profil av de 23 største kristne sommerstevnene og festivalene? Hvorfor er det så mange kristne som hevder at kirkens ledelse snakker altfor mye om miljø og klima, når det samtidig viser seg at dette er så langt nede på agendaen i praktisk handling for de fleste av oss? Hvordan er det mulig å tenke at dette IKKE er et helt sentralt anliggende for troen vår, når det handler om livsmuligheter, bevaring og utfoldelse for det Gud selv har skapt? Jeg skjønner det ikke.

De fleste mennesker tilhører en tro eller et livssyn som gir oss en grunnleggende forståelses- og tolkningsramme for livet, og som påvirker valgene vi tar som enkeltmennesker og samfunn. Å forankre arbeidet med miljø, klima, rettferd og bærekraft i religion og livssyn er derfor svært viktig. I mange områder i verden representerer menigheter og trossamfunn den beste, og kanskje den eneste velfungerende infrastruktur, med stor påvirknings- og mobiliseringskraft. Sammen kan vi bli verdens største miljøbevegelse. Men det er vi ikke nå. Da må vi forstå klima- og miljøarbeidet som en integrert del av troen – ikke noe litt sånn på siden for de grønneste aktivistene blant oss. Da må vi forkynne, be, feire gudstjeneste og leve hverdagen ellers på en måte som holder tro, teologi og miljøaktivisme sammen. Arbeidet med Grønn menighet kan hjelpe oss til det.

Jeg får stadig høre at jeg er en god predikant, men at jeg snakker litt mye om miljø, klima og rettferdighet. Og det gjør jeg. OG jeg snakker mye om Jesus, synd, nåde. Om korset og frelsen. For meg henger det sammen.

Miljø- og klimaengasjement handler for kirken og teologien om gudsbilde, menneskesyn, nestekjærlighet, avgudsdyrkelse, rettferdighet, synd og nåde. Vi bekjenner en skapende, kjærlig og rettferdig Gud i en blodig urettferdig verden – hvor ekstremvær og tørke skaper konflikter, vann- og matmangel, og sender stadig flere på flukt. Vi bekjenner en skapende, kjærlig og rettferdig Gud i en febersyk verden – hvor stadig flere arter utryddes og hvor stillehavsøyer forbereder varig evakuering av befolkningen de neste årene, fordi havnivået stiger pga global oppvarm-ing. I vår vestlige verden har vi en livsstil og et forbruk OG dermed som troende også en trospraksis! – som hver dag bekjenner at dagens og morgendagens barn og ungdom – ikke minst i andre deler av verden – er mindre verdt enn oss. For HVIS de hadde blitt anerkjent som like verdifulle i Guds og menneskers øyne, så hadde vi jo klart å legge mye mer press på myndigheter og næringsliv gjennom vår stemme og vår forbrukermakt, så dette hadde vært høyere oppe på agendaen! Det blir fortsatt altfor mange fine ord og lite konkret handling. Pandemien har vist oss hva vi kan få til av endringer når vi forholder oss til noe som en krise. Skal vi få til noe, må klimakrisen oppfattes som krise – også i et religiøst og teologisk perspektiv.

Kristen tro sier at Gud er himmelens og jordens skaper og frelser. Hele skaperverket inkludert oss mennesker er del av Guds frelsesplan. Paulus skriver i starten av Efeserbrevet: «Han (Gud) ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.»

En gang skal Gud nyskape himmel og jord. Men inntil da har vi fortsatt den samme gaven og oppgaven som Gud ga de første menneskene: Å elske og tilbe Gud, gjennom å ta imot Guds nåde, dyrke og passe på livets hage og elske vår neste i ord og handling.

Ingen kan gjøre alt. Men alle kan gjøre noe. Det finnes tusen grønne muligheter – og det fine er at selv om det koster oss litt, så gjør det godt, ikke bare for andre, men for oss selv :)! Kjøpe og kaste mindre, snakke, leke og danse mer, fly og kjøre mindre, toge og sykle mer. Gi penger, stemme eller lobbyarbeid til til grønne organisasjoner og bevegelser. Kjøpe mer miljøvennlige og rettferdige varer. Be for skaperverk og klimaofre. Preke om hvordan tro og miljøarbeid henger tett sammen. Hver og en av oss har et ansvar for å holde dette høyt oppe på dagsorden, både i våre egne liv, og i kirkens og samfunnets diskusjoner og handlinger. Real omvendelse må til – stadig vekk. Vårt arbeid i Fagerborg med å være Grønn menighet er en måte å holde dette varmt på, og gjøre ord til bønn og handling. I Skaperens, Befrierens og Livgiverens navn!

I morgen er jeg ikke i byen, men en av mine forgjengere i Fagerborg, Anders Kjuus, holder fortet, sammen med kantor Gjermund, kirketjener Johanna og flotte frivillige. I tillegg kommer elever fra Munch videregående og bidrar musikalsk. Hermed anbefalt. Møt opp og fyll kirken så mye vi har lov til:).
Jeg ville gjerne hørt Anders preke over misjonsbefalingen. Det er en tekst vi hører lest svært mange søndager som del av dåpsliturgien, og som kan vekke både positive og negative assosiasjoner, avhengig av hva slags ståsted og erfaringer vi har. Deler igjen min preken fra søndag før pinse, der tema nettopp var misjon. Velsignet søndag, midt i alt som er.

Dette hellige evangelium står skrevet hos Johannes i kap.15: Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. 27 Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av. (slik lyder det hellige evangelium)

«Dere skal også vitne.» Hvordan føles det? Hva betyr det for deg?
Min erfaring er at det å vitne om sin kristne tro oppleves veldig ulikt. Har man vokst opp med krav og prestasjonspress rundt det å evangelisere, har man kanskje fått det langt opp i halsen. Hvis man bare assosierer misjon med kultur-imperialisme, maktovergrep og religiøs indoktrinering, er det heller ikke noe honnørord. For de blant oss som er vokst opp i en misjonsorganisasjon eller selv har vært ute som misjonærer, forbindes det kanskje først og fremst med offervilje, pionerånd, nestekjærlighet og giverglede.

Uansett må vi forholde oss til det. Fordi Gud kaller oss til å vitne og dele tro. Fordi vår kirke i sin nasjonale visjon forstår seg selv som en «bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke» – og det kan Den norske kirke bare være om vi er det, sammen. Når under 50% av medlemmene nå døper barna sine, er det en utfordring. Og vi må forholde oss til misjon fordi det i et stadig mer sekulært Norge, med et økende mangfold av livssyn og religioner, er behov for klok, respektfull og troverdig misjon.
Norsk Monitor er en undersøkelse der Ipsos MMI har stilt de samme spørsmålene til et representativt utvalg i den norske befolkningen annethvert år siden 1985. «Tror du på Gud?» er ett av disse spørsmålene, og siden 1985 har det skjedd store endringer i svarene på dette. 2013 var det første året en like stor andel (38%) svarte ja og nei på spørsmålet. To år senere, i 2015, var de ikke-troende for første gang i flertall, og i tallene for 2017 var det 12 prosentpoeng flere som ikke tror på Gud i Norge, enn som tror. Nær halvparten, 46 prosent, svarer nå at de ikke tror, mens 34 svarer at de tror på Gud, og det er færre religiøst troende blant de yngre enn de eldre.

Stadig flere av de jeg møter har ingen religiøst troende mennesker blant familie og nære venner. Det vil si; de vet ofte lite om andres personlige tro eller livssyn. Tro regnes som veldig privat, og mange har svært lite ord for det. Når mange i tillegg har en oppfatning om at religion er årsak til og driver i konflikter rundt om i verden, og har tilsvarende stor skepsis mot religiøs påvirkning (selvfølgelig med rette, om man har opplevd usunn og ødeleggende forkynnelse), er det ikke rart at mange mangler gode og nære personlige erfaringer med troende mennesker og miljøer. Tidligere undersøkelser har vist at kirken scorer på topp hva gjelder folks konkrete erfaringer med sin lokale kirke, men vi scorer på bånn på omdømme. Fordommene er mange og erfaringene få – da kan veien bli lang til tro. Og klok, troverdig og respektfull misjon er desto viktigere.

Religionskritikk er viktig og nødvendig. Historien har vist oss at religion kan hente fram det beste og det verste i oss mennesker. Religion kan legitimere og mobilisere til undertrykkelse og diskriminering, vold og folkemord, terror og hjernevask. Men religion kan også gi kraft til nettopp å kjempe imot alt som truer menneskeverdet og fellesskapet; fylle mennesker med mot og nestekjærlighet. Gud og Bibel ble brukt på begge sider i kampen mot slaveriet, i apartheidkampen, under 2.verdenskrig. Som kirke må vi øve oss i å snakke åpent både om de feilsteg og svik som blir begått i troens navn, og alt det gode som skjer. Men hva med sekulærkritikk?

Hver vinter er kollega Anders og jeg på besøk i alle 10.klassene på Fagerborg skole. De har da hatt seks uker med religionskritikk, og så inviterer de presten på «Grill en prest.» Det er veldig gøy – elevene er vel forberedt og engasjerte og kommer opp med små og store kritiske spørsmål, og vi svarer så godt vi kan. Men jeg måtte utfordre dem også: Religionskritikk er viktig – så lenge den er saklig og nyansert – men hvor mye sekulærkritikk er det rom for i samfunnet vårt? Jeg må stadig svare for hvorfor og hvordan jeg kan tro på en Gud – men når jeg spør mine ikke-religiøse venner, er det svært sjelden at noen av dem er blitt spurt om hvorfor og hvordan de kan la være å tro på en Gud – selv om det store flertall av verdens mennesker fortsatt er religiøse, og vi strengt tatt verken kan bevise eller motbevise at Gud finnes og har skapt verden og alt som er i den. Å være ikke-religiøs er også en tros-posisjon.

«Dere skal også vitne.» Hvordan?
Misjon skal ikke være å manipulere, lure, indoktrinere eller invadere noen.
Misjon innebærer ikke å redusere sine omgivelser til evangeliseringsobjekter, der man kan krysse av i boka for antall gode vitnesbyrd og frelste sjeler.
Misjon handler ikke om å ha vanntette og svart-hvite svar på alle livets og troens spørsmål.
Misjon er å bli del av en bevegelse fra Gud, sendt av Jesus, drevet av Den hellige Ånd, der målet er at Guds frelsende nåde i Jesus Kristus skal gjøres kjent over alt. Misjon er å være samlet og sendt – samlet i kirkens fellesskap, samlet rundt ord og sakrament, slik vi endelig får gjøre nå – og sendt til resten av verden. Kirken er Kristi kropp – vi er kalt til å være Guds hender og føtter. Misjon er å ta imot Guds kjærlighet og gi den videre, hele tiden, i ord og handling. Øve oss i å vitne om hva troen betyr for oss, og lytte fram andres fortellinger om hva DE tror på. Elske Gud og vår neste som oss selv, med vår tid, våre talenter, våre krefter, penger, oppfinnsomhet.

Hvordan gjør vi det? Finnes det en «kristen misjonerende livsstil»?
Det er lenge siden Bjørn Eidsvåg rocket mot de som mente at kristne skulle te seg og kle seg på en spesiell måte. I låta ”De kaller det kristen livsstil”, ironiserte han over kristne med sterke meninger om hva kristne skal gjøre eller ikke gjøre. Låta kom i en tid hvor fortsatt mange vokste opp i kristne sammenhenger hvor livsstilsreglene og kleskodene var mange og sterke, og hvor poenget var å skille seg mest mulig ut fra de som ikke hadde samme tro. Jeg kjenner flere som opplevde budskapet i sangen befriende og brennaktuelt. De ønsket å være kristne, men ikke på den måten som ”trospolitiet” dikterte. De ønsket ikke å bli fortalt hva de skulle gjøre, hvordan de skulle gå kledd, hvilken musikk de skulle høre på, hvem de skulle henge sammen med. Det gikk både på uttrykk og handlinger.
Mine konfirmanter nå sier: «Man kan ikke se utenpå folk om de er kristne. Bare hvis de har T-skjorte med Gud eller prest på, sånn som deg, eller masse kristne ting på veggene hjemme. De som er sånn superkristne ber nok hver dag, men ellers er det ikke noen forskjell på hvordan vi lever.»

Hvis forestillingene om en kristen livsstil får de utenforstående til å skygge banen og de innenfor til å moralisere og føle seg bedre enn andre, er det lite bibelsk. Når forskjellige mennesker og miljøer skal følge Jesus, vil det se forskjellig ut – og bra er det. Hvis kirken skal nå ulike mennesker med sin misjon, må også fellesskapet være preget av variasjon – i uttrykk, stil, språk, form, vektlegging, fokus. Mangfold er en rikdom, så lenge det faktisk er det samme evangelium som formidles. Men når vi følger en som elsket de utstøtte, levde uten privat eiendom, gjorde undere, ba for mennesker og helbredet dem, var urettferdig god og ga sitt liv for å frelse andre, så må vi som misjonerende mennesker og kirke preges av det. Da er det godt at Helligånden kommer oss til unnsetning! Bli med neste søndag også:)

PREKEN 3.SØNDAG I PÅSKETIDEN

 Åpningsord:

Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!

Vel møtt til denne gudstjenesten, 3.søndag i påsketiden. I denne tiden mellom påske og pinse fortsetter vi feiringen av påsken – Gud være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden!

 

Johannes 10, 1-10:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver.  2 Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene.  3 Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut.  4 Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans.  5 Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.»  6 Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.

7 Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene.  8 Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem.  9 Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. 10 Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

Slik lyder Herrens ord.

 

Sauer er ålreite dyr. De kan til og med være ganske søte. Og smake godt. Men de framstår også som nokså dumme, redde og brekende flokkdyr. Når Bibelens tekster stadig sammenligner oss mennesker med sauer, kjennes det ikke nødvendigvis som en kompliment. Selv om vi får en god gjeter med på kjøpet. Hvordan er den gode gjeter anno 2020? Og den gode flokken?

 

For ikke lenge siden så jeg om igjen filmen ”To på rømmen.” Den handler om en prinsesse, Rapuntzel, som blir kidnappet som liten. Rapuntzel ble født med en livgivende og helbredende kraft i sitt gyldne hår, fordi moren hadde fått i seg evighetsblomsten. En dame som var besatt av å holde seg ung og vakker og leve evig, stjeler Rapuntzel. Hun tar henne med seg ut et øde sted, hvor hun stenger henne inne i et høyt tårn, uten annen utvei enn en glugge høyt oppe. Kidnapperen later som hun er moren til Rapuntzel, og lærer den lille prinsessen opp til å aldri forlate tårnet, fordi verden utenfor etter sigende er så full av farer, styggedom og slemme mennesker, som vil utnytte kraften i håret hennes.

 

Det går bra med Rapuntzel til slutt. Hun blir faktisk reddet av en – ikke prins, men en tyv – på en hvit hest; hun kommer hjem til slottet og blir etter hvert dronning i landet. Men poenget her er den sannheten hun vokste opp med, og som holdt henne inne i hennes tårnfengsel i 18 år: At verden utenfor var så stygg, farlig og slem, at det var best å holde seg inne og bli passet på. I teksten i dag kan Jesus synes å ha det samme anliggende. Det tror jeg er både feil og riktig.

 

Noen ganger møter jeg mennesker som har opplevd kirken og menigheten som et trygt og godt sted, hvor de samtidig hele tiden ble minnet på hvor stygg, mørk og farlig verden er, og at det er best å holde seg inne i de riktige miljøene. Noen av dem får da store kriser hvis eller når de blir kjent med mennesker og miljøer utenfor menigheten, og opplever at verden utenfor kan være både vakker, god og fri. Prinsesse Rapuntzel oppdager til slutt hvem hun er, og forstår da at det hun skulle passet seg for, ikke var verden utenfor tårnet og alle menneskene der, men det ene mennesket som påsto seg å være hennes venn og beskytter innenfor; den som kalte seg hennes mamma og påsto at hun elsket Rapuntzel høyest i verden. Her i Fagerborg kjenner jeg mennesker som har erfaringen at de farligste og mest ødeleggende menneskene i livene deres, befant seg nettopp innenfor veggene i hjemmet og i menigheten.

 

Jeg har også møtt ganske mange kvinner – og noen menn – som har hatt en ekte mamma (og noen ganger pappa) som har oppført seg litt som Rapuntzels fake-mamma. Mødre som har bundet sine barn, særlig døtre, til seg i en heftig blanding av enorm kjærlighet og like stor evne til å inngi dårlig samvittighet. ”Jeg har ofret alt for deg,” er nok ment som en stor kjærlighetserklæring, men når den blir sagt med martyrmine, kan den være tung å ta.

Noen har opplevd at det å bli passet på av den gode gjeteren Jesus; i hvert fall av hjelperne hans, lignet litt. En stor, men litt klam kjærlighet, som innga frykt og forakt for verden utenfor, og dårlig samvittighet hvis man ikke fulgte spillereglene.

 

Jesus ønsker ikke å binde oss til seg gjennom verdensfrykt, regler, eller dårlig samvittighet. Han er heller ikke en barneTVs Byggmester Bob, som fikser alt. Å bli passet på av den gode gjeter betyr ikke at vi er beskyttet mot alt som er vondt og vanskelig, eller at Jesus detaljstyrer livene våre. Å bli passet på av den gode gjeter betyr ikke at vi kan legge fra oss ansvaret for våre egne liv og vårt bidrag i fellesskapet, eller at vi mister friheten (i den grad vi er frie). Å bli passet på av den gode gjeter innebærer ikke at dårlig samvittighet skal være drivkraften i det vi gjør.

 

Slik jeg forstår Bibelen og egne og andres troserfaringer, dreier livet i Jesu saueflokk seg om andre ting:

Å være sau i Jesu flokk, handler om at vi har en gjeter som aldri stikker av fra flokken sin, uansett hva som skjer. En gjeter som alltid er opptatt av å lede oss dit vi kan finne hvile, påfyll og kraft, men som også kan lede oss i retninger vi selv ikke hadde tenkt på å gå, og utfordre oss på nye veier, fordi han ser det er bra for oss og for andre. En gjeter som ikke stenger oss inne noe sted – vi kan løpe vår vei om vi vil – men som alltid vil være på leting etter de han har mistet. En gjeter som søker å holde flokken samlet, fordi han vet at fellesskapet står sterkere enn den enkelte alene.

 

Når vi har inngående kjennskap til en flokk, ser vi den enkelte med sitt særpreg. For meg er alle japanere like, fordi jeg knapt kjenner en japaner. Muslimer derimot, er veldig ulike, fordi jeg har mange gode muslimske venner. Å være sau i Jesu flokk innebærer at jeg ikke bare er en av mange omtrent like sauer, slik det vil fortone seg for en som ikke kjenner flokken, men at jeg er kjent av Gud, med alt jeg er, på godt og vondt. Sett og elsket.

 

Ja, vi trenger en god gjeter, noen hver av oss. For livet er skjørt og sterkt på samme tid og verden kan være både fantastisk og forferdelig. Noen har opplevd det ekstra sterkt denne våren, ikke minst knyttet til erfaringen av hvor sårbare vi er og hvor lite kontroll vi egentlig har (selv om det som mye annet er ekstremt skjevfordelt).

Dessuten trenger vi en god gjeter og veileder, fordi det er mange stemmer som roper høyt om hva vi må ha, prestere, oppleve, og hva som gjør livet verdt å leve. Kanskje oppleves også dette litt annerledes denne våren. Men hvordan skal vi gjenkjenne hvilke stemmer som er verdt å lytte til? Jesus sier at sauene gjenkjenner den gode gjeteren på stemmen. Men hvordan gjenkjenner vi den, midt i alt som er og alle som roper? Ved å øve oss i å lytte til den. Gjennom Ordet, brødet og vinen, stillheten, musikken, bønnen og kloke medvandrere.

 

Ja, vi trenger en god gjeter. For livet er godt og vondt. Verden er full av stjerner og ekskrementer, sa Bjørneboe. Sånn er det. Både i og utenfor kirken. Både inni og utenfor saueflokken. Noen har sterke fortellinger om gode kristne fellesskap og ledere som reddet dem. Andre kan fortelle om det stikk motsatte – at det som ikke skulle skje, skjedde midt i flokken.

 

Ikke alle åndelige eller religiøse ledere er gode gjetere. Rett før vår prekentekst i dag, står det om et oppgjør Jesus har med fariseerne, der de kritiserer ham for å helbrede på sabbaten. Når han snakker om fremmede gjetere, om tyven og røveren som kommer for å stjele, drepe og ødelegge, mens han selv er kommet for å gi liv og overflod, kan det godt hende at han hadde nettopp fariseerne og de andre religiøse lederne i tankene. Uansett er det mange og mye som er med på å ødelegge livet, noen ganger dessverre også i Guds navn.

 

Jeg tenker at vi mennesker har to grunnleggende behov som tilsynelatende drar i motsatt retning. Vi har grunnleggende behov for tilhørighet og beskyttelse, og vi har grunnleggende behov for frihet. Personlighetene våre og erfaringene våre varierer, og dermed også hvilket behov som synes sterkest. Men vi trenger alle både å høre til et sted, bli regnet med i en flokk, ha noen som drar omsorg for oss når vi trenger det og som tror på oss – og vi trenger frihet til å ta våre egne valg, finne vår egen vei, leve vårt eget liv, med alt det innebærer. En god menneskegjeter gir begge deler.

 

Den gode gjeter anno 2020 er for meg fortsatt den Gud som ble menneske, som ga seg selv for oss, som er sterkere enn alt, som elsker, elsker, elsker oss, som er kommet for at vi skal ha liv I overflod, og «liv OG overflod», som det står i dagens tekst. Jesus møter oss med en kjærlighet som er helt grenseløst stor. Jesus gir alt for oss, og utfordrer oss på å dele den kjærligheten, nåden og overfloden med resten av flokken og verden; dele den med naboer, kolleger, venner, menneskene vi møter, i byen vår og andre steder. Slik kan vi alle bidra til at det blir godt å være i flokken. Det er bare å gå i gang:).