Syria og kurderne

01 des 2025 Legg igjen en kommentar

av Jan Bojer Vindheim i Kurdistan, midtøsten, politikk Stikkord:

Ilham Ahmed er medleder i AANES

Konflikten mellom den provisoriske regjeringa i Damaskus og regimet i Nordøst-syria, AANES, har mange dimensjoner.  For det arabiske flertallet  framstår de kurdiske herskerne  i Nordøst, med sin avhengighet av støtte fra USA og Israel, som en alvorlig hindring på veien mot et nytt Syria. 

AANES har oppnådd betydelig legitimitet i Vesten ved å framstille seg både som en forsvarer for  kurdiske  rettigheter og som en progressiv  bevegelse  med kvinnefrigjøring  og grasrotdemokrati som flaggsaker. I forhandlingene med Damaskus lar ikke disse sakene seg like lett kombinere.  Dersom målet er  autonomi for områder med kurdiske flertall  må ambisjonen reduseres til tre områder langs grensa til Tyrkia, hvorav AANES nå kontrollerer to: Kobani og Jazira.  Det tredje området  i  Syria med kurdisk flertall, Afrin, kontrolleres  av tyrkisk-støttede kurdere i opposisjon til AANES, men med representasjon i den nye rådgivende folkeforsamlingen i Damaskus. Dette undergraver AANES sin argumentasjon  om å  representere hele Syrias kurdiske  befolkning.

I tillegg til å hevde å være kurdernes forsvarer, legger AANES vekt på å framstå som et  multietnisk  og demokratisk alternativ til det de karakteriserer som islamistene (eller tilmed jihadistene) i Damaskus. Det styrende partiet i AANES, PYD, er nært knyttet til  det tyrkiske kurderpartiet  PKK,  og bygger  på  den post-maoistiske ideologien til PKKs leder Abdullah Öcalan. Det PYD-styrte samfunnet i Nordøstsyria er  et systematisk forsøk på realisering av Öcalans politiske visjoner. Ikke alle kurdere støtter denne visjonen, og det gjør heller ikke det arabiske flertallet  i regionene Raqqa og Deir Ezzor. Her har AANES gjentatte ganger måtte bruke sine væpnede styrker for å opprettholde kontroll. Pretensjonen om grasrotdemokrati  forliser når den lokale befolkningen undertrykkes på denne måten.

Framtida til  AANES er avhengig av forhandlingene mellom Öcalan og den tyrkiske regjeringa. Öcalan har erklært at den væpnede kampen i Tyrkia er over og at PKK legger sine våpen ned. Men han vil ikke at PKKs søsterorganisasjoner i Syria, Irak og Iran skal  gjøre det samme.  Tyrkia presser derfor på for at  AANES -som Tyrkia ser som en aktiv trussel – skal integreres i det nye Syria. Det væpnede styrkene i nordøst, SDF,  må nnlemmes i den nye syriske hæren og  den sivile  administrasjonen må samordnes  med tilsvarende administrasjon i områder kontrollert av Damaskus.  Hvordan slike ulike  spørsmål som bruken  av kurdisk språk i administrasjonen og undervisning,  eller kvinners rett til likeverdig deltakelse i samfunnet  skal håndteres er på ingen måte avklart. 

De Grønnes gjennombrudd

09 sep 2025 Legg igjen en kommentar

av Jan Bojer Vindheim i miljø, politikk, Trondheimspolitikk Stikkord:, , ,

Det er moro å se at MdG  nå rykker inn med ei solid gruppe på sju eller åtte representanter  i Stortinget.   VI må håpe at partiet dermed har etablert seg på et høyere nivå, og kan gjenta suksessen ved neste stortingsvalg, men slik kampanjen ble ført  er det åpenbart at en del  av partiets velgere har stemt for Støre mere enn for Hermstad. Innsatsen i Stortinget de neste fire åra vil påvirke disse velgernes  framtidige oppførsel.

Une Bastholm er den eneste av de tre tidligere representantene som fortsetter; Lan Marie  Berg og Rasmus Hansson trekker seg etter solid innsats. Av de som nå rykker inn  er mange nye i rikspolitikken, men har markert seg  lokalt. Ekstra moro at superdyktige Frøya Skjold Sjursæther kapret et direktemandat i Hordaland. Så får vi trøndere bite i oss at den superdyktige Jonas Ali Ghanizadeh ikke fikk plass, til tross for at MdG  har større stemmeandel i Sør-Trøndelag enn i Hordaland. 

Vi håper og tror at de nye representantene vil bidra til å skjerpe klima- og miljøpolitikken i landet vårt. Samarbeidet med SV og Rødt må selvfølgelig styrkes, ikke minst i forhandlingene med AP, som jo har snakket med SP først.  Alliansen AP+SP vil raskt stanse ethvert forsøk på å  tøyle oljeaktiviteten, om nødvendig med støtte fra Høyre og FrP.  Miljøpolitikken for øvrig har nok litt bedre kår, men også på biologisk mangfold og arealpolitikk er SP i stand til å skape betydelige problemer. Det er i det hele tatt både underlig  og trist hvordan bøndenes parti har blitt så miljøfiendtlig. Observatørene spår allerede nå at Vedums etterfølgere kan ta med partiet over på borgerlig side.  Det burde være godt rom for MdG  blant økologisk bevisste bønder. Partiets bypreg er nok en hindring i så måte. 

Så er det litt bittert for oss som mot alle odds og med små ressurser har holdt partiet i live siden 1988, å bli skrevet ut av partihistorien. Partiet har faktisk holdt på siden 1987, da vi fikk en representant i Akershus fylkesting og  flere representanter i bystyrene i Halden  og Kristiansand.  I 1991 kom vi også inn på Nesodden, i Bærum og i Trondheim. Likevel kan  Arild  Hermstad  i et av sine valgkampbrev skrive  at vi plutselig kom inn i bystyret i Trondheim i 2003. Der hadde vi vært  siden 1991.

Det som skjedde i  2003 var at AP hentet oss   inn i det styrende flertallet.  MdG har inngått i byens  skiftende flertall siden. De Grønne i Oslo  stilte  liste ved kommunevalget  valg allerede i 1987, men fikk ikke noe mandat  før i 2011, da  Harald Nissen tok med seg erfaringene fra Trondheim til  valgkampen i hovedstaden.

 Når det er sagt slutter vi oss til jubelen over mdg beste valgresultat   noen gang.

Farvel til PKK?

22 mai 2025 Legg igjen en kommentar

av Jan Bojer Vindheim i Kurdistan, midtøsten Stikkord:, , ,

Den mektige kurdiske organisasjonen PKK har vedtatt å avvikle sin væpnede kamp og fortsette arbeidet med demokratiske midler. Dette skjer etter oppfordring fra organisasjonens fengslede leder Abdullah Öcalan, av sine tilhengere kalt Reber Apo. Bakgrunnen er hemmelige forhandlinger  mellom PKK og den tyrkiske regjeringa til Recip Erdogan.

Öcalan var blant grunnleggerne av PKK i 1978. Organisasjonen bygde på en maoistisk  ideologi om folkekrig, og hadde en uavhengig kurdisk stat som mål. Under  syrisk beskyttelse ble det opprettet treningsleire i Libanon, og i 1984 startet kamper i Tyrkia. Våpnene ble anvendt mot konkurrerende kurdiske og maoistiske grupperinger og mot kurdiske fyrster og jordeiere, såvel som mot den tyrkiske staten. 

PKK fikk raskt en hegemonisk posisjon blant kurderne i Tyrkia og styrket sin innflytelse  gjennom et stort antall frontorganisasjoner med kulturelle og sosiale formål. Det er  dannet avdelinger i Iran, Irak og Syria med  sine avdelinger, underorganisasjoner og fronter. Det er også et omfattende nettverk av støtteorganisasjoner i Vesten;  ikke minst i Sverige og Tyskland; men naturligvis også i Norge. Siden mange av disse organisasjonene har det med å skifte navn og tilhørende akronym, står vi overfor en dynamisk jungel av forkortelser som de færreste kan ha oversikt over. I daglig tale blir da også de fleste av disse organisasjonene omtalt som «PKK». 

I 1999 ble PKK utvist fra Syria etter tyrkisk press, og Öcalan ble tatt til fange. Han ble først  dømt til døden, men dommen ble raskt omgjort  til livsvarig fengsel.  Mens han  fortsatt sitter på fangeøya Imrali i Marmarahavet blir han stadig ansett som PKKs ubestridte  leder, og de budskap han sender gjennom sine advokater blir tatt på største alvor.  

I februar i år kom et slikt  budskap. Apo skreiv  til sine tilhengere at situasjonen idag er grunnleggende endret fra PKKs første år. Den kalde krigen og den reellt eksisterende sosialismen i østblokken er borte, og væpnet kamp er ikke lenger et egnet middel for å oppnå kurdiske rettigheter. Öcalan anbefalte ut fra dette at PKK skulle legges ned og den væpnede kampen avsluttes. I stedet måtte det satses på  demokratisk arbeide innenfor eksisterende statsgrenser. Gitt den dype respekten han nyter, var det liten tvil om at oppfordringen ville bli fulgt, om ikke nødvendigvis av dyp overbevisning.

Nå har PKK altså gjennomført en kongress som har vedtatt å gjøre det Reber Apo påla dem. I en pressemelding heter det at all virksomhet «under navnet PKK» skal avvikles.  Dette er en problematisk formulering i lys av den omfattende jungelen av front- og under-organisasjoner. Formelt er PKK  ikke  engang navnet på de væpnede styrkene inne i  Tyrkia;  de kalles HPG. Kadrene ved PKKs hovedkvarter i  Nord-Irak  arbeider for  å videreføre mest mulig av virksomheten  utenfor Tyrkias grenser, først og fremst i Nordøst-Syria, som styres av Apos tilhengere gjennom partiet PYD.

Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan har uttalt at Tyrkia forventer at all virksomhet i regi av PKK skal avvikles, og nevner situasjonen i Syria  spesielt. Samtidig er det kjent at Tyrkia ønsker en avtale som integrerer de kurdiskstyrte områdene  i nord- og øst-Syria med administrasjonen og  styrkene til  det nye Syria under al-Sharaa.

Det vi  foreløpig kan forvente, er først og fremst at kamphandlingene i Tyrkia vil opphøre. Noen av de mange kurdiske fangene i tyrkiske fengsler vil bli løslatt og ventelig kan avsatte kurdiske ordførere  bli gjeninnsatt i sine folkevalgte embeter. 

Tyrkia vil kreve at de omfattende anleggene i de irakiske Qandil-fjellene avvikles. Både kurdiske ledere i Nord-Irak og den irakiske utenriksminsteren Fuad Hussein krever til gjengjeld at Tyrkia avvikler sine mere enn hundre militære stillinger på irakisk territorium. Peshmergastyrker fra de rivaliserende  kurderpartiene KDP og PUK står klar til å rykke inn, og tusenvis av bønder venter på  å vende tilbake til de mange landsbyene som har vært  fraflyttet på grunn av kampene mellom Tyrkia og PKK.

PKK har imidlertid flere andre avleggere. Den iranske avdelingen PJAK har også sitt hovedkvarter i Qandil. Det er ikke gitt at  også dette vil bli  avviklet. Enkelte PKK-tilhengere ønsker nok at de militære ressursene skal overføres  fra Tyrkia til PJAK, mens Tyrkia later til å forutsette at iallfall  alle tyngre våpen skal destrueres. Den iranske regjeringa har også sine interesser, og vil  slett ikke ha  opprørsbaser i nabolandet.

Dessuten har PKK  etablert kontroll flere steder i Irak. Det gjelder Makhmour  som rommer  flyktninger fra Tyrkia, og det gjelder  Sinjarområdet der PKK har etablert en jesidi-milits  under navnet YBS. Både tyrkiske  og irakiske myndigheter ønsker å avvæpne disse gruppene, noe PKK vil motsette seg. Noen observatører frykter at kadre som motsetter seg avvæpningen vil organisere et  «ekte PKK»  slik det skjedde i Nord-Irland  da «Real IRA» ble dannet etter at  IRA la ned sine våpen.  

En  fredsavtale mellom Tyrkia og PKK vil ikke bare være til gagn for kurdere og tyrkere. Den vil  få store ringvirkninger i  hele regionen. Det er nok mange uavklarte spørsmål som vil skape vanskeligheter underveis, men håpet om fred har iallfall kommet til overflaten.  

Kroglunds økotopi

02 mai 2025 2 kommentarer

av Jan Bojer Vindheim i miljø, motkultur, Norge, politikk, spirit Stikkord:, , , ,


omslaget til boka "Økotopia"

Det har lenge vært konstatert at den globale menneskehetens stadig økende bruk av naturlige ressurser ikke kan opprettholdes over tid.  Vi er på vei mot et sammenbrudd.  Mye innsats har vært lagt ned for å identifisere og promotere de  fysiske betingelsene for  et grønt samfunn, i form av alternativ energi, gjenbruk og resirkulering osv.  Mindre oppmerksomhet rettes mot de mentale  forutsetningene for et samfunn i økologisk balanse.

Andrew Kroglunds bok Økotopia bruker mye plass på å beskrive konkrete utslag av vår økologiske feilutvikling  i Norge og andre verdensdeler.  Han forteller om døde fugler, flatehogde skoger og akselererende klimaendringer.  Kroglund  gjør  effektene av denne utviklinga levende  gjennom personlige opplevelser.  I  samtaler med  andre mennesker som ser problemene referer han refleksjoner over hvordan vi har kommet hit, og hvordan den fortsatte utviklinga kan komme til å bli. Det nevnes allerede i forordet at titusener av forskere  i stadig skarpere ordelag advarer mot å  fortsette i samme spor som nå.

Så peker Kroglund og hans informanter på  hvordan det voksende overforbruket av ressurser  – som åpenbart fører oss mot  økologisk sammenbrudd –  ikke kommer det store flertallet av jordklodens 8 milliarder mennesker til gode. Den globale overklassen skummer fløten, mens de negative konsekvensene  i form av klimaendringer og  konflikter om begrensede ressurser rammer helt andre steder.  De aller, aller fleste i vårt eget land, Kroglund og meg inkludert, inngår i denne overforbrukende minoriteten. Det finnes nok alternativer; engasjerte individer og grupper som tilbyr tekniske og sosiale løsninger med langt lavere økologisk fotavtrykk. Problemet er bare at så få vil ha disse løsningene, og at den utviklinga politiske ledere verden driver fram er basert på fortsatt vekst, selv om denne nå i økende grad hevdes å være «grønn».

Som tidligere leder for Regnskogfondet er Kroglund tydelig i sitt  globale engasjement. Han ser  hvordan livsgrunnlaget for urfolkene i Amazonas undergraves av industrisamfunnets fysiske ekspansjon. Ikke  minst ser han hvordan urfolk han møter har en fundamentalt annerledes innstilling til naturen enn den som preger vårt høyindustrialiserte samfunn.  Yanomamiene opplever seg ikke som atskilt fra de omgivelsene de lever i. De forstår seg selv som partnere med den øvrige naturen, og  møter dens elementer som manifestasjoner av en dypere kraft. De ser naturen som hellig.

Undertittelen på denne boka er På sporet av en ny naturforståelse. Forfatteren og hans samtalepartnere  er enige om at menneskeheten må endre sin holdning til miljøet grunnleggende. Allerede i  innledningen til boka nevner Kroglund ordet hellig, og mot slutten tar han fram spørsmålet om verden har en dypere, en sjelelig dimensjon.  Han trekker fram  ulike tenkere som har kommet fram til at vi  må utvikle  en annen, mere ydmyk holdning  til den fysiske virkeligheten vi er omgitt av, den vi kaller naturen.  

Nå er det  i den overforbrukende delen av verden, som vi tilhører, stor motstand mot slike begreper som «det hellige». Det er  ingen plass til  metafysikk i politikken. Nøktern materialisme ligger bak de  pragmatiske avgjørelsene som skal  sikre grenseløs vekst. De mange økologiske tenkerne som Kroglund lytter til, velger derfor å ikke provosere unødig gjennom bruk av religiøs terminologi som «hellig» eller «sjel». Det er likevel en tydelig tendens hos tenkere som Freya Matthews eller Arne Johan Vetlesen at vi må tillegge naturen en mentalitet eller et nærvær, som best kan beskrives med slike ord.

Mot slutten av denne interessante og inspirerende boka  kommer Kroglund med det han kaller  en økologisk handlingsplan. Den inneholder velkjente forslag  til tiltak som  kan bidra til å avverge det kommende økologiske sammenbruddet. Jeg ser gjerne at disse blir realisert, og stemmer i likhet med Kroglund på MdG. Imidlertid har jeg ingen realistisk grunn til å  forvente at menneskeheten endrer kurs.  Det er forståelig at Kroglund og MdGs ledelse vil være optimister og hevde at alt blir bedre om vi gjennomfører de foreslåtte endringene. Men det store flertallet av mennesker og deres politiske og økonomiske ledere driver med stor kraft utviklinga i samme retning som før.  Jeg vil gjerne tro på en grønn og lykkelig framtid, men får det ikke lenger til.  

Men boka er herved anbefalt.  

Ismailiene i Syria

24 mar 2025 Legg igjen en kommentar

av Jan Bojer Vindheim i midtøsten, spirit Stikkord:, , ,


Aga Khan V og den syriske utenriksministeren Hassan al-Shaiban

Syria er et mangfoldig land, med mange etniske og religiøse minoriteter. En av dem  er ismailiene, eller helt nøyaktig nizari-ismailiene, en sjiamuslimsk sekt som omfatter noen hundretusen syrere. De utgjør flertallet i byer som Salamiyah, Qadmus og Tartous. 

 HTS sin offensiv mot Damaskus i desember vakte uro hos ismailier, som hos mange andre i minoritetsbefolkningen, ikke  minst i  Salamiyah som var et viktig støttepunkt  for Assadregimets styrker.  Ismailiene hadde  ikke støttet regimet under borgerkrigen, men hadde heller ikke som gruppe deltatt i opprøret. Da HTS rykket sørover og nærmet seg Salamiyah, ble ismailienes ledere  i byen kontaktet av HTS, og det ble  inngått en avtale som beroliget dem. Asssad-styrkene leverte inn sine våpen og byen skiftet side uten kamper. 

I begynnelsen av mars i år lovet ismailienes internasjonale overhode, Rahim al-Hussaini Aga Khan V, å bruke 100 millioner Euro på gjenoppbygging av det krigsherjede Syria. Han  var fersk i rollen, innsatt i vervet etter at hans far, Karim Aga Khan IV, døde i februar i år.  Dynastiet anses som arvtakere i rett linje etter profeten Muhammed, og Rahim al-Hussaini er da den 50. imam etter  profetens svigersønn Ali.   

Nizari-sekten oppsto under fatimide-dynastiets siste tid  i Kairo  før 900 år siden. Da imam al-Mustansir døde i 1094 forsvant hans sønn Nizar, som var den neste i arverekka. Nizars yngre bror tok makta og nizariene ble fordrevet. Som andre minoriteter kunne de forskanse seg i fjellene. Under  ledelse av Hassan-i  Sabbah utviklet nizariene en esoterisk teologi  og etablerte et nettverk av festninger  i Syria og Iran, ofte omtalt som Ismaili-staten, men mere kjent som assassinerne.  De forble en viktig maktfaktor i regionen inntil mongolene erobret Alamut i 1256, etter først å ha inntatt de fleste andre av sektens 200  festninger.

I flere hundre år overlevde nizariene  som spredte grupper, ofte valgte de å framstå som sufier for å unngå forfølgelse. Et vendepunkt kom da en av deres fyrster, Hasan Ali Shah Mehalatee, først på 1800-tallet forlot sitt hjemland Persia og etablerte seg  i Bombay (nå Mumbai). Han tok tittelen Aga Khan  og fikk støtte og anerkjennelse fra britene. Han og hans etterkommere har blitt anerkjent av ismailier i ulike verdensdeler, og har opparbeidet seg stor økonomisk makt.

På et tidspunkt hevdes det at Aga Khan III , som hadde vervet  fra 1885–1957, mottok sin egen vekt i diamanter fra tilhengere i Øst-Afrika. Uansett disponerte han en finansiell styrke  som gjorde det mulig for ham å starte et omfattende arbeide for å sikre sine undersåtter utdanning og helsetjenester.  Aga Khan Foundation og tilknyttede organisasjoner driver humanitært arbeide i mange land. Så også i Syria  der stiftelsene har virket i  flere årtier, og slett ikke starter fra null når de nå skal bidra til gjenoppbygging  i landet.

Krig og fred i Syria

13 mar 2025 1 kommentar

av Jan Bojer Vindheim i Kurdistan, midtøsten Stikkord:

Sharraa og Abdi i Damaskus

Mazloum Abdi og Ahmed al-Sharaa i Damaskus

Det kunne ikke bli en enkel oppgave  å samle alle Syrias militser og væpnede grupper i en ny nasjonal hær. Gamle motsetninger mellom etniske og religiøse grupper  så vel som store mengder våpen er en farlig kombinasjon. Væpnede styrker fra Israel trenger inn i sør, Tyrkia støtter militser i nord og bomber hyppig i nordøst. USA, Russland  og Iran er også til stede. 

Forrige uke brøt det  ut kamper  både i  kystprovinsen Latakia, der det bor mange alawitter, i storbyen Homs og flere andre steder. Hundrevis av væpnede menn gikk til angrep på politistasjoner og militære avdelinger. Det  var tilhengere av tidligere president Bashar Assad og hans Baath-regime, som med støtte fra Iran  ville  skape mest mulig uro og helst velte de nye makthaverne i landet. I de første angrepene ble minst 150  militære drept og  også mange sivile.

Snart rykket forsterkninger fra HTS inn for å knuse oppstanden, også flere brigader fra den tyrkisk støttede SNA. Disse styrkene som er kjent for sin brutalitet skal ha massakrert flere hundre alawitter i ulike landsbyer. Situasjonen skal nå være roligere, men kampene mot Assadistene, som nå skal ha trukket  opp i fjellene, fortsetter.  

Situasjonen har vært en utfordring for fungerende president Sharaa som jo er øverstkommanderende også for  SNA. Han har lovet å straffe de ansvarlige for overgrepene og har sørget for å arrestere flere som har latt seg identifisere. Men hans fiender har drevet en svært effektiv kampanje der assadistenes roll underslås og Sharaa personlig beskyldes for å stå bak massakre på tusenvis av alawitter. I noen versjoner hevde det at også kristne  har blitt systematisk drept, det avviser de kristne  kirkene i kystregionen.

Denne triste utviklinga har avdekket hvor mangelfull kontroll den nye regjeringa har over sine allierte, men også at organiserte tilhengere av det gamle regimet har både våpen og penger  og er innstilt på å skape nye problemer.

På denne bakgrunnen er det et viktig  lyspunkt at Sharaa og HTS har inngått en avtale med makthaverne i nordøstsyria;  den kurdisk-ledede alliansen SDF. Forhandlingene dem i mellom har foregått lenge, men den dramatiske situasjonen i vest har understreket nødvendigheten av en forståelse. USA har også presset på, blant annet ved å fly SDF-kommandant Mazloum Abdi og hans delegasjon fra Qamishlo til Damaskus.  For Sharaa betyr denne avtalen at han har ryggen fri til å håndtere assadistene. AT SNA har fortsatt å angripe SDF ved broene over Eufrat understreker hans problemer i egne rekker.

For SDF gir den nye avtalen et viktig pusterom. Og erkjennelsen av kurdiske rettigheter  i den nye avtalen er et viktig skritt i riktig retning. 

SDF skal etter avtalen integreres  i den nye syriske hæren i løpet av 12 måneder, men hvordan denne prosessen skal foregå er uklart. Antakelig vil noen av de arabiske avdelingene  som utgjør flertallet av mannskapene raskt bli overført. Mere komplisert  er det at utenlandske styrker skal forlate Syria. Kjernen i SDF  er de kurdiske styrkene YPG (for menn) og YPJ(for kvinner). Disse rommer mange kurdere fra andre deler av Kurdistan;  på gravplassene i Qamishlo og Kobane ligger tusenvis som er født i Tyrkia, Irak eller Iran. Viktigere er at mange av de ledende kadrene i den  autonome administrasjonen  har bakgrunn fra  PKKs hovedkvarter i de irakiske Qandilfjellene. Tyrkia truer med nye angrep om ikke  disse trekkes ut.

For Israel, som prøver å framstå som en forsvarer av minoritetene i Syria, er avtalen mellom Damaskus og SDF et tilbakeslag. Bedre blir det ikke for dem at druserne i den sørlige Suwayda-provinsen  også har inngått en avtale med Sharaa og  på det sterkeste avviser Israels tilbud om militær bistand.  Israel  gjør sitt beste for å undergrave Syria, og bomber jevnlig alt de anser kanskje kan bli en trussel mot dem. IDF har  rykket over  den gamle våpenhvilelinja  og opererer flere steder langt inne i Syria. Netanyahu har krevet at  alle områder sør for Damaskus må være demilitarisert og IDF skal ha planer om å okkupere store områder som «sikkerhetssone».   

Det amerikanske presset for å oppnå en avtale, antas å skyldes at Trump ønsker å trekke sine styrker ut. Det har gjort det dessto viktigere for SDF å inngå en avtale.  Hvordan den skal settes ut i livet gjenstår å se.

Druserne i Syria

02 mar 2025 1 kommentar

av Jan Bojer Vindheim i Kurdistan, midtøsten, politikk Stikkord:, , ,

Drusernes flagg

Benjamin Netanyahu erklærer nå at israelske styrker skal  rykke inn i Syria «for å  beskytte den drusiske landsbyen Jaramana». Bakgrunnen er kamper i denne byen mellom motstandere og tilhengere av det nye syriske regimet. Imidlertid  er  det drusere på begge sider i disse kampene, og ingen av dem har bedt om hjelp fra Israel. Siden Jaramana er en forstad til Damaskus,truer altså Israel med å gå inn i den syriske hovedstaden. Israel bruker  på denne måten  druserne til å splitte Syria og hindre det nye regimet i å konsolidere seg.

Druserne er en etno-religiøs minoritet som holder til i fjellene i Syria, Libanon og Israel.  Deres religion oppsto for 1000 år siden  som en sekt i sjia-islam, men  fikk raskt en  så uortodoks karakter at de har vært forfulgt av mere rett-troende makthavere. De har derfor søkt tilflukt i fjellområder der de lettere har kunnet forsvare seg mot angrep. Sterkest har de stått i Libanon der de er en viktig militær og politisk maktfaktor under ledelse av Walid Jumblatt. Han har  allerede besøkt Damaskus for å gratulere Jolani, nå Sharaa, med seieren. 

Det er rundt  600 000 drusere i Syria, hovedsakelig i fjellområdet Djebel Daruz. De klarte  for hundre år siden å oppnå en betydelig grad av autonomi, som de mistet da Syria ble en selvstendig stat i 1945. Druserne holdt seg lenge utenfor opprøret mot Assad, men har siden 2022 vært i opposisjon og kjempet mot Assads regjeringsstyrker ledet av sitt religiøse overhode sjeik Hikmat Al Hajeri. 

I denne prosessen har det  oppstått en rekke  væpnede grupper med skiftende lojalitet. De største av disse sluttet seg til Operasjonsrommet i Sør, som også omfattet sekulære opprørsgrupper fra Deraa, og som nådde Damaskus i desember, før Jolani og hans HTS styrker fra nord.  Sjeik Hajeri og andre drusiske ledere er skeptiske til det nye regimet i Damaskus på grunn av det islamistiske bakgrunn. De har derfor slått tilbake forsøk på å utplassere styrer fra  fra HTS i Suwayda. De er likevel klare på at de anser  seg  som syrere, og   protesterer  mot israelske styrker  som i det siste har  rykket inn i flere drusiske landsbyer nær Golan.

Netanyahu ønsker å destabilisere og splitte Syria. Han har flere ganger erklært sin støtte til den kurdiske minoriteten i nord, og ønsker åpenbart å bidra til en tilsvarende drusisk enhet i sør. Druserne oppfordres til å søke  israelsk beskyttelse, med henvisning  til de påstått lykkelige druserne som allerede bor i Israel. Det dreier seg  om to svært  ulike grupper. Noen drusiske landsbyer i Galilea kom under israelsk kontroll i 1948. Innbyggerne der har fått israelsk statsborgerskap og tjenestegjør i det  israelske forsvaret. Med sitt arabiske språk blir de ofte  brukt i spesialstyrker som opererer i palestinske områder, og er derfor forhatt av mange palestinere. Likefullt er de «arabere» i de fleste israeleres øyne

Druserne i det okkuperte Golan er derimot motstandere av den israelske staten. De holder fast ved sin  syriske identitet og opprettholder  kontakten med slektninger på syrisk side. Få av dem  ønsker israelsk statsborgerskap og enda færre deltar i det israelske forsvaret.  

Endel syriske drusere kan nok ønske seg  den trygghet og materielle komfort slektningene på israelsk side har, og tilmed sette pris på de  israelske truslene som en motvekt mot autoritære krefter i HTS, men få stoler på israelske løfter. Også druserne ønsker  å bygge et nytt Syria.       

Kurderne i det nye Syria

09 jan 2025 Legg igjen en kommentar

av Jan Bojer Vindheim i Kurdistan, midtøsten Stikkord:, ,

Det nye regimet i Damaskus sliter med å etablere kontroll i alle deler av landet. Det erklærte målet er å integrere alle  de ulike væpnede gruppene i en ny nasjonal hær, men  i nord foregår det likevel harde kamper mellom  to slike grupper. Militser i alliansen  SNA, som støttes av Tyrkia, angriper  den kurdisk-ledede hæren SDF som får støtte fra  USA. I tillegg til sine mange andre utfordringer må derfor Syrias nye leder Ahmed Al-Sharaa og blande seg  inn i  de  dype og langvarige konfliktene om kurdiske  rettigheter.

Det er usikkert hvilken skjebne som venter det området som kurderne kaller Rojava, og som formelt kaller seg  «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria».  Det dominerende partiet der, PYD, er nemlig alliert med Tyrkias gamle fiende PKK.  De to partiene bygger på Abdullah Öcalans kurdiske sosialisme, som har tatt opp i seg økologiske og feministiske tanker. Målet  er ikke lenger en egen kurdisk stat, men  autonomi innenfor eksisterende stater. 

Ulike makthavere i Damaskus har, liksom makthavere i nabolandene, diskriminert kurderne.  Men Assad-regimet lot samtidig Abdullah Öcalan og hans PKK føre geriljakrig mot Tyrkia fra syrisk territorium fram til 1999. Da ble PKK utvist etter tyrkisk press, og Öcalan havnet i tyrkisk fengsel der han fortsatt sitter.

Den gamle kontakten mellom PKK og Damaskus bidro til at den syriske hæren i 2012 kunne overlate makta i tre områder med kurdisk flertall, Afrin, Kobani og Jazira. til PKKs søsterorganisasjon PYD og militsen YPG. Helt fram til  Assads fall  beholdt den syriske hæren et betydelig nærvær i byene Qamishlo og Hassakah, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Det gjelder ikke minst de mange kurderne som ikke støtter PYDs radikale politikk. 

Til tross for – eller på grunn av – sin revolusjonære ideologi – gjør PYD det nemlig svært vanskelig for sine rivaler. Aktivister i konkurrerende partier blir fengslet, mishandlet, fordrevet eller tilmed drept. Rundt halvdelen av Rojavas kurdiske innbyggere har flyktet til Tyrkia og Irak. Motstandere av PKK/PYD har dannet sammenslutningen ENKS som får støtte både fra Tyrkia og ikke minst fra det irakiske kurderpartiet KDP. 

Det var først  etter det heltemodige forsvaret av Kobani mot IS-angrep i 2014, at YPG ble kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker, som med amerikansk flystøtte har nedkjempet IS i hele det østlige Syria. I løpet av disse kampene har SDF etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning og har fått et flertall av arabiske soldater. 

De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett  SDF som et bedre alternativ enn Baath-diktaturet. Disse fordelene er ikke lenger så tydelige, mange av SDFs arabiske allierte er i ferd med å skifte side og slutte seg til det nye styret i Damaskus. I den sørlige provinsen Deir Ezzor har arabiske stammer flere ganger har gjort opprør mot SDF. Nå har også SDFs allierte i regionen erklært seg lojale mot de nye makthaverne.

Tyrkiske politikere med president  Erdogan i spissen  anser den kurdiskstyrte regionen som en eksistensiell trussel og et fristed for PKK.  Tyrkiske styrker  angriper jevnlig de kurdisk-styrte områdene med fly og droner, og har også angrepet på bakken sammen med sine allierte i SNA.   I 2018 ble mange kurdere fordrevet fra regionen Afrin og etablert i leire rundt byen Tel Rifaat.  Mens al-Sharaa og HTS de siste månedene har brukt sine krefter på å velte regimet i Damaskus, har SNA  angrepet tel Rifaat og drevet kurderne fra Afrin på ny flukt. Videre har SNA nedkjempet SDF i området rundt den arabisk dominerte byen Manbij og drevet dem over Eufrat. Det foregår harde kamper om to broer over floden, om SNA erobrer dem står veien til  den symboltunge byen Kobani åpen. Nord for Kobani, som ligger helt inntil grensa,  er store tyrkiske styrker oppmarsjert.

En farlig konsekvens av angrepene på Rojava kan være at de tvinger SDF til å redusere vaktholdet ved leirene der titusener av IS-fanger og deres familier sitter internert. IS har flere ganger forsøkt å frigjøre sine krigere. Skulle de lykkes vil det få alvorlige konsekvenser for hele regionen. Dette har nok vært et viktig argument for USAs utenriksminister Anthony Blinken som prøver å stanse Tyrkia fra å angripe Kobani.

PYD er framfor alt avhengig av at USA holder tyrkerne tilbake. Det er naturligvis et paradoks at en bevegelse med maoistisk bakgrunn holdt oppe av kapitalismens høyborg. Washington anser PKK som en terrororganisasjon, men tviholder på å omtale PYD som separat og selvstendig. Det er en fiksjon også PYDs ledelse holder fast ved, til tross for at de fleste kadrene har en bakgrunn fra PKK. Nå er det åpenbart at PYD har betydelig handlefrihet, men båndene til PKKs ledelse i Qandil er vanskelig å skjule.   

Den kurdisk styrte regionen er altså i en svært vanskelig situasjon, og må forberede seg på ei framtid uten sine arabiske besittelser. Spørsmålet blir om PYD klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Tyrkias trusler mot Kobani har mobilisert kurdere over hele verden, enten de sympatiserer med PKK eller ikke. PYD har appellert til kurdisk samhold og rakt ut en hånd til den kurdiske opposisjonen. Til tross for mye vondt blod er kurdayeti, kurdisk nasjonalisme, fortsatt en sterk drivkraft på tvers av de personlige og politiske motsetningene.

Den kurdiske opposisjonen ber om kurdisk enhet i forhandlingene med de nye herskerne i Damaskus.  En avtale mellom PYD og ENKS vil naturligvis hjelpe på forholdet  mellom Rojava og Tyrkia, men ENKS vil bare delta i en felles kurdisk delegasjon når PYD har løslatt de mange politiske fangene. Det er derfor et godt tegn at to framtredende medlemmer av partiet KDPS  ble sluppet fri før jul.

Signaler både fra Qamishlo og Damaskus tyder på at en forståelse er innen rekkevidde, men det gjenstår å se hvor mye av dagens selvstyre som kan videreføres. Et minimum må være at  retten til å bruke kurdisk språk  opprettholdes, både i undervisning (Rojava har kurdisk utdanning opp til  universitetsnivå), i media og i administrasjon.  

HTS ønsker  å integrere alle landets militser  i en ny syrisk hær. SDFs øverste leder, Mazloum Abdi, sier de er  innforstått med dette, men det kan bli vanskelig å videreføre dagens organisasjon. ENKS krever at  utenlandske PKK-kadre må forlate  Syria, og at deres egne styrker, Rojava Peshmergas, får komme tilbake fra  Irak, noe PYD hittil har nektet.   

Rojavas framtid avhenger likevel først og fremst av naboen i nord. En  avtale med Ankara  vil måtte henge sammen med en omfattende fredsavtale mellom PKK og Tyrkia. Det ligger et lite håp i det faktum at Ankara nå har tillatt  Abdullah Öcalan  å ta imot besøk fra det prokurdiske partiet DEM.

Hva er vitsen med grønne partier?

13 des 2024 Legg igjen en kommentar

av Jan Bojer Vindheim i miljø, motkultur, Norge, politikk, Trondheimspolitikk Stikkord:, , ,

Det er snart femti år siden de første økologiske partiene vokste fram. Idag er det grønne partier over hele verden, med svært ulik profil og oppslutning. Noen har forblitt marginale, andre har klart å finne en sentral plass i det lokale politiske økosystemet, men prisen er alltid å bli mere som de andre.

Grønne partier har gjerne vært startet av aktivister med et sterkt ønske om å stanse ferden mot økologisk  sammenbrudd, et ønske som ofte tar form av et krav om  «å redde planeten».  Men folkevalgte på ethvert nivå må i virkeligheten bruke sin tid på my nærmere spørsmål og kortere tidsperspektiver

I Europa er de grønne partiene et etablert innslag i partifloraen, og har deltatt i regjeringer mange steder. For å komme dit har disse partiene utviklet seg langt fra utgangspunktet. Politikkens tyngdekraft  fører politikken fra ytterkantene og inn mot sentrum.  

Denne ferden mot det politiske sentrum har skapt kulturelle forskjeller mellom grønne partier i ulike land. Nok har de felles hjertesaker av mange slag, men de grønne partiene mangler en felles overordnet ideologi . De har  derfor kunnet utvikle ulike holdninger selv på sine kjerneområder: noen peker på desentralisering og agro-økologi, mens en voksende tendens vil ha kjernekraft og genmanipulering.   

Utenfor problemkompleksene rundt klima og miljø spriker det enda mere. Om de økologisk baserte partiene og deres velgere stort sett har funnet en plass på den tradisjonelle venstresida, har de på sin vei mot maktposisjoner funnet grunnlag for å samarbeide med så vel liberale som konservative partier. Prisen for å bli godtatt og inkludert  i det politiske etablissementet er vanligvis høy i form av kompromisser.

Allerede på 1980-tallet oppsto det en intern strid i tyske Die Grünen mellom realister, realos, og  fundamentalister, fundis; altså mellom pragmatisk arbeide innenfor det etablerte demokratiets trygge rammer på den ene siden, og prinsippfast lojalitet til grunnleggende systemkritikk på den andre.  

Realos vant, og under ledelse av Joschka Fischer kunne Die Grünen derfor gå i regjering på forbundsnivå så vel som i flere delstater. Gjerne sammen med sosialdemokratene og de liberale, men etterhvert også sammen med de kristenkonservative.

Rudolf Bahro

En talefør fundi var den tidligere øst-tyske dissidenten Rudolf Bahro. Han mente at arbeidet for grønne reformer innenfor det eksisterende politiske systemet nok kan redusere de akutte miljøbelastningene, men dermed også vil forlenge levetida til et  system som er på klar ferd mot sammenbrudd. Den politikken grønne partier kan gjennomføre der de har makt, vil ikke kunne skape noen grunnleggende kursendring. Det er ikke slik parlamenter og kommunestyrer  fungerer.

Også Miljøpartiet de Grønne  har måttet tilpasse seg virkeligheten. For å  få makt til å gjennomføre sitt program, må MdG nødvendigvis alliere seg  med andre partier. Siden de fleste miljøvelgere er venstreorientert vil det ofte  være lettest å bli enig med partiene på venstresida. Partiet har da også vanligvis søkt samarbeide med AP og SV. I lengden har dette ført til at de grønne blir regnet som en sikker del av Aps maktgrunnlag i mange fylker og kommuner. Det gir lite rom for forhandlinger, og behovet for å markere selvstendighet har vært stort.

På denne bakgrunnen har MdG etter lokalvalgene i 2023 funnet sammen med Høyre og andre borgerlige partier i blant annet Trondheim, Trøndelag og Innlandet. Etter forhandlinger får da MdG noen godbiter –  sykkelfelt, grønne arealplaner osv. – men de andre  partiene skal også ha sitt. MdG  vil derfor i praktisk politikk måtte stemme  – og tale  –  for en rekke tiltak de ikke er enige i, og som deres velgere ikke setter pris på.  

Grønne partier utøver sin virksomhet innenfor grenser satt av  dagens sivilisasjon. Denne sivilisasjon er fortsatt på vei mot økologisk sammenbrudd, men muligens med noe redusert hastighet, slik  Rudolf Bahro pekte på allerede i 1985. Grønne partier kan ikke redde planeten, og bør ikke bruke en retorikk som tyder på det.Det  de kan, er å  dempe de akutte skadevirkningene av industrivekstpartienes politikk, og gjøre veien mot avgrunnen mere behagelig.

Rojava under press

11 des 2024 2 kommentarer

av Jan Bojer Vindheim i Kurdistan, midtøsten Stikkord:, , , , ,

Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er  truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.

På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll

Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS  later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria».  Regionen oppsto  i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK.  Inntil for få dager siden hadde  den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet  i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at  feminisme, økologi og  sosial rettferdighet blir realisert.

Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger PYD ved hjelp av militsen YPG.  Det var først  etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani  mot IS-angrep i 2014,  at YPG  (under veiledning av USA) ble  kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker,  som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria.  SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.

De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett  fordelene ved å  delta i samarbeidet.  Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare  styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg  med de nye makthaverne i Damaskus. 

Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij.  Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.

Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som  lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani  mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at  USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij.  Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.

SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS  vil  holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset  til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet. 

Forrige Eldre innlegg

Utforming | design et nettsted som dette med WordPress.com
Sett i gang