Det foreløpig beste med denne boka er omslaget.
«The Blue Girl» handler om tøffe Imogaine, hennes fantasivenn Pelly, den sjenerte og ordentlige Maxine og spøkelset Adrian. Imogaine skifter skole og bestemmer seg for å skifte image. Hun singler seg ut den pertentlige Maxine som venn, og greier seg tålelig bra på skolen helt til hun oppdager at et spøkelse følger etter henne… Adrian er en skikkelig stalker, gjemmer seg i skyggene, men etterhvert får Imogaine snakket med ham. Det viser seg at han ble lurt til å fly av alve-vennene sine, men så viste det seg at han ikke egentlig kunne fly… Imogaine tror ikke på alvene, og dermed ber Adrian alvene om å få Imogaine til å tro på dem. De sender henne mystiske drømmer, og noen svarte skygger begynner å følge etter henne. Imogaine, Maxine og Pelly må forsøke å redde Imogaines liv. I forsøket greier de å gjøre henne blå over hele kroppen, herav tittelen «The Blue Girl».
Tynt plot? Oh yes, sirree. Jeg er ikke engang ferdig med boka, men jeg kjenner at jeg egentlig har lyst til å lese noe annet… Jeg skal allikevel slite meg igjennom, det er fortsatt en bitteliten mulighet for at den tar seg opp mot slutten. Boka har vunnet priser og greier, så det er sikkert meg det er noe galt med… 🙂
Ps: Boka ble bedre etterhvert, og slutten var til og med ganske spennende. Alt i alt en grei bok, men ikke noe å rope hurra for. Tviler sterkt på at jeg noensinne kommer til å lese den om igjen.
Denne boken har ligget på nattbordet i minst to måneder, men nå har jeg omsider kommet meg igjennom den! Tja, hva skal vi si om denne da? Den er ihvertfall ingen bok for nygifte! Den er absolutt ikke en feel-good bok, og den er verken spennende eller spesielt underholdende, men allikevel så er den en av de bøkene som blir liggende og gnage i underbevisstheten.
Books for Keeps 